Hjertegod kriger

Han er ikke skuddredd. Og handler etter regelen om at kriminaliteten i et land speiler motsetningene. Enten han trosser Israel eller beskriver politimannen Wallanders Sverige.

2010100612305420131216141718

titti.brun@fagforbundet.no

VERDENSBORGEREN Henning Mankell har knapt landet i lille Molde innen han blir oppslag på Dagsrevyen. «Hva mener den kunstneriske lederen av Bjørnsonfestivalen med å slippe til den svenske gammelkommunisten Jan Myrdal (83) på talerstolen?»

Professor Bengt Hagtvedt har samme dag meldt avbud som foredragsholder. Hagtvedt vil ikke være til stede på samme festival som «venstrefascisten og folkemord­forsvareren».

– Intellektuelt ynkelig. Ja, det kan du skrive. Ordene kommer kontant. Han fort­setter uten å nøle.

– Og veldig dumt i forhold til alt Bjørnson sto for. 1960-tallets politikk ligger 50 år ­tilbake i tid. Alt er enkelt med fasit i hånden. Og Myrdal har store kunnskaper om Strindberg og Bjørnson. Han skal ikke snakke om Pol Pot.

MANKELL BRUSER på bjørnsonsk vis. Så bryter han ut i en glad latter. Plutselig er det akkurat som om luften blir lettere – en stund.

– Diskusjon er alltid bra, men dialogen burde vært her, fastslår Mankell. Som nå har forflyttet seg fra kameraene på flyplassen til en lenestol i hotellfoajeen. Han sitter avslappet i stolen. Mørke bukser, svart dressjakke og sort skjorte med svarte broderier. Varme brune øyne, stålgrått hår – han stråler kraft. Selv når han sitter helt rolig. Ettertenksom – før han avleverer skarpe svar. Intenst til stede, på grensen til skremmende. Ett dumt spørsmål, så reiser han seg kanskje og går? Til noe viktigere? Antakeligvis, for denne mannen bruker ikke sin tid på skvalder.

HAN HAR SOLGT ufattelige 35 millioner bøker – i over 100 land. Mest kjent er kriminalromanene om Kurt Wallander. Men han har utgitt like mange ungdomsbøker, enda flere romaner og skriver skuespill om ungdom, afrikanske kvinner og senest «Driving Miles Davis» for jazzfestivalen i Molde. Skriver filmmanus og tv-serier. Og reiser verden rundt og snakker til folks samvittighet, maner til solidaritet og pirker i vår likegyldighet.

Nå skal han snart holde sin folketale på Bjørnsonfestivalen.

– Jeg skal snakke om analfabetismen. Den er vår skam.

Og jeg kjenner jeg skammer meg. Når tenkte jeg på analfabetisme sist? Når gjorde jeg noe aktivt for å bedre verden?

Mankell forfølger folk med sine spørsmål og sine handlinger.

DET HAR HAN GJORT siden oppveksten i Härjedalen på 1950-tallet. Moren forlot ham som lite barn, det har preget ham. Selv om juristfaren var emosjonelt sterk, og Mankell mener han hadde en god barn­dom.

– Jo, jeg skriver og engasjerer meg mye i barns situasjon. At min mamma forlot meg, har kanskje gitt en forståelse av det helvete det er, når grunntryggheten berøves.

– Jeg har sett den vanvittige skrekken i øynene på en tiåring med aids. Og vært i altfor mange hjerteskjærende begravelser der kistene er bitte små.

Mankell strekker armene ut, mellom håndflatene er det bare drøye halvmeteren. Akkurat plass til en liten barnekiste.

MANKELL HAR MANGE VENNER i Afrika etter å ha tilbrakt store deler av de siste 25 årene i Maputo i Mosambik. Der har han startet et teater, og der har han betalt en SOS-barneby av egen lomme.

Mye penger setter noen hver på prøve. Og Mankell tjener godt. Ofte en årsinntekt på 15 millioner. Han betaler med glede halvparten i skatt. Og han deler med glede, ikke bare med en hel barneby, men også tid og engasjement.

En kollega og venn sier at Mankell har klart å være en velstående hvit mann uten å tenke svart og hvitt. Han har en respekt for – og nysgjerrighet på virkeligheten.

Dessuten gir Afrika Mankell passe ­avstand til Sverige til å skrive.

