Fra grasrota:

Skal pasienten få en verdig avslutning på et levd liv, må pleiere og pårørende bli flinkere til å snakke om døden

2019022709540320190410203756
ALTOPPSLUKENDE: Det vi helt sikkert vet er at vi alle skal dø en gang. Den endelige, altoppslukende og usannsynlig urettferdige døden kommer til å rase rundt oss., skriver grasrotstemme Else Sørgård.

ALTOPPSLUKENDE: Det vi helt sikkert vet er at vi alle skal dø en gang. Den endelige, altoppslukende og usannsynlig urettferdige døden kommer til å rase rundt oss., skriver grasrotstemme Else Sørgård.

Illustrasjon: Øivind Hovland

Når døden er i ferd med å inntreffe, må vi som helsepersonell skape trygghet, vi må være tålmodige og vi må lytte til hva pårørende har å si.

Helsefagarbeider

Da jeg var liten, lagde jeg ofte bekker og demninger i grusveien når det regnet. Jeg lagde demningene av småstein og ledet vannet i små bekker nedover veien. Nesten som sirkulasjonssystemet i kroppen vår gikk bekkene og demningene av seg selv så lenge det ikke begynte å regne mer eller så lenge solen ikke tørket opp alt. Når det plutselig kom uante mengder regn, løp vi som besatte for å lage høyere demninger og dypere bekker for å lede vannet dit vi ville.

Det hjalp sjelden. Vannet fant sine egne veier og da helst langt utenfor der vi ville at det skulle renne.

Sånn er det litt med kroppen også. Hvis vi skulle presset væske intravenøst inn i en kropp som slutter å fungere, ville væsken vært overflødig og oppført seg ganske likt regnvannet i bekken. Væsken ville forsøkt å finne andre veier ut enn hva den normalt gjør gjennom urin og svette. På dette tidspunktet ville presset i kroppen rett og slett vært for stort.

«Vi må tåle å snakke om døden»

Døden bryr seg ikke

Som helsefagarbeider havner jeg av og til i ubehagelige situasjoner fordi pårørende krever både intravenøs væske og ernæring med sonde. På det tidspunktet de pårørende gjerne krever dette, er det som regel vanskelig å forklare dem hva som skjer med kroppen til den døende. Det er fordi de pårørende gjerne ikke er mottakelig for informasjon når deres nærmeste er døende. De befinner seg i en krise og tenker ofte ikke rasjonelt.

Det vi helt sikkert vet er at vi alle skal dø en gang. Den endelige, altoppslukende og usannsynlig urettferdige døden kommer til å rase rundt oss. Den vil ta fra oss nære og kjære og etterlate seg sorg og fortvilelse. Døden bryr seg fint lite. Når døden først har bestemt seg, er det ingen vei tilbake.

Her forbereder kirkegårdsarbeider Martinsen begravelse nummer 22 i Loppa kommune. Fem barn ble døpt i bygda samme år.

Må trygge pasienten og den pårørende

Når døden er i ferd med å inntreffe, må vi som helsepersonell skape trygghet. Vi vet at det ikke er enkelt å kommunisere med pårørende når de opplever en slik livskrise. Derfor må vi være tålmodig med dem, og vi må lytte til hva de har å si.

Vi må også trygge pasienten ved å sørge for at han eller hun får fuktet munnen, får munnstell og får den kalde kluten på pannen som kan virke beroligende. Vi må hjelpe han eller hun med å forandre liggestilling, og vi må gjerne massere han eller hun inn med fuktighetskrem. Og hele tiden må vi forklare pasienten hva vi gjør og hvorfor vi gjør det.

Det er veldig viktig at pasienten ikke blir overrasket når vi endrer liggestillingen deres, når vi putter en fuktig klut i pannen deres eller en våt svamp i munnen.

Synne og Lise kvier seg ikke lenger for å besøke døende pasienter

Vi må ufarliggjøre døden

De fleste av oss vil prøve på alle tenkelige og utenkelige måter å bekjempe døden uten å lykkes. Men når kroppen går inn i sin siste fase, kan vi ikke gjøre annet enn å la naturen gå sin gang. Og når det skjer, ønsker vi som helsepersonell at pasienten skal få en verdig avslutning på et levd liv.

Skal han eller hun få det, må vi bli flinkere til å snakke om døden og hva som skjer når en person dør. Vi må ufarliggjøre temaet som vi alle må forholde oss til en dag. Helsepersonell må ikke være redd for å spørre pasienter og pårørende hva de tenker om døden. En stor del av jobben vår er å faktisk gjøre det.

Ved å være åpne om døden vil pårørende og pleiere vite bedre hva en døende kropp trenger og ikke trenger. Ved å være åpen unngår vi å plage den døende mer enn nødvendig. Og så slipper den pårørende og pleieren å føle seg håpløse fordi de vet for lite.

Med døden som jobb

Helsepersonell må ikke være redd for å spørre pasienter og pårørende hva de tenker om døden