Ildsjel og forbilde

Lars Åke Andersen

Musa Gitau kom alene til Nord-Norge som 16-åring. Kjærligheten ga ham navnet Anderssen, og et snekkeroppdrag sikret ham jobb på asylmottaket i Bardu.

2014040412000020140404100853

Er barn på mottaket i rett alder, tar jeg dem med på trening. Der får de møte norske barn på en arena hvor de ikke trenger språk, det er andre ferdigheter som gjelder.

Simen.Aker.Grimsrud@fagforbundet.no

– He, he, det uttales «Mosa». Det kommer fra Moses, gliser den høyreiste, atletiske mannen med det milde ansiktet og velklingende navnet.

Norsk-kenyaneren fikk en eventyrlig start på året. I januar måtte han sette seg på flyet til Oslo. Kronprinsparet, kona og hans tre barn var på plass da Musa G. Anderssen ble kåret til Årets forbilde i 2013 av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

– Det ble mange inntrykk på en gang. Det er noe du får oppleve én gang i livet, sier Anderssen tydelig stolt.

At han skulle få en pris for sin utrettelige innsats for barneidretten i Bardu kommune og for barna på Setermoen mottak i indre Troms, hadde han verken trodd eller drømt om for 20 år siden.

En sommerdag i 1995 blir Musa hentet på skolen av moren. Han skjønner med en gang at det er alvor. «Faren din er fengslet,» sier hun fortvilet. Musas eldre bror er også arrestert. Begge kastes i fengsel uten dom. Faren har drevet med politisk arbeid i Kenyas hovedstad. Diktatoren Daniel Arap Moi slår hardt ned på politiske motstandere. Myndighetene vil også ha tak i Musa. Han må rømme. Før han rekker å tenke over det, sitter 16-åringen alene på Ḁyet til Oslo, en by han knapt har hørt om.

– Det var ei vanskelig tid, sier Anderssen og ser tilbake på sitt første møte med det norske asylsystemet.

Dagene består av politiavhør og venting. I sterile lokaler. På Tanum transittmottak venter Musa på å bli flyttet til et mer permanent mottak, men køene på Østlandet er lange. Tida i Oslo er tøff for en enslig gutt på 16. Musa blir god kompis med Hassan fra Somalia. Det er godt å ha noen å vente sammen med.

En dag dukker det opp to beboere fra et mottak i indre Troms. «Hit kan dere få komme i morra,» sier han ene og drar fram et flyfoto av et grønt og sommerlig Salangen. Et paradis. De to kameratene ser på hverandre, de er ikke i tvil. Stemningen er god på Ḁyturen nordover, men over Saltfjellet brer et bekymringsfylt uttrykk seg over ansiktet til bestekompisen. Fjelltoppene er kritthvite.

Musa bryter ut i en hjertelig latter når han forteller hvordan Hassan reagerte: «Nå har de lurt oss. Vi blir sendt til Russland.»

Etter fire måneder på Sjøvegan mottak i Salangen får Musa oppholdspapirene. Han vil flytte til Kristiansand for å bli sveiserlærling, men ventetida er lang. 16-åringen blir boende på mottaket og begynner på skole.

– Språket er nøkkelen for å bli godt integrert, fastslår Musa og blir blank i blikket når han tenker på de 450 norsktimene med den pensjonerte marinemannen som lærer. Kom ikke gutta fra mottaket til timen, dro han personlig bort og vekket dem.

Året etter klatrer Musa til topps. Han snakker bortimot flytende norsk, blir elevrådsleder og treffer Camilla som sitter i elevrådet. Den fire år eldre jenta fra Bardu sjarmeres i senk.

Ett år etter at han kom til Norge, står Musa foran store forsamlinger og snakker. Hun syns han er tøff, sterk og morsom. Som den andre mørkhudede i Bardu, får han mange skeptiske blikk. Faren til Camilla blir ikke direkte begeistret når han får høre om datterens kjæreste. Første gang faren møter Musa, sitter Musa og leker med Camillas ett år gamle datter. Der og da skjønner faren at Musa er hel ved.

