Jakten på deltidsfella

Ine og Majas yrkesvalg kan også bli deres skjebnevalg. I tradisjonelle mannsyrker er fulltidsjobb en selvfølge, mens deltidsfella står på vidt gap og venter på jentene i omsorgsyrkene.

2008052213085820131216052035

Deltidsjobb? Var ikke det noe man holdt på med i urtiden – da menn var menn, barnehager ikke fantes og gulvene skulle skinne hver fredag? Da kvinner kanskje kunne stjele seg til noen timers frihet og dertil hørende lønningspose mellom brødbakst og ungemas? Nei, og atter nei viser virkelighetens harde fakta. 42 prosent av norske kvinner jobber fortsatt deltid selv om likestilling er et rådende ideal hos både menn og kvinner i dagens Norge. Seks av ti studenter i høyere utdanning er kvinner, og barnehagene popper opp som paddehatter om høsten. Hva er det da som stopper stadig nye generasjoner damer fra full deltakelse i yrkeslivet?

Valgene

Da jeg var femten år i 1968, sa læreren min at jeg kanskje burde bli butikkdame fordi jeg var så flink til å regne. Forhåpentligvis opplever dagens femtenåringer at de har flere valgmuligheter, tenker jeg der jeg sitter på torget i Son og venter på Ine Pettersbakken. På Grevlingen ungdomsskole har yrkesvalg vært et viktig tema gjennom hele tiendeklasse, og nå har Ine bestemt seg: Om hun har klaff med førstevalