Ikke akkurat hvilepuls

Man skal ikke skue hunden på hårene, heter det. Å vurdere en ungdomspolitiker ut fra hårfargen er heller ikke så smart.

2007122110232320131216032630

– NÅR GÅR DU for ledervervet i Fagforbundet?

Linn Hemmingsen kaster hodet bakover så det blonde håret danser rundt det leende ansiktet: – Jeg visste du kom til å spørre om noe sånt!

FAGFORBUNDETS nyvalgte ungdomsleder har lange, slanke lemmer, klare blå øyne, et vinnende smil, og – ikke minst – hårfargen som er berømt eller beryktet, eller begge deler.

Men blodet som renner gjennom kroppen hennes er rødt! Og det går gjennom et hjerte som banker fort og hardt av engasjement – for dem som ikke har rent vann, for dem som ikke har ei lønn å leve av, for miljøet rundt oss, for dem som sliter med å få lærlingplass og jobb... Lista er lang over dem Linn gjerne vil gjøre en innsats for.

Hun er stadig på farten, alltid i gang med et eller annet, og hun liker å ha mange baller i lufta samtidig. Slik har hun vært helt fra hun var liten.

Det er ikke godt å si når dette hjertet pumper på hvilepuls. Sannsynligvis ganske sjelden.

FOR SEKS ÅR SIDEN var hun plasstillitsvalgt for Norsk Helse- og Sosialforbund ved Kroken sykehjem i Tromsø. Derfra bar det videre som fylkesdelegat, som representant i et sentralt ungdomsutvalg med medlemmer både fra tidligere NHS og NKF, før hun i 2003 ble nestleder i Fagforbundets ungdomsutvalg med kontorplass i Oslo. I august ble hun valgt til ungdomsleder.

– Når går du for selve toppen? gjentar vi når ansiktet hennes igjen begynner å falle tilbake i normale folder.

– For meg har engasjementet aldri handlet om status eller posisjoner. Jeg er ganske spontan, og gjør det jeg synes er meningsfylt, spennende og morsomt. Akkurat nå handler det om å bidra til å bygge opp Fagforbundets framtidige tillitsvalgte, de som skal bære forbundet videre framover. Det er dette som er viktig for meg.

Jeg pendler mellom Oslo og Tromsø, der jeg akkurat har flyttet inn i ny leilighet. Arbeidet som ungdomstillitsvalgt gjør at jeg må forsake mye kontakt med familie og venner. Dagene blir lange og hektiske, og hvis meningen med alt dette var en eller annen karrieremessig posisjon i framtida, så ville jeg ikke synes det var verd strevet.

Jeg må ha tro på det jeg driver med, sier Linn.

LIKEFRAM HAR HUN VÆRT helt fra hun var liten. En gang ble foreldrene innkalt til en alvorlig samtale i barnehagen. Vesle Linn ville nemlig være kjæreste med alle, og en av guttene hadde kommet hjem og fortalt at han var redd denne jenta som ville være kjæreste og kysse!

Hun var stadig forelsket opp gjennom barneårene, og utslagene kunne bli riktig dramatiske, som da hun hadde kranglet med kjæresten på barneskolen. Da klassen skulle på skitur like etter, ville hun vise at utfordringen med å hoppe om kapp med han på ski var noe hun kunne ta på strak arm.

Så endte det selvsagt med at hun tok i for hardt. Hun endte på trynet, og måtte hentes av legehelikopter. Det var dramatisk mens det sto på, men resultatet – en helt alminnelig hjernerystelse – sto kanskje ikke helt i forhold til dramatikken...

Noen moteslave var hun ikke i ungdomsårene. Sammen med venninner fant hun gjerne hverdagsklærne sine på loftet, blant morens bortlagte saker. I den grad hun var trendy, var det nok heller trenden som traff henne – og ikke omvendt.

SKOLEFORESTILLINGENE var som skapt for henne, med sang, skuespill og ikke minst dans. Hun befant seg sjelden bakerst i ensemblet, og når det var lenge til neste skoleopptreden, stilte familien tålmodig opp som publikum.