– Siden den gang har Camilla og jeg vært sammen, fastslår Anderssen fornøyd.

Ute er det overskyet og mildt til å være februar. Musa Anderssen er blitt glad i vintrene, i skilek og ishockey. Han ser ut av vinduet i det store møterommet ved Setermoen statlige mottak. Aktivitetslederen har guidet oss hit gjennom trange ganger. Han har hilst blidt på en ventende gjeng ved luka. «Har dokker det bra, gutta?» Han fikk smil og nikk i retur. Stemmen bærer gjennom gangene.

Det er mye energi som skal ut. Noen vil kanskje kalle ham en propell, for det er nemlig ikke få jern han har i ilden. Anderssen startet basketballklubb så døtrene skulle få noe å gjøre. Så balla det på seg. I dag er han basketballtrener, skyteinstruktur, regionleder i Basketballforbundet, sveiselærer i Forsvaret, foredragsholder og han trener Zumba. For å nevne noe.

– Heldigvis har jeg familien med på det meste, smiler Anderssen.

De høye fjellene, vannene og viddene lokker på Anderssen. Av og til må han bare gi etter for jeger- og fiskeinteressen.

Han forteller om en gang han var på jakt med kompiser ved Altavatnet. Allerede den første dagen møter han en tilsynsmann fra Statsskog som ber om å få se jaktkortet. Musa har orden i sysakene og drar det fram. Historien gjentar seg dagen etter. De norske kompisene har ikke blitt sjekka. Det er vel tilfeldig, tenker han. Også den tredje dagen møter han på Herr Statsskog.

– Da fikk nok være nok. «Jeg har allerede vist jaktkortet til deg to dager på rad. Det er vel ikke så mange afrikanere som vaser oppi skogen her at det går helt i ball for deg?»

Det er langt fra Bardu, snø og stillhet til Nairobis pulserende liv. Musa vokste opp med foreldrene og broren i en statlig veterinærbolig faren leide gjennom jobben. Et typisk middelklassehjem i den kenyanske millionbyen. Ti år gammel blir Musa sendt på katolsk internatskole. Han må klare seg alene. Skaffe nye venner. Leve opp til strenge krav på skolen. Musa blir fort voksen.

Nå er han opptatt av at barn og unge i Bardu skal få utfolde seg og være barn. At han både er en ildsjel i det lokale idrettsmiljøet og aktivitetsleder på asylmottaket, får mange av barna på mottaket nyte godt av.

– Er barn på mottaket i rett alder, tar jeg dem med på trening. Der får de møte norske barn på en arena hvor de ikke trenger språk, det er andre ferdigheter som gjelder.

Anderssen snakker engasjert om jobben sin. Om hvordan han ved en tilfeldighet ble spurt om å bli aktivitetskoordinator da han gjorde en snekkerjobb på mottaket for fem år siden. Nå jobber han med et prosjekt i regi av Utlendingsdirektoratet. Gjennom intervjuer skal han motivere de som har fått avslag på asylsøknaden til å reise frivillig tilbake til hjemlandet.

– Noen trenger en realitetsorientering. Min jobb er å prøve å motivere dem til å se på hvilke muligheter de har i hjemlandet sitt, forteller Anderssen.

Han føler at hans egen bakgrunn gjør det lettere for ham å komme tett innpå beboerne. Han vet hva de har vært gjennom, hva de sliter med.

Faren og broren ble løslatt etter to år i fengsel. Sakte, men sikkert har Kenya gått i retning av demokratisk styre. Senest i fjor var familien Anderssen på besøk hos Musas foreldre. De har god kontakt i dag.

– Jeg tenker at hjemme er der familien er. Jeg har en del familie i Kenya, men kjernefamilien har jeg i Bardu. Jeg føler meg hjemme her, sier han.

Musa G. Anderssen

Alder: 34 år

Familie: Gift med Camilla, tre barn.

Yrke: Aktivitetskoordinator og nestleder ved Setermoen asylmottak.

Aktuell: Ble kåret til Årets forbilde av Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet i januar. Prisen deles ut til en person med innvandrerbakgrunn, som har gjort en ekstra innsats for barn og unge.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy