Grenseløst glad i livet

Hun har fått Gud til å ta strømmen. Og europeiske justisministere til å gråte. Selv har Margreth Olin lett for å le med de fleste.

2009102312271520131216113952

titti.brun@fagforbundet.no

DEN LILLE, ENGSTELIGE jenta galopperer uredd på sin store hingst Fidel. Gang på gang. En kontrollert galopp. Hun mestrer. Så nær dyrets urkraft at det smitter. En dyp kjærlighet til dyr og mennesker vokser til et klart blikk for lys og mørke. Rett og galt. Først for dyrenes naturgitte rettigheter. Så menneskenes.

Filmskaper Margreth Olin dokumenterer endestasjoner og overganger. Det er blitt til dødsens alvorlige filmer om kjærlighet til livet. Uten filter. Mystisk, nærgående og tvetydige titler. «I kjærleikens hus» som handler om et mottak for slakteriavfall. «Dei mjuke hendene» om et sykehjem. «Ungdommens råskap» dokumenterer de voldsomme kreftene hos ungdommene i en 10. klasse. Noen av ungdommene har fulgt henne videre som statister i hennes første spillefilm om rusavhengige Lea i «Engelen». Lys og mørk menneskelighet. Alltid uten filter. Alltid vakkert.

Uslitelig plukker hun opp mennesker. Menneskemøter. Hun tar for seg det ene tunge og vanskelige temaet etter det andre; eldreomsorg, tøffe ungdomsmiljøer, rusavhengighet og enslige, mindreårige asylbarn. Hvordan makter du å engasjere deg i så mange tunge temaer og skildre så mange forskjellige skjebner?

– Det er bare ett engasjement, svarer Olin, bare det at alle mennesker er like mye verdt.

HUN HAR LANG TRENING. Helt fra hun var barn på Stranda på Sunnmøre. Som et trekkpapir suger hun sansene inn. En lite gjennomtenkt kommentar i femårsalderen er en tidlig minneflekk: Den burde stemples bort. Det minnet belyste hun i dokumentaren «Kroppen min». Hun brettet ut huden sin og blottla hele nettet av følelser, sinne og undring over den sjelssettende kommentaren om klumpen på innsiden av stortåa. Den vi alle har. Men som for Margreths blikk ble uhyggelig stor. Den som gjorde at hun ble 30 år før hun stakk føttene ned i åpne sandaler og lagde en film om det.

På smale føtter med et finstemt sanseapparat har hun galoppert videre til å bli en av Norges mest prisvinnende dokumentarister. Fullblods­araberen Fidel har hun fraktet att og fram mellom Øst- og Vestlandet. Fidel begynner å bli gammel. Men Olin bærer forstsatt med seg besluttsom­heten, selvsikkerheten og kraften hun fikk gjennom å ta kommandoen over rittet.

Gjennom den siste innspurten før premieren på «Engelen» har hun snakket om de sterke menneskene som behandles så dårlig av vårt samfunn. Med lav, rolig, avslepen sunnmørsrøst som en sjelden gang får en østlandsk tone, har hun i alle tilgjengelige kanaler snakket om det skammelige ved å behandle mennesker med rusproblemer som kriminelle i stedet for å behandle det som et helseproblem.

BLIR HUN ALDRI SLITEN? Hvordan kobler hun ut alle sjelene i undergangsdrift? Lengter hun ikke etter en lettere livsoppgave?

– Med asylbarna gråter jeg i det ene øyeblikket, og så ler og danser vi i det neste. Menneskene jeg møter er sterke, de har mye oppdrift og gir mye glede. Dessuten kobler jeg ut med venner. Jeg har hatt barn siden jeg var 21 år, og kan ikke la jobben spise meg helt opp.

Hun viser til hjernekirurger som daglig står med ansvar for liv og død. De skifter jo vanligvis ikke jobb. De fortsetter å gjøre det de er best på. Stort sett legger de bort jobben etter arbeidstid.

– Jeg har en fantastisk jobb. Jobben min krever alvor, og jeg er ikke redd for alvor, sier Olin alvorlig.

Dessuten trives hun på barer, elsker å danse. Og ler. Hun er lettledd og utrolig morsom å være sammen med. Kompis Kristian er ikke i tvil; på vennehånd er det alltid gøy å være sammen med Margreth. Det er lett å le – og så mye å le av. Hun er glad i livet. For vennene til datteren på 18 år, henger ikke Margreths alvor på tv sammen men dama de møter som stadig tuller og tøyser.

– Hun er ikke verdens letteste dame å være uenig med. Hun er jo veldig bestemt da. I hvert fall hvis du er uenig. Da argumenterer hun. Helt til hun er sikker på at du skjønner ordentlig hva hun mener. Kan være tøft for nybegynnere. Det er et paradoks når du sitter og snakker med dama som er valgt til årets nordmann, og så tør man ikke si ifra, ler Kristian. Latteren antyder at venner sier noe om hvem du er.

Jobben hennes er å fortelle historier. Andres historier. «Engelen» om narkomane Lea griper ikke bare justisministere og kongelige. Filmen berører publikum så sterkt at de glemmer kinogodteriene. Noen går ut underveis fordi det blir for nært. Andre blir sittende lenge for å roe seg ned. Og tørke på plass sminken igjen.

OLIN ER ALLEREDE I GANG med neste medmenneskelige prosjekt. Vår behandling av asylbarn som flykter alene til Norge. Hun er igjen blitt berørt. Da er hun skapt sånn at hun må gjøre noe. Stille ministere til ansvar. Og oss andre gjennom sine historier. Hun savner flere stemmer som bruker sin kunnskap til å vekke oss alle.

– Det er god plass i norsk offentlighet. Jeg savner vanlige folk, og psykologer og jurister som snakker av erfaring eller på vegne av sine klienter. Deler kunnskapen de sitter på.

– Skap rommet og ta plassen, legger hun rolig til, etter ett øyeblikks effektfull tenkepause.

HVORDAN HUN FIKK GUD til å ta strømmen? Somrene tilbrakte hun på familiegården. Fulgte tett naturens gang. Fra avlsoppdrett til avkommet første gang kom mysende ut av fjøset. Så søte og kalvbeinte. Nedenfor gården gikk elva farlig stri, og sedvane tro ble kalvene på ustøe bein holdt opp til det elektriske gjerdet for å få skremmende støt. Ren atferdsterapi.

Gang på gang hang Margreth seg fast i beina på onkelen for å få ham til å slutte å pine dyrene. Gang på gang ble hun ristet av foten og kommandert bort. Til overmakten ble for stor og hun gråtende søkte ly i fjøset. Der grep hun siste utvei; hun ba til Gud. Selv om hun verken den gang eller nå er religiøs.

– Det var nødvendig. Jeg ber bare når det er helt nødvendig. Det har det vært fem ganger i mitt liv. Hver gang har det skjedd noe.

Litt etter kom en flyfykende sint onkel og ba jentungen se til å skru på strømmen igjen så de fikk unna kalvesleppet.

Bare for å oppdage at Margreth ikke ante hva han snakket om. Det viste seg at strømmen var gått i hele bygda.

Kanskje ikke så rart at hun bare ber når det er helt, helt nødvendig.

Ikke så rart at hun tror blindt på de gode krefter.

Og heller ikke så rart at hun mistror avmakt, og mener at vi kan få det gode til, hvis vi har vilje nok.

De andre fire gangene hun har bedt, forteller ikke denne historien noe om. Kanskje for Lea? Kanskje for seg selv? Kanskje blir det en ny filmhistorie.

?Alder: 39 år

Yrke: Filmskaper

Aktuell: Spillefilmen «Engelen» om narkomane Lea

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy