Hva nå, lille land?

22. januar 2012 er det seks måneder siden vårt lille land opplevde den største tragedien og det mest voldelige angrepet på vårt demokrati.

2012031611463320131214175713

Det er nærmest uunngåelig at min første spalte for det nye året må brukes på noen refleksjoner om utviklingen i månedene etter terrorangrepet 22. juli – og om veien videre de kommende årene.

22. juli 2011 er en dato som for all framtid vil stå skrevet med svart skrift i norgeshistorien. Terroraksjonen som rammet oss var den alvorligste i norgeshistorien – med eller uten 2. verdenskrig. Massakren 22. juli, rettet mot en nasjonal ungdomsleir i en moderne medietid, ble en ny type nasjonal tragedie som rammet og engasjerte mennesker i alle landsdeler.

77 drepte og et rasert Oslo sentrum illustrerer hvilken kapasitet til ødeleggelse dagens teknologi gir en vel forberedt person med et hat til samfunnet. Den formidable internasjonale medieoppmerksom­heten avspeiler en terroraksjon nærmest uten paralleller også i vår samtids vestlige verden. Selv terrorangrepene i London 2005 hadde langt færre drepte.

Aksjonen i Spania 2004 hadde mer enn dobbelt så mange drepte, og det samme hadde Timothy McVeighs i USA i 1995. Men da var det snakk om en bombeterror som rammet ganske blindt og tilfeldig. 22. juli gjorde enda sterkere inntrykk fordi det var et målrettet angrep på det norske demokratiet – utført av en godt forberedt ekstremist som først bombet regjeringskvartalet, og så med kaldt blod skjøt så mange barn og unge han kunne i en politisk ungdomsorganisasjon. Sjokket ble enda større fordi det rammet et av Vest-Europas fredeligste land.

Terrorangrepet 22. juli ble en tragisk slutt på livet til 77 mennesker, og vil bli et stort og vondt skille i livet for mange av dem som overlevde. For Norge som nasjon ble det en mer blandet erfaring, fordi katastrofen brakte fram et indre samhold og et fellesskap vi ikke ser til daglig.

Norges statsminister Jens Stoltenberg var den kandidaten som andre halvår 2011 fikk flest nominasjoner til Nobels fredspris for 2012. Det avspeiler selvsagt en anerkjennelse av hans personlige innsats, men framfor alt en anerkjennelse av måten det norske samfunnet håndterte krisen på.

I ukene etter tragedien fikk ­gjerningsmannens angrep på det flerkulturelle Norge hundretusener til å rykke ut i gatene til forsvar for det. Og stikk mot hans intensjon om å skremme folk vekk fra politisk aktivitet, strømmet det inn tusenvis av nye innmeldinger til de politiske partiene og ungdomsorganisasjonene. Arbeiderpartiet, som gjerningsmannen mest ville ramme, fikk et kraftig oppsving og et svært godt valgresultat.

Mindre oppløftende reaksjoner forekom også. De mest skremmende kom da mange mennesker med minoritetsbakgrunn de første forvirrede timene ble trakassert fordi det ble antatt at gjerningsmannen var muslim og innvandrer – lenge før noen ante om han var noen av delene.

Den ansvarlige for norgeshistoriens verste terroraksjon var altså en kristen hvit mann fra Oslo. Ingen vil bruke det mot andre kristne, hvite, menn eller Oslo-folk. Historien om 22. juli bør bli Norges endelige oppgjør med den kollektive fordømmelsen av mennesker som har felles religion eller etnisk tilhørighet med kriminelle.

En annen viktig erkjennelse må bli at trusselbildet ikke lenger kan ses gjennom tunnelsynet fra kikkertene som ble brukt under Den kalde krigen. Utover 1990-tallet så vi en tendens til at militant islam overtok moskvakommunismens plass i det endimensjonale kikkertbildet. Den utviklingen kulminerte etter 11. september 2001. Et bredere trusselbilde som også fanger inn høyreekstreme og andre voldelige grupperinger med bakgrunn i vår egen kultur, må bli en selvfølge etter 22. juli 2011.

Det gjenstår å se om effektene av 22. juli i Norge nå blir mer varige enn effektene av Benjamin-drapet for ti år siden ble. De langsiktige konsekvensene overvurderes ofte midt i en nasjonal sorg- og krise­situasjon.

Alexander Kielland-ulykken 27. mars 1980, da en oljeplattform kantret i Nordsjøen, var en slik situasjon. Det omkom langt flere da enn på 22. juli 2011. Den våren kom det mange spådommer om at Norge aldri ville bli det samme, og at oljeeventyret nå var over. De slo slett ikke til.

22. juli var et terrorangrep med større sprengkraft enn noen ulykke. At de langsiktige konsekvensene likevel ikke bør overvurderes i denne omskiftelige tid, fikk vi en påminnelse om noen uker etter da valgdeltakelsen bare så vidt steg. Som ventet fikk Ap klar fremgang og Frp klar tilbakegang. Men meningsmålingene tyder alt på en viss normalisering.

Det kan forstås som en illustrasjon av hvor rotfestet vårt demokrati er, at det ikke i større grad lar seg rokke selv av en så stor nasjonal tragedie. Men tankekorset blir hva som skal til for å øke befolkningens interesse for å delta i demokratiet, når selv ikke en så ekstrem hendelse virket mer mobiliserende.

22. juli har imidlertid hatt en mobiliseringseffekt i den forstand at mange flere av dem som fra før var politisk interesserte, nå har blitt politisk aktive. Det gjelder gledelig nok særlig for den nye ungdomsgenerasjonen.

Det blir en viktig oppgave for oss som er aktive i et politisk parti og/eller innenfor fagbevegelsen å bidra til at veksten i dette politiske engasjementet fram mot 2013 og 2015 styrkes, og forplanter seg videre ned på grasrotnivå. Det vil styrke demokratiet og folkestyret i Norge, og samtidig sende en svært viktig melding til tilhengere av ulike ekstreme og voldelige ideologier: All bruk av terror her i vårt lille land bare vil virke mot sin hensikt.

Økt satsing på eget ungdomsarbeid og økt støtte til de rødgrønne ungdomsorganisasjonenes arbeid, vil være det viktigste bidraget Fagforbundet og dets medlemmer nå kan gi for å fremme en slik utvikling i Norge.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy