WEGARD HARSVIK

Temaet kultur og helse opptar meg av flere grunner: Først og fremst dreier det seg om å gi mennesker i dette landet bedre helse og et bedre liv, dernest dreier det seg om deltakelse og demokrati – at alle skal ha en stemme i samfunnet.

Det dreier seg også om at vi som samfunn trenger alle som bor her, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Vi må gjøre hva vi kan for at alle skal kunne fungere best mulig. Gi mennesker verdighet, selvtillit og muligheter til å bygge seg et liv.

Det er en klar sammenheng mellom helse og kultur, viser de siste årenes forskning. Det er for så vidt ikke noe nytt. Kunst og kultur som virkemiddel i helseøyemed har vært kjent siden antikken. Aristoteles mente at datidens lange teaterforestillinger lutret sjelen.

Annenhver nordmann får en psykisk lidelse i løpet av livet. Depresjon er den mest utbredte plagen og den største årsaken til uførhet. Lidelsen koster Norge flere titalls milliarder kroner hvert år i tapte arbeidsinntekter og sykefravær.

Psykisk sykdom har ofte store sosiale konsekvenser eller kan oppstå som følge av sosiale forhold som fattigdom og bolignød, rusmisbruk og noen ganger alvorlig kriminalitet. Den rammer barn og ungdom, voksne i og utenfor arbeidslivet, funksjonshemmede og eldre, samt mennesker som befinner seg i institusjoner som sykehjem, rehabiliteringssentre og fengsler.

Barn og unge er de absolutt svakeste når det gjelder å bli sett eller hørt med sine behov. Mellom 15 og 20 prosent av alle barn og unge i Norge har psykiske plager.

I Oslo er rundt ti prosent av barn og unge behandlingstrengende. Innvandrerbarn synes å være spesielt utsatt.

Det kan være svært utfordrende å være innvandrerungdom. De er ofte under krysspress fra ulike kulturer. En ungdom sier det slik: «Hvis jeg skal være som vennene mine, svikter jeg foreldrene mine. Hvis jeg gjør som foreldrene mine vil, svikter jeg vennene mine.»

Vi har mange eksempler på at kunst og kultur kan virke forløsende i en situasjon med språklige og kulturelle barrierer. Når barna får hjelp til å uttrykke seg gjennom kunstneriske uttrykksformer, kan de også få en kanal for kommunikasjon og kontakt, gode mestringsopplevelser og en mulighet til å bryte barrierene. Deltakelse i kulturaktiviteter kan rett og slett være en måte å oppnå bedre og raskere integrering i samfunnet på.

For noen år siden ble det gjennomført kunstfaglige prosjekter i den såkalte mottaksklassen ved Hersleb skole i Oslo for nyankomne innvandrerbarn med lite norskkunnskaper. Et av målene var nettopp å fokusere på den enkeltes uttrykksbehov i en situasjon hvor språket ikke strakk til.

Elevene skulle lage et bilde. Deretter skulle de skrive om bildene sine i samarbeid med norsklæreren. Noe av det viktigste ved disse prosjektene var at arbeidene skulle utstilles, at det var planlagt en skikkelig vernissasje. Barna visste dermed fra starten at bildene skulle vises, at deres arbeid skulle bli sett.

Erfaringene var at elevene vokste enormt på dette prosjektet; det gav dem økt selvfølelse og egenverd. Ei jente fra Iran på 14 år, som kom til Norge som 12-åring, sa følgende: «Da jeg bodde i mitt hjemland, var jeg klok. Da jeg kom til Norge, ble jeg dum. Nå føler jeg meg ganske klok igjen.»

Et likeverdig kunst- og kulturtilbud til hele befolkningen innebærer tilrettelegging og bistand til dem som ikke på egen hånd makter å delta i ordinære kulturtilbud – enten på grunn av funksjonshemming, kronisk sykdom eller av sosiale årsaker.

Kunst og kultur har stor verdi i seg selv. Samtidig har satsing på kunst og kultur stor betydning for andre samfunnsformål. Ut fra den erkjennelsen at et godt utviklet kulturliv også kan virke forebyggende i helsesammenheng, er det liten tvil om at kulturfeltet bør styrkes ytterligere.

En annen historie handler om en flyktninggutt som også deltok i kunstprosjektet på Hersleb skole med utgangspunkt i Edvard Munch. Først besøkte elevene museet og så på bildene, deretter skulle de selv lage et bilde.

Gutten tegnet en mor som bærer sitt barn med et skrik om munnen – en blanding av Madonna og Skrik – hans egen mor som med fare for sitt liv flyktet over grensen for å bringe sin sønn i sikkerhet.

Denne gutten hadde sine behov og historier, men erfaringene kan ganske sikkert overføres til andre. Kanskje kan kunst på en skånsom måte hjelpe barn og unge som har vært utsatt for traumer til å formidle sine erfaringer på et uttrykksnivå som de selv tåler?

Det fins flere tilsvarende historier – sterke fortellinger som barn bærer med seg, som de trenger å dele. Det er viktig å sette ressurser inn på å gi barn en god start i livet. Det er billigere å bygge en barndom enn å reparere en voksen.