HAN SKRIVER MYE. Over 40 boktitler er det blitt. De elleve bøkene om politimannen Wallander har lesere over hele verden.

– Jeg kunne aldri bli venn med Wallander. Tross formildende trekk som en felles lidenskap for opera.

– Og jeg fatter ikke hvorfor kvinner faller for ham.

Mankell er uforstående til alle brevene fra kvinner over hele verden som villig vil forlate mann og barn for Wallander. Men kanskje er det ikke Wallander de drømmer om, men forfatteren?

– Hva er det viktigste du har gjort?

Han blir stille. Akkurat her kommer brått en følelse av noe ugjort. Kanskje.

– Man vet muligens ikke hva som er det viktigste man gjør. Kanskje er det de ti ­minuttene jeg stoppet og snakket med noen, og at det er livsviktig for dem, undrer han.

– Det er en vel en religiøs tanke?

– Jeg foretrekker å si en åndelig tanke.

Man vet aldri.

– Faktisk er jeg egentlig i sorg, sier han. En meget nær venn er borte. Bare 49 år gammel. Egentlig ville jeg ikke hatt et ­intervju i dag, men jeg ville ikke bryte avtalen.

SKYGGEN AV SORG fyller vårt hjørne av hotellet. Han dveler ved minnet om en ­skuespillerinne i en av Wallander-filmene.

– Ung og dyktig. Plutselig en morgen hadde hun tatt sitt liv. Vi ante ingenting. Hun var så framgangsrik. Kunne noe eller noen gjort noe? Men det var et besluttsomt selvmord uten mulighet for å overleve. Han nøler, så legger han til.

– Hun hadde et lite barn.

Man vet aldri.

– Du har sagt at «den store nåden er ­kjærligheten».

– Det ville være forskrekkelig om ikke kjærligheten i alle dens former fantes.

Mankell er gift med Eva Bergman, Ingmar Bergmans datter. Lykkelig gift. Han syns han er heldig som har kjærligheten til henne.

– Et menneske jeg vil skal holde meg i hånden når jeg dør.

Hun sier han er som å leve med et kjernekraftverk. De har det morsomt sammen. Han bedyrer at han liker å le.

– Jeg må skratte ordentlig minst en gang daglig.

Den dødsens seriøse mannen er faktisk ofte lattermild og glad i å danse, selv om han alltid ser veldig alvorlig ut på alle ­avisfoto. Senest i formiddag utvekslet han en latter på flyet.

MEN LATTEREN HANG ikke like løst i går.

På et tilfeldig fortausmøte i Stockholm.

En mann kom med verbale angrep, de fleste nokså usammenhengende. Da bruste Mankell opp. Ja, han er utålmodig.

– Jeg kan bli veldig arg. Men jeg er god til å be om unnskyldning.

– Hva sa du?

– Jeg sa at hvis du ikke slutter nå, så hender det en ulykke, sier han. Tenker seg om.

– Det var ikke pent. Mannen var kanskje litt forvirret.

I SLUTTEN AV MAI var Mankell en av ­aktivistene om bord på skipet som trosset Israels illegale blokade av Gaza.

– Hvorfor ble du med når du visste det var livsfarlig?

– Ord er viktig, men til sjuende og sist teller handling. Jeg har ikke lenger ansvar for små barn. Dessuten trodde jeg at israelerne ville stoppe skipet med skudd mot propell og ror. Det overrasket meg at de var så dumme at de brukte aggressiv vold og drepte mennesker. Saken fikk mye oppmerksomhet. Men prisen ble fryktelig høy. Altfor mange døde.

DA ER DET, tross uberegnelige værguder, et smulere farvann langs norskekysten. Annet hvert år setter han av to uker til å reise og å arbeide på Hurtigruta. Det gir en god rutine i livet, mener Mankell.

– Jeg liker at det er et arbeidende fartøy, med passasjerer og last. Og en fantastisk natur. Et godt sted å være for å løse problemer.

Enten de er reelle eller litterære.

Alder: 62 år

Sivilstand: Gift med Eva Bergmann, fire voksne barn.

Aktuell: Bjørnsonfestivalen. Gazablokaden. Solgt 35 millioner bøker, blant annet om politimannen Kurt Wallander. Tv-serie om Ingmar Bergmann.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy