Humørfylt utfordrer

Werner Juvik

Størrelsen er ingen hindring. Det bestemte Sissel seg for allerede som tre­åring – og klatret opp på bordet for å si sin mening.

2014060512000020140605092137

Jeg bestemte at overfallsmannen ikke skulle få æren for å begrense mitt liv.

titti.brun@fagofrbundet.no

Sissel Merete Skoghaug har fortsatt med å si sin mening og synge ut for folk. Først de senere årene er hun begynt å holde beina på bakken når hun snakker, i hvert fall i offisielle sammenhenger.

På landsmøtet i fjor innstilte en enstemmig valgkomité henne som den ene av forbundets to nestledere. En skikkelig sårbehandling

etter at hun noen måneder tidligere hadde tapt kampen om vervet som leder for helse- og sosialseksjonen. Noen hadde tydeligvis øye for et fagligpolitisk talent, selv om det fysisk ikke rager høyt.

– En meter og femti en og en halv centimeter, påpeker Sissel M. Skoghaug (42) og smiler bredt.

Den nye nestlederen i Fagforbundet har stor sans for detaljer. Blant annet kjenner hun medlemsregisteret over forbundets nesten 340.000 medlemmer ut og inn. Det har hun studert i sju år som leder for Sykepleier­nettverket i Fagforbundet. Ved å analysere når folk meldte seg ut og inn, har hun lagt en strategi for å beholde gamle og verve nye medlemmer.

Med bortimot 20 års medlemskap, alle slags tillitsverv og bakgrunn som hjelpepleier, sykepleier og diverse lederstillinger, har hun tatt fatt på vervet som nestleder i toppledelsen. For henne var og er Fagforbundet det naturlige valget.

– Jeg er glad for Fagforbundets store engasjement i politikk og samfunnsutvikling. Jeg ser ikke forskjell mellom arbeidslivet og resten av samfunnet. Livene våre er ikke sånn, det henger sammen, sier hun med stort alvor.

Sissel er nysgjerrig, og hun undersøker til hun finner en forklaring på det hun undrer seg over. Samtidig er hun god på overblikk og strategi, forteller kolleger. Den energiske måten å gripe fatt i ting, kombinert med masse humor og et smittende varmt smil, gjør henne til et sosialt midtpunkt.

Hun er overhodet ikke redd for utfordringer, og presser sine egne grenser. Men ikke på en uansvarlig måte, presiserer de som kjenner henne.

Foreldrene er nok ikke helt enige. De var lite begeistret da hun kjøpte sin første motor­sykkel. På tross av at hun fant en modell der beina akkurat rakk ned til asfalten. Ikke helt enkelt når sykkelen skal ha både trøkk og skikkelig akselerasjon. Hun vil raskt opp i marsjfart. Den siste i rekka, en Dragstar 1100 Yamaha, solgte hun i vår.

Barndomshjemmet ligger i Oksfjord i Nord-Troms, omgitt av storslått natur og det mektige Kvænangsfjellet. En bygd der alle fjelltopper har tre stedsnavn; på kvensk, samisk og bokmål. Perfekt for langrennstrening og orienteringsløp.

Der vokste hun opp sammen med sin busssjåfør-far, hjelpepleiermor og to eldre brødre. Far var tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet, og mor var medlem i Norsk Kommuneforbund, forløperen til Fagforbundet.

Brødrene var bare to og fire år eldre, og

Sissel prøvde tidlig å bli like gammel som dem. Energisk og livlig krevde lillesøsteren – som ikke ville være lillesøster – at hun ble sett og hørt. Fra hun var tre år klatret hun opp på bordet og stilte seg rakrygget opp og sa: Nå er det min tur. Hun krevde taletid, men bare fordi hun faktisk hadde noe å si.

Helt fra hun var liten har Sissel jobbet målbevisst, enten det var skole, langrenn eller jakt på brødrenes klassekamerater. På barneskolen var hun voldsomt forelsket i drømmeprinsen to klassetrinn over. Med sedvanlig pågangsmot og impulsivitet skrev hun på ranselen med vannfast tusj: Jeg elsker «Sverre». Deretter spurte hun «Sverre». Til hennes store overraskelse og knusende sorg svarte han nei.

Hele familien følte med henne. Hun fikk ny ransel, raket ryggen, ristet av seg nederlaget og gikk videre. Tabber kan alle gjøre, det er verre ikke å tørre å gjøre feil, mente hun.

Sissel var ikke redd for noe, kanskje bortsett fra mørket. Når hun som liten kom inn i et tomt, mørklagt rom, brukte hun angrep som sitt beste forsvar og ropte ut i alt det skumle: Jeg har svart belte i karate, bare så du vet det.

Men det var ikke mørket som skulle bli den mest skremmende opplevelsen. 13 år gammel sykler hun langs veien og blir overfalt av en tilfeldig forbipasserende motorsyklist. Han er voldelig og drar den lille jenta inn i buskaset. Sissel er sikker på å bli voldtatt og drept. Men noe skremmer mannen, og han slipper henne, hiver seg på sykkelen og kjører bort. Sissel greier å karre seg til nærmeste hus.

Samtidig, litt lenger bort i veien, legger broren merke til en spesiell motorsykkel med franske skilt som passerer. Derved blir mannen senere tatt i Finnmark. Han har underveis overfalt flere kvinner, og blir dømt.

Igjen sitter en livredd Sissel, frarøvet trygg­heten og friheten. Heretter er alltid bror eller far med på alle hennes treningsturer. I perioder er hun en av Nord-Norges beste, til tross for at hun ikke hadde optimale fysiske forutsetninger. Treningsinnsatsen var enorm.

– Alle rundt meg stilte opp, derfor er det gått bra med meg. Mine foreldre og søsken var fantastiske.

Hun blir mor når hun er 20 år, og alenemor når hun er 22. Da flytter hun og toåringen til Tromsø. Der tar hun et systematisk grep om sin framtid. Hun går videre på sykepleierstudiet, parallelt tar hun autorisasjon som hjelpepleier og jobber vakter på sykehus.

Og bestemmer seg for å utfordre frykten og til å trene alene igjen.

– Jeg bestemte at overfallsmannen ikke skulle få æren for å begrense mitt liv. Det gjorde noe med min innstilling og mine egne tanker. Da først ble jeg helt ferdig.

Parallelt med den utadvendte siden utviklet Sissel en undrende innstilling til livet gjennom samtaler med mormor. De to snakket om de åndelige sidene av livet. Om tilgivelse, romslighet og gudstro. Med årene blir mormor syk. Da er Sissel der med sin støtte og faglige kompetanse, og gir trøst og omsorg.

I lokalmiljøet sto læstadianerne sterkt med alle sine regler og forsakelser. Det hendte de måtte gjemme kortstokken når sterkt troende familiemedlemmer stakk innom. Men hennes barnetro er som gladkristen.

– Ja, jeg er kristen, for meg betyr troen noe i hverdagen. Fagbevegelsen er tuftet på omtanke, solidaritet og samhold. Den har mange sammenfallende verdier med kristendommen.

Barndommens pågangsmot, verdier og engasjement har bare vokst. Hun har bevist at størrelse ikke er en hindring, hun har både bakkekontakt og evne til å strekke seg. Og hun trenger ikke lenger klatre opp på et bord for å bli hørt.

Sissel M. Skoghaug

• Alder: 42 år

• Familie: Gift, to sønner på 11 og 22 år og to voksne bonusdøtre

• Utdanning/yrke: Hjelpepleier, sykepleier, studier i ledelse og økonomi, tillitsvalgt.

• Aktuell: Nestleder i Fagforbundet siden landsmøtet i november.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy