TORILL FUNDERUD

Sanggleden kjenner ingen aldersgrense. Kulturansvarlig ved Skedsmotun bo- og behandlingssenter, Liv Karin Bruer, deler ut sangbøker med stor skrift og vet av egen erfaring at man blir glad av å synge.

– Jeg elsker å synge i kor! Da jeg begynte å jobbe her, forsøkte jeg meg med mine tre grep på gitaren og ville dra i gang et kor, men jeg så fort behovet for en profesjonell dirigent. Dermed kom Kristin Groven Holmboe inn i bildet, forteller hun. I det samme setter dirigenten i gang med øvelsen.

– Hei, dere! Nå må vi få varmet opp, og vi lar døra stå oppe til kafeen så alle kan høre oss! Kanskje vi lokker noen flere inn? Nå vekker vi lungene med ssssssssssss. Og så denne lille sang, den er ikke lang, traller Groven Holmboe oppover og nedover skalaen.

– Dere, det er lysere tider, og vi har en deilig, deilig dag. Skal vi ikke begynne med Alle fugler? Side 28. To åtte.

Med freidig mot

Og fuglene kommer. Og sommarvind på neste side. Koristene ser atter slike fjell og dalar, og de er en lystig flokk som av sanger og mot har nok. Selvfølgelig må de begeistret erklære at det er ein strålande morgon – å, for ein strålande dag!

Dirigenten leder dem på kryss og tvers gjennom sangboka: 58. Fem åtte. 129. En, to, ni. Stive fingre og mysende øyne leter seg fram til rett side. Flere har ønskesanger, og Kristin Groven Holmboe setter seg til pianoet eller med gitaren for å akkompagnere de nære ting og vandrere med freidig mot.

De aller fleste er med. Noen få er så redusert at de ikke kan synge, men koser seg med å lytte til kjente toner og nynner kanskje med på en og annen strofe. Eldste korist er 101 år. Og gjennomsnittsalderen? Vi tipper rundt 85, kanskje nærmere 90. Gleden over sangøvelsen er påtakelig. Ja, rørende.

Musikalsk møteplass

Koret satser friskt. De ga sågar ut en cd for tre år siden. Hver sommer opptrer de i lokalmiljøet på et Syng for livet-arrangement. Selv om den naturlige avgangen er større enn i andre kor, ligger frammøtet jevnt på mellom 30 og 40.

I halvannen time øver koret. De fryder seg over Prøysens tekster og Griegs melodier. Halv ett gir de seg, det er tid for mat. Etter en håndsrekning er de fleste på beina og toger ut igjen. Noen er dagpasienter, noen pleiepasienter, noen kommer fra bygda, mens andre bor på lukket avdeling på grunn av demens.

Slitesterk musikk

– Når jeg drar hit, pleier mannen min å si «dette er den viktigste jobben din». Jeg tror han har rett. I musikken har man et møtested utenfor tid og rom. Og akkurat det føler jeg at jeg opplever her også, sier dirigent Groven Holmboe.

– En musikalsk møteplass som dette bryter ned potensiell ensomhet, og en øvelse her har mange fasetter. Jeg forsøker å trekke med alle. Vi synger om mange stemninger. Noen vare, noen triste, andre muntre sanger. Jeg velger det jeg kaller slitesterk musikk som vi ikke blir lei. Og gjennom repertoaret knytter vi bånd mellom fortid og nåtid, forklarer dirigent Kristin Groven Holmboe.

– Korøvelsene er en kjærkommen avveksling i hverdagen. Alle har et forhold til sang, mener hjelpepleier Karianne Nes Dynna.

Nå jobber hun på en dementavdeling. Karianne og de andre pleierne har ikke alltid tid til å være med på øvelsene selv, men følger gjerne pasientene. Hun ser at det er et positivt innslag og tror at det å synge gir pasientene en viktig mestringsglede.

– De gamle har ofte tapt mye – evnen til å gå, stelle seg selv og sånne ting. De mestrer ikke lenger det de gjorde i hverdagen. Men det er viktig fortsatt å klare noe. Sang kan være noe de fremdeles mestrer og har glede av. Mange av beboerne våre har mistet språket, men når de får høre kjente sanger, kommer ordene og de synger med. Det sitter i dem!

– Jeg syns at korøvelsene er veldig bra. De er forutsigbare med fast oppvarming, kjente sanger og trygge rammer. For noen år siden bodde det ei dame her som opprinnelig var fra Bergen. Hun var dement og hadde glemt språket, men på hver øvelse sang hun «Jeg tok min nystemte» med høy og klar stemme.

Selv bruker Karianne gjerne sang i jobben.

– Jeg tror sang og musikk er undervurdert i helsearbeid. Det er klart musikk påvirker oss, og jeg ser at det å bruke musikk er en måte å nå fram til dem som ikke lenger har noe språk. Det varierer litt hvor mye stell og hjelp de demente vil ha, og det er mange hensyn å ta, som forskjellige smerter og personlige ønsker, sier hun.

– Jeg synger ofte når jeg steller dem, og da blir roligere, slapper av og mange synger med. Sang følger oss jo hele livet. Ved vår avdeling følger vi mange til livets slutt. Da bruker vi også gjerne beroligende musikk og synger for dem, forteller Karianne Nes Dynna.