Men den utadvendte, skoleflinke og likeframme jenta bar på en vond hemmelighet. Hun hadde utviklet frykt for å lese høyt fra en tekst, og dette ga henne store problemer.

– I starten skjulte jeg det ved å lære tekstene utenat. Etter hvert gikk jo ikke det, for tekstene ble for lange. Heldigvis klarte jeg å fortelle om vanskene mine, og da fikk jeg god hjelp både hjemme og på skolen, forteller Linn.

Løsningen ble å la henne lese skuespill, for da kunne hun gå inn i en rolle, og ikke lese høyt som «seg selv». Da hun gikk på videregående, lærte hun seg å snakke ut fra stikkord i stedet for ferdigskrevne manus.

– Jeg fikk faktisk skryt fordi jeg var flink til å bruke egne ord på oppgavene som skulle framføres. Sånn sett klarte jeg med den gode hjelpen jeg fikk å snu problemet mitt til å bli en styrke, forteller hun.

I dag bruker hun manus som er skrevet på normert bokmål, som hun gjør om til sin karakteristiske Tromsø-dialekt mens hun snakker.

– I tillegg trekker jeg fra og legger til underveis, og det er akkurat det som skal til for å holde frykten for manuset unna.

DET VAR EN ANNEN FRYKT – de sitrende debutnervene – som herjet i kroppen da hun sto på fylkesmøtets talerstol en februardag i 2002. Hun hadde vært uforsiktig nok til å si noe om hjelpepleiere og yrkesstolthet på et forberedelsesmøte, og endte med en unison oppfordring om å gjenta det i en større forsamling.

På første benk satt daværende NHS-leder Tove Stangnes, og bakerst satt ei blek og skjelvende jente, mens to kolleger strøk henne over ryggen og var redd hun skulle besvime.

Men hun gikk fram, og startet med å si at dette var hennes debut. Da skjedde det noe:

– Jeg bare kjente hvordan redselen gikk over til å bli noe nær en nytelse. Jeg hadde noe viktig å si, noe som andre ville høre på, og jeg kunne stått på den talerstolen resten av dagen!

For meg som tillitsvalgt var dette en viktig milepæl i livet, sier Linn.

SITT SOSIALE ENGASJEMENT har hun arvet etter spesielt sin morfar, Arvid Jakobsen (80). Han var i alle år tillitsvalgt i Norsk Postforbund, og han er en god historieforteller som lærte Linn om krigen og om landet som i fellesskap måtte bygges opp igjen etterpå, og ikke minst om hvordan alle nytilsatte ble tatt med til fagforeningskontoret for å organisere seg.

– Mange av dagens unge har ikke slike besteforeldre, og får ikke med seg denne viktige delen av historien. Derfor lar de seg besnære av ideene om å være sin egen lykkes smed, og har ikke forutsetningene for å skjønne at prisen de betaler er en oppsmuldring av fellesverdiene rundt oss.

Jeg har vært heldig som fikk med meg alt dette fra morfar, forteller Linn.

Som skilsmissebarn tilbrakte hun mye tid sammen med besteforeldrene. Ikke minst da de flyttet inn i nabohuset det året Linn fylte seks år.

Jeg elsket å være hos dem. I barnehagen hadde jeg sydd ei dokke som de brukte som «portvakt». Når den sto i vinduet, sov de, ellers var det fritt fram. Og det kunne være greit med en slik ordning, for jeg var ei morgenfrisk jente, som gjerne kunne forlange frokost ved firetiden....

– Morfar er mitt store forbilde, sier Linn. – Både fordi han lærte meg verdien av samhold og fellesskap, men også fordi han er et kjærlighetsmenneske. Han har aldri vært redd for å vise hvor glad han er i mormor, og han har alltid tatt i et tak når det var snakk om klesvask og støvtørking. For meg som kommer fra et skilsmissehjem, er også dette viktige verdier å få med seg videre i livet, sier Linn. Nå er hun alvorlig.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy