Otto von Münchow

Linn Jeanette Knudsen og Øystein Nigar er frustrerte over at det offentlige ikke satser på nyut­dannet helsepersonell med spesialkompetanse på folkehelse­arbeid. Linn Jeanette er i ferd med å ta en bachelorgrad i folkehelsearbeid, Øystein er ferdig utdannet folkehelsearbeider.

– Som folkehelsearbeidere har vi kompetanse som kan bidra til å forebygge livsstilsrelaterte plager og sykdommer. Disse plagene henger nøye sammen med livsstilsfaktorer som kan påvirkes og endres gjennom målrettede tiltak, sier Linn Jeanette Knudsen. Utdanningen ved Høgskolen i Bergen gir kompetanse på helsefremmende og forebyggende arbeid i offentlig og privat sektor.

Fanges opp av private

Problemet for dem som tar denne utdanningen, er at det ikke fins stillinger i det offentlige etter fullført studium. Studiet er nytt, og den offentlige forvaltningen – og politikerne – har ikke sett potensialet ved den tverrfaglige kompetansen som studiet gir.

Det opplevde ikke minst Øystein Nigar. Han var, som det første kullet som ble uteksaminert med bachelorgrad i folkehelsearbeid i fjor, ikke i stand til å få jobb i det offentlige. Det var der han ønsket å bidra med sin kompetanse, men ingen dører åpnet seg.

I stedet ble det privat sektor. Nigar jobber i dag for treningssenteret Sprek og blid, og trives med det. Han syns likevel at det er forstemmende at det offentlige ikke satser mer på helsefremmende og forebyggende tiltak.

– Etter at jeg var ferdig utdannet, tok jeg kontakt med de fleste kommunene i bergensområdet. Svaret var det samme overalt. De syntes det var interessant, men hadde ingen stillinger å tilby. Det eneste tilbudet jeg fikk, var en 20 prosentstilling, sier Nigar.

Lønnsomt å forebygge

Det spesielle ved studiet ved Høgskolen i Bergen er den tverrfaglige tilnærmingen til helse med fokus på helsefremmende og forebyggende tiltak. Dette henger tett sammen med Samhandlingsreformen som nettopp peker på at det lønner seg å forebygge sykdom i forkant i stedet for å reparere i etterkant. Problemet er bare at helsenorge ennå ikke har tatt innover seg dette faktum, noe som gjenspeiler seg i frustrasjonen hos studentene som satser på studier i helsefremmende og forebyggende arbeid.

– Når vi kommer ut på arbeidsmarkedet, er det ingen som har hørt om oss. Ingen vet hva vi kan, eller hva som skiller oss fra sosionomer, fysioterapeuter, helsesøstrer eller andre helsearbeidere, bemerker Linn Jeanette Knudsen.

Sparer samfunn og individ

«Folkehelserapporten 2010» som ble lagt fram tidligere i vår, viser at de fleste nordmenn dør av kroniske, ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer eller kreft. Andre kroniske lidelser som er utbredt i befolkningen, er psykisk sykdom, muskel- og skjelettsykdommer, fedme, kols og type 2-diabetes. For de fleste dreier det seg om livsstilsrelaterte sykdommer.

– Gjennom helsefremmende og forebyggende tiltak har vi muligheten til å spare mange mennesker fra å leve med helseplager og øke deres livskvalitet. Samtidig kan vi spare samfunnet for enorme økonomiske belastninger på lengre sikt. Både indirekte gjennom arbeidskraft og økt produksjon, men også direkte gjennom lavere utgifter til behandling og rehabilitering, understreker Linn Jeanette Knudsen.

– Å møte utfordringene vi står overfor med gode folkehelsetiltak vil altså være en vinn-vinn-situasjon for enkeltindividet og for samfunnet som helhet.

Både Nigar og Knudsen understreker at folkehelsearbeid og forebyggende arbeid er nyttig i alle sektorer. Folkehelsearbeidernes kompetanse kan anvendes på enkeltpersoner, grupper, bedriftsnivåer, hele sektorer og på samfunnsstrukturer. Det som særpreger folkehelsearbeidere med Knudsens og Nigars kompetanse, er nettopp den helhetlige og strukturelle tilnærmingen til folkehelse.

Langsiktig perspektiv

– Vi kan gå inn og jobbe på individuelt nivå, samtidig som vi kan gjøre strukturelle analyser på samfunnsnivå. Vi kan redusere sjansene for å utvikle livsstilssykdommer. Vi kan hjelpe til med å identifisere de største risikofaktorene. Vi kan se på strukturelle faktorer som underbygger eller motvirker den generelle folkehelsen, sier Øystein Nigar.

Linn Jeanette Knudsen trekker fram eldrebølgen som et eksempel. Dersom folkehelsearbeidere kan medvirke til at den generelle helsen blir bedre, vil det kunne redusere pleiebehovet i framtida. Det gir både en samfunnsmessig, økonomisk gevinst og bedrer livskvaliteten for den enkelte.

Men det tar tid å redusere pleiebehovet for eldre. Knudsen og Nigar syns at 20-årsperspektivet mangler i politikken. For det er der hunden ligger begravd. Politikere ønsker dokumenterte resultater – på kort tid. Det er ikke mulig innenfor helsefremmende og forebyggende arbeid.

– Det som trengs er at det offentlige endelig satser på folkehelsearbeid – med et helhetlig perspektiv, avslutter Linn Jeanette Knudsen.