Ingvill Bryn Rambøl

Landsmoderen sitter på et hotell i Kristiansand og teller på fingrene. – I sytten år nå har det vært menn som har vært statsministre her i landet. Siden jeg gikk av i 1996 har det vært bare menn. Men det gjennombruddet jeg representerte, det står seg jo fortsatt. Nå er det like naturlig at en kvinne kan bli statsminister som en mann blir det.

Hun forandret Norge

Vi treffer Gro Harlem Brundtland på selveste kvinnedagen, bare noen timer før hun klappes inn som hedersgjest og hovedperson under åpningen av jubileumsåret for kvinnelig stemmerett. Fra scenekanten på Kilden i Kristiansand skal konferansier Ingrid Bjørnov presentere oss for en helt ny tidsregning – før og etter Gro. Vi er i år 32 etter Gro.

For da Gro Harlem Brundtland ble landets første kvinnelige statsminister i 1981, ble Norge forandret. Ikke bare ble det den naturligste ting i verden for en hel generasjon nordmenn at statsministeren var dame og at mannen hennes strøk blusene, men det ble også umulig – etter Gro – å danne regjering uten at minst førti prosent av statsrådene var kvinner.

På toppen

Derfor troner hun øverst når landet feirer hundreårsjubileum, sammen med kvinnene som kjempet fram stemmeretten den gangen: Gina Krogh, Fredrikke Qvam og før dem igjen – Camilla Collett.

– Jeg må jo smile litt når jeg tenker på at jeg vokste opp i Camilla Colletts vei, og at jeg som barn var opptatt av hvem denne Camilla var. Og foreldrene mine fortalte og tok meg med for å se på statuen av henne i Slottsparken. Jeg var heldig som hadde foreldre som ga meg mulighet til å reflektere over og lære om verden omkring meg. Så disse store forbildene fra hundre år tilbake har vært der rundt meg i oppveksten, og jeg var tidlig bevisst på urettferdigheter i samfunnet, ikke minst mellom kvinner og menn.

– Og nå, 200 år etter Camilla Colletts fødsel, har du selv blitt et slikt forbilde?

– Jeg har gradvis blitt klar over det, fordi jeg får så mange kommentarer og omfavnelser fra folk jeg møter både hjemme i Norge og ute i verden. Men det er jo klart at det betydde noe for folk, det at en kvinne var den øverste lederen i landet i så mange år. Perspektivet ble forandret.

Borgerskapet ledet an

Kvinnene som kjempet for stemmerett og deltakelse i det politiske liv på begynnelsen av 1900-tallet, var fra borgerskapet. Det norske arbeiderpartis første politiske kvinneforening, som ble stiftet 1895, hadde som mål «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for sosialismens fremme». For dem var klassekamp viktigere enn kjønn. Lå arbeiderbevegelsen etter i likestillingskampen?

– Det hadde sin naturlige forklaring, mener Gro Harlem Brundtland. – Kvinnene i de borgerlige miljøene hadde menn som forsørget dem og tid til å bruke på kvinnekamp. Arbeiderkvinnene hadde ikke overskudd til slikt – de hadde nok med å skaffe mat på bordet.

Henger etter

– Men selv etter at landet hadde fått en kvinnelig statsminister tok det mange år før LO fikk sin første kvinnelige leder?

– Både LO og Arbeiderpartiet ble skapt av menn, og i mange år var det bare menn overalt. Mye av LOs liv har vært basert på industrien, og de fleste industriarbeiderne var menn. Og lenge var drømmen for disse mennene å ha råd til å forsørge sine familier og gi konene mulighet til å være hjemme og passe barna i stedet for å slite. At fattigdom ikke gir gode vilkår for kvinnekamp, ser vi jo bare vi vender blikket utover til andre land.

Heller ikke det private næringsliv har kommet langt når det gjelder likestilling, påpeker eks-statsministeren.

– Det kommer til å ta minst tjue år til før det nærmer seg en balanse der. Jeg tror nok at den politiske kulturen er mer åpen for nye strømninger enn det private næringsliv – der er det mer inngrodd at menn er ledere. Selv om kvinnene var i mindretall i mange år etter at de første kom inn på Stortinget for hundre år siden, var de hele tida representert, og det var en bevissthet rundt kvinnekampen.

Hvis jentene sa nei

Denne bevisstheten ble også det avgjørende for den unge firebarnsmoren Gro Harlem Brundtland da hun ble bedt om å stille som nestleder i Arbeiderpartiet i Kvinneåret 1975. For selvfølgelig var hun bekymret for barna, som var 7, 9, 11 og 13 år gamle, og for at hun kom til å være mye borte og overlate for mye av ansvaret til ektemannen Arne Olav.

«Men jeg kunne ikke si nei,» skriver Gro Harlem Brundtland i selvbiografien sin. «Hvordan kunne vi få til likestilling hvis jentene sa nei?»

Da Gro skulle danne ny regjering i 1986, sørget hun for at kvinnene kom opp og fram. Åtte av atten statsråder var kvinner, bildene av kvinneregjeringen gikk verden rundt, og Norge ble kåret til uoffisiell verdensmester i likestilling.

Når vi ser på nyhetsklippene fra den gang, forstår vi at dette var en annen tid. Ute på Slottsplassen, med favnen full av røde roser, ble nyutnevnt landbruksminister Gunhild Øyangen spurt av NRKs (mannlige) reporter om hvordan dette skulle gå – hun som hadde tre barn hjemme i Trøndelag.

– Det tror jeg ikke en journalist ville turt å spørre om i dag, ler Gro. – Det viser jo at vi har kommet videre.