Karin E Svendsen/Fagbladet

Serviceteknikeren er uunnværlig for mennesker med små eller store funksjonsnedsettelser. – Vi holder bokstavelig talt hjulene i gang, sier Martin Lundemo, servicetekniker i Nes kommune i Akershus.

Økende krav

Lundemo er opptatt av at serviceteknikerne ved kommunenes hjelpemiddellagre skal ha mulighet til å gjøre en god jobb, og at kundene skal ha grunn til å være fornøyd når de trenger hjelpemidler. Derfor opplever han det tyngende at oppgavene er blitt stadig flere uten at tjenesten har fått mer folk og penger. – Oppgavene blir flere og mer krevende fordi befolkningen i mange utkantkommuner blir eldre. Når kommunene også ønsker at gamle mennesker skal bo hjemme lenger enn tidligere, øker behovet for hjelpemidler, forklarer serviceteknikeren på Årnes. Gullaug Bråstøyl, leder i Seksjon helse og sosial (SHS) i Nes, bekrefter denne virkelighetsbeskrivelsen.

Mange hastesaker

Hjelpemidlene skal ikke bare skaffes til veie. Store og kompliserte hjelpemidler må også tilpasses individuelt, monteres, holdes ved like og iblant repareres. Hver uke får kommunen levert et lastebillass med nye hjelpemidler fra Hjelpemiddelsentralen i Akershus. Disse skal kjøres ut til kommunens hjelpemiddelbrukere. Av og til holder det hardt å få distribuert alt sammen. For også hjelpemidler som allerede er i bruk, krever stell. Kanskje er det flere kompliserte hjelpemidler som må justeres eller repareres i løpet av ei uke. – Vi har ei liste over hjelpemidler som må fikses umiddelbart hvis de blir skadet. Vi plikter for eksempel å reparere elektriske rullestoler for innendørs bruk, pasientløftere, takheiser, senger og overvåkingsalarmer innen 24 timer. I løpet av sju dager må vi reparere de fleste typer rullestoler, badeløftere, hjelpemidler til skole, lese-tv og telefoner, forteller Lundemo.

Livsnødvendig

Serviceteknikeren i Nes kan opplyse at kommunen og hjelpemiddelsentralen i Akershus i fellesskap har satt opp ei liste over hjelpemiddelbrukere som får utlevert et nummer til hjelpemiddelsentralen som de kan ringe når livsnødvendige hjelpemidler går i stykker. – Men de øvrige brukerne ringer meg. Jeg skal besiktige og vurdere feilene. Kan jeg reparere, gjør jeg selvfølgelig det. Hvis ikke, må jeg rekvirere nytt fra sentralen. Guri Henriksen, ergoterapeut og spesialkonsulent i Norges Handikapforbund, mener denne arbeidsfordelingen ikke er i tråd med Rikstrygdeverkets nasjonale standard for reparasjon av hjelpemidler ved akutt behov. Ansvaret for reparasjon av hjelpemidler ved akutt behov er lagt til hjelpemiddelsentralene, og alle sentraler skal ha en vakttelefon som brukere kan ringe direkte. Lasse Henriksen, fungerende avdelingsdirektør i Arbeids- og rehabiliteringsavdelingen i Rikstrygdeverket, understreker på sin side at dette er et tilbud og ikke en rettighet. – Men vi ser en økende bruk av tilbudet, så det er klart det er viktig, og vi vil ha oppmerksomheten rettet mot ordningen, sier han.

Mye for én ansatt

Nes kommune har om lag 18.000 innbyggere. Det er en vidstrakt kommune, og serviceteknikeren kjører gjerne 15 mil hver dag. – Det er litt for mye å gjøre for én ansatt, syns Lundemo. Det er faktisk sånn at han nesten kvier seg for å ta sommerferie. – I fjor var jeg ikke a jour før langt ut på vinteren, så det er ikke så moro å komme tilbake etter fire ukers ferie. Lundemo er derfor glad for at Innvandreretaten i perioder plasserer folk som trenger praksisplass for språktrening hos ham. Og at enkelte mennesker med en dom på samfunnstjeneste kan sone den på hjelpemiddellageret. De kan hjelpe til med servicearbeid, men på grunn av taushetsplikten kan de ikke være med ut til hjelpemiddelbrukerne. Kommunens hjelpemiddellager tar imot og distribuerer rundt 2000 gjenstander til en samlet verdi av ca. 15 millioner kroner hvert år. I tillegg kommer kommunens eget forråd av hjelpemidler som består av omtrent 1000 artikler. Disse sirkulerer kontinuerlig, noe som krever mye vask og vedlikehold. Serviceteknikeren har med andre ord ikke bare et stort ansvar for å hjelpe innbyggere med assistansebehov, men også for å ta vare på store materielle verdier.

Tverrfaglig

Martin Lundemo er ikke i tvil om at en servicetekniker må plasseres administrativt sammen med fysio- og ergoterapeutene i kommunen. – De fleste bestillinger på hjelpemidler kommer fra ergo- og fysioterapiavdelinga. Ergoterapeutene er den yrkesgruppa som har mest utdanning på bruk av hjelpemidler og rehabilitering. Dessuten går vi ofte på de samme kursene, og snakker samme språk. Vi er ofte sammen hjemme hos brukerne for å finne fram til best mulig løsning, slik at hverdagen blir bedre og livskvaliteten øker.

Ansvar for hjelpemidler

Hjelpemiddellagrene i kommunene tilhører førstelinjetjenesten, mens fylkenes hjelpemiddelsentraler hører til andrelinjetjenesten. I 1994 ble ansvaret for driften av hjelpemiddelsentralene overført fra fylkeshelsesjefen til trygdeetaten. Hjelpemiddelsentralene skal sørge for at hjemmeboende får de nødvendige hjelpemidler ved varig behov. Når det oppstår akutte behov, plikter kommunen å skaffe til veie nødvendige hjelpemidler. Kommunen har også ansvar for å skaffe hjelpemidler ved kortvarig behov. Derfor må alle kommuner ha et lager for hjelpmidler.

Dyrt for kommunen

Før var det vanlig at brukere, i samarbeid med lokale fagfolk, fikk hjelpemidler til utprøving fra hjelpemiddelsentralen, enten fra sentralens lager eller ved at sentralen ba leverandør skaffe til veie produktet. – Enkelte sentraler har de siste årene strammet inn på sin praksis og overlatt til kommunene å bygge opp et lager med hjelpemidler for utprøving, også til brukere med varige funksjonsnedsettelser. Rikstrygdeverket sparer på nyordningen, men kostnadene er lagt over på kommunene, sier Guri Henriksen. – I Folketrygdloven står det at hjelpemiddelsentralen kan låne ut hjelpemidler til utprøving og ved øyeblikkelig behov når det foreligger vedtak om varig utlån, men også i påvente av vedtak. Det virker derfor som om ikke alle hjelpemiddelsentraler tar sin del av ansvaret.

Ikke godt nok

Ergoterapeutene i spesialisthelsetjenesten ser både gode og mindre gode hjelpemiddeltilpasninger siden de har kontakt med hjelpemiddelbrukere i hele landet. – Tidligere kunne hjelpemiddelbrukere og ergoterapeuter i direkte kontakt med leverandørene lete seg fram til de beste løsningene. Nå er det mest opp til hjelpemiddelsentralene å gi brukerne prisgunstige og hensiktsmessige løsninger. Forskjellen på optimal og hensiktsmessig løsning kan være forskjellen mellom et selvstendig eller avhengig liv, mellom en ytende arbeidstaker eller en ressurskrevende pasient, sier Anne Margrethe Linnestad, ergoterapeut i Ambulerende Rehabiliteringsteam ved Sunnaas Sykehus.

Brukerkontakt

Inntil 1997 hadde fagfolk ved fylkets hjelpemiddelsentral direkte kontakt med hjelpemiddelbrukere med sammensatte problemer og med behov for spesielt kompliserte hjelpemidler. Leverandørene deltok også ofte i tilpasningen av hjelpemidlene i brukerens eget miljø sammen med sentralen og kommunal fysio- eller ergoterapeut. Nå må brukerne forholde seg til de ansatte i kommunen. Ergoterapeuter og serviceteknikere har ikke mulighet til å spesialisere seg på en begrenset brukergruppe eller et begrenset sortiment. Ann Kristin Krokan, rullestolbruker gjennom mange år, sier manglende kontakt med ekspertisen har redusert hjelpemiddelbrukernes innflytelse og mulighetene for tilpasning og optimale løsninger.

Nasjonal standard

Guri Henriksen i Norges Handikapforbund trekker fram Rikstrygdeverkets nasjonale standarder. – Standardene skal sikre at alle sentralene gir et godt og enhetlig tilbud. Her står det at hjelpemiddelsentralene er en andrelinjetjeneste og et ressurs- og kompetansesenter i hjelpemiddelformidlingen både for brukere og det øvrige fagapparatet. Det står videre at Hjelpemiddelsentralen gir faglig bistand til brukere i samarbeid med kommunene og andre samarbeidspartnere. Å skyve all brukerkontakt over på kommunene er derfor ikke i tråd med nasjonale føringer, mener Henriksen. – Sentralene vil heller ikke kunne fungere som et ressurs- og kompetansesenter dersom de ikke har brukerkontakt. Vi vil da stå igjen med en avansert lagerfunksjon, stikk i strid med det som var den politiske målsettingen med å etablere hjelpemiddelsentraler, avslutter Guri Henriksen.

Lønnsforskjell på 50.000

Servicetekniker som offisiell tittel, eget lønnssystem og klare arbeidsinstrukser er en forutsetning for å styrke faget og bli kvitt urettferdige forskjeller. Martin Lundemo og SHS i Nes kommune mener yrkesgruppa hans bør ha en offisiell og kanskje beskyttet tittel, og synes Fagforbundet bør ta dette opp med Kommunenes Sentralforbund (KS). Servicetekniker er den tittelen Lundemo selv bruker, og som han tror er mest utbredt. De utfordrer også forbundet til å arbeide for at gruppa kommer inn i et lønnssystem. I dag er det lønnsforskjeller på opptil 50.000 kroner, og disse er ikke alltid velbegrunnete. Videre håper de at Fagforbundet vil kreve at arbeidsgiverne utarbeider stillingsinstrukser som avspeiler arbeidets innhold. I dag er det store forskjeller på instruksene. SHS i Nes ønsker også vurdert om serviceteknikerne med tida bør være en beskyttet tittel, og at bare de med et visst antall kurs i regi av Rikstrygdeverket skal kunne kalle seg serviceteknikere.

– Et godt innspill

– Dette er absolutt et godt innspill, sier Jan Helge Gulbrandsen, medlem av AU i Fagforbundet sentralt. Han mener derfor initiativet fra Martin Lundemo må være med videre i vurderingen av hvordan forbundet skal legge opp tarifforhandlingene framover. Men Gulbrandsen peker samtidig på noen problemer ved å håndtere denne type spørsmål i de sentrale forhandlingene. Han tror det er små sjanser for å få gjennomslag hos KS for krav om felles yrkesbetegnelse og felles lønnsplassering for den gruppen Lundemo betegner som serviceteknikere. – Sentralt forhandler vi for større lønnsgrupper hovedsaklig basert på utdanningsnivå. I og med at tariffavtalen er basert på formell kompetanse, har vi hovedgruppene ufaglærte, ansatte med fagbrev eller videregående skole og høgskoleutdannete. Hvis vi skulle ivareta et ønske om felles lønnsplassering for serviceteknikere og andre grupper med tilsvarende bakgrunn, måtte vi muligens gått inn for å få etablert et nivå mellom ansatte med videregående skole og høgskole. Men det har hittil ikke vært en aktuell problemstilling, sier Gulbrandsen.

Lokale forhandlinger

En annen grunn til at det kan være problematisk å trekke fram denne yrkesgruppa i de sentrale forhandlingene, er at tjenestene er organisert på forskjellige måter i Kommune-Norge. – Virkeligheten er variert. Derfor er det vanskelig å konstruere et sentralt system, sier Gulbrandsen. Fordi lønnsnivået som fastsettes gjennom sentrale forhandlinger er basert på formell kompetanse, og serviceteknikerne har så variert bakgrunn og fordi denne yrkesgruppen delvis har ulike roller i forskjellige kommuner, mener Gulbrandsen at de tillitsvalgte lokalt kan legge opp et løp i forhold til sine serviceteknikere.

Sammen med seksjonene

De fleste serviceteknikerne sorterer under Seksjon helse og sosial (SHS), men en del har også valgt Seksjon samferdsel og teknisk (SST). – Seksjonene sentralt har et faglig ansvar og kan se på hva vi kan gjøre i forhold til faglig utvikling og kompetansearbeid. De kan også gjøre seg opp en mening om hvordan denne virksomheten bør organiseres, og vurdere om vi bør fremme sentrale krav i forhold til stillingsbetegnelse, faglig kompetanse og karrieremuligheter, mener Gulbrandsen. På lokalt plan ser han for seg et samarbeid mellom seksjonene og de øvrige tillitsvalgte på flere felt, alt etter behov i den enkelte kommune. – Det er ikke noe i veien for å fremme krav om verken yrkestittel, stillingsbeskrivelse, stillingskode, lønnsplassering eller kompetanseheving i de lokale forhandlingene.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS