Hjalp seg syke

Minst 40.000 mennesker var med på redningsarbeid og opprydning etter angrepene på World Trade Center. Mange har blitt syke, og nå står kampen om å få staten til å ta ansvar for dem.

2008062311491720131216055121

Brannmann Jim Riches var på plass ti minutter etter at det andre tårnet falt den 11. september 2001. Han kjempet for å redde liv i restene av World Trade Center (WTC) tolv timer om dagen, sju dager i uka til området ble stengt i mai 2002. Først i mars fant han kroppen til sønnen, Jim junior, som ble drept da tårnene raste sammen. Nå er Jim senior uførepensjonert.

Han gir lufta skylda. Den var tjukk av støv da han kom til det som i dag er kjent som Ground Zero. Riches jobbet uten verneutstyr, men var ikke veldig bekymret: Allerede 18. september 2001 gikk Environmental Protection Agency ut og sa at lufta var trygg å puste i. Det var den ikke. Folk begynte å hoste, hadde trøbbel med å svelge og fikk smerter i bihulene.

– Før i tida ble jeg aldri syk, forteller Riches over en kaffe sør i Brooklyn.

Han løp hver dag for å holde seg i form, og influensabakterier prellet av. Inntil han begynte å føle seg dårlig i 2005. Legen sa influensa, men Riches merket at det var noe mer. Neglene på fingrene hadde fått et blålig skjær, kroppen verket, og han orket ingenting lenger. Kort tid etter lå han i koma. Lungene hans hadde kollapset. Riches overlevde, mer eller mindre mirakuløst. Men han er fremdeles syk, fordi han i måneder pustet inn giftige rester av bygningene som raste. Målinger viser at lufta inneholdt 400 giftige kjemikalier, blant annet asbest, som blandet seg med sementstøvet. Riches var brannmann i 31 år før han ble syk. Nå må han stole på at rettighetene han har gjennom fagforeningen holder ham med pensjon og medisiner i årene som kommer. Han kan ikke jobbe lenger, og tar medisiner to ganger daglig.

– Jeg er heldig, for siden jeg er brannmann, får jeg støtte til medisiner. Men jeg har ingen garanti for framtida, sier han.

Lappeteppe av løsninger

Riches og familien er ikke alene. Etter angrepet på WTC ble over 40.000 arbeidere som kom til stedet, utsatt for basisk støv og giftige kjemikalier. Blant dem var brannmenn, politi og ambulansepersonell, men også mange andre yrkesgrupper og frivillige.

James Melius, administrator for New York State Laborers’ Health and Safety Trust Fund, skriver i en utredning at pusteproblemer og lungesykdommer er dokumentert i alle disse yrkesgruppene. Det er uenighet om hvor mange som har blitt syke, men fagforeningen AFL-CIO mener fire av ti av dem som var med på opprydningen har blitt syke. Men de som har blitt syke, er ikke i samme båt. De har ulike helseforsikringer og ulike ordninger gjennom jobb og fagforeningsmedlemskap.

Mount Sinai Hospital, som sjekker helsen til en del av arbeiderne, rapporterer at 40 prosent av dem mangler helseforsikring. Flere av helseplanene krever at mottakeren jobber et visst antall dager per kvartal for å ha rett til støtte, noe som er vanskelig for kronisk syke.

Problemet er sammensatt, og til nå har løsningene bestått i et lappeteppe av ulike ordninger som det ikke er lett å finne fram i. Det kan ta årevis å klargjøre om man får dekket utgifter til leger og medisin, og forsikringsselskapene yter motstand hele veien. Kravet fra fagbevegelsen er en omfattende løsning som tar seg av behovene til de som har blitt syke, og som overvåker og kartlegger helsa til flest mulig av dem som jobbet på og rundt Ground Zero. Bare gjennom grundig kartlegging er det mulig å se trender, og å dokumentere sammenhenger mellom giften arbeiderne ble utsatt for og sykdommene de nå lider under. Og å være best mulig forberedt på det som kan komme.

For det snakkes om en tredje bølge av sykdom. Den første var hoste og bihuleproblemer, neste bølge var kroniske og dødelige lungesykdommer, og nå dukker det stadig opp nye tilfeller av kreft, som kan være framprovosert av kjemikaliene arbeiderne pustet inn etter angrepet. Tre lovfor­slag på føderalt nivå som dekker alt dette, har ligget inne siden januar 2007, men de er ennå ikke tatt opp til behandling. Hillary Clinton fronter forslagene, og siden 2001 har greid å få senatet til å bevilge noe penger.

Mangel på penger

Micki Siegel de Hernandez i Communication Workers of America er en av dem som siden 2001 har jobbet for å sikre rettighetene til arbeiderne på Ground Zero. Hun kunne se tvilling­tårnene fra kontorvinduet i 35. etasje sør på Manhattan, nå skimtes heisekraner mellom høyhusene. Gjenoppbyggingen av Ground Zero er i gang.

Hernandez sitt forbund representerer blant andre telefonarbeidere som måtte inn raskt for å få handelen på Wall Street på beina, nyhetsteam som var på stedet og sykehuspersonell som ble utsatt for støvet.

– De pengene vi har fått, måtte vi slåss for, og det er bare snakk om engangsbevilgninger. Vi trenger å få på plass permanente ordninger for å ta oss av både akutte og mer permanente effekter på folks helse, sier hun.

Men det går trått: Fra politisk hold er det særlig to spørsmål som stilles: Hvordan vet vi at det var jobbingen på Ground Zero som gjorde dem syke, og hvorfor har de ikke helseforsikring som kan dekke det? Hernandez sier fagbevegelsen har kjempet for å bli stående på stedet hvil siden George W. Bush kom til makten, og at håpet om forbedringer er magert så lenge han er president.

– Vi vet rett og slett ikke effektene av dette ennå, men vi vil ta vare på folk nå, selv om vi ikke kan si med 100 prosent sikkerhet at kreften de har kommer fra 11. september, sier hun.

New York Committee for Occupational Safety and Health anslår at det trengs 272 millioner dollar i året for å få et tilfredsstillende program på plass.

Hernandez mener fagbevegelsen har mye å lære av situasjonen de er i.

– Katastrofer kommer til å skje igjen, her og andre steder. Vi må bruke denne erfaringen til å lære hvordan arbeidere må beskyttes i liknende situasjoner, sier hun.

Mistet nesten huset

Trafikkpoliti og CWA-medlem Doreen Longo har alvorlig svekket helse etter noen timers hektisk innsats på den skjebnesvangre dagen for sju år siden. Fram til angrepet var hun frisk, men nå viser prøvene at hun bare har 53 prosent av vanlig lungekapasitet, og en svulst i hodet som ikke kan opereres bort. Den gjør at jeg får anfall og ikke husker så godt, sier hun.

Morgenen den 11. september var en vakker morgen, sola varmet. Så var det som om noen brøt lydmuren. Longo snudde seg og så et gapende sort hull i det ene tårnet, og like etter krasjet fly nummer to. Hun løp mot de brennende bygningene. Det var kropper overalt, og mennesker dekket av støv, glass og blod løp for å komme seg i sikkerhet.

– Jeg var så full av adrenalin at jeg ikke merket hvor tungt det var å puste, sier hun.

Røyken som veltet utover Manhattan gjorde alt svart, og hun var bare delvis bevisst da hun ble trukket inn i en ambulanse. To av de hun delte ambulanse med døde før de nådde fram til sykehuset.

– Siden da har jeg ikke blitt frisk, sier hun.

Så begynte jobben med å få behandling for skadene hun hadde pådratt seg. Hun tæret på sparepengene til banken truet med å ta huset

– Jeg måtte sørge for sønnen min, sier hun.

Nå er hun tilbake på jobb i gatene rundt Ground Zero igjen.

– Det tok meg fem år å bli kvitt skyldfølelsen for at jeg måtte forlate folk som døde. Nå sier legene at jeg er heldig hvis jeg får leve i ti år til. Bush snakker om at vi aldri skal glemme

11. september, men oss har han glemt, sier hun.

Over 40.000 hjelpearbeidere og andre ble utsatt for basisk støv og giftige kjemikalier.

I starten var helseplagene hoste og bihuleproblemer, så fikk mange kroniske og dødelige lungesykdommer. Nå rammes stadig flere av kreft.

40 prosent av dem kan mangle helseforsikring.

Det anslås at det trengs 272 millioner dollar i året for å få på plass et tilfredsstillende helseprogram.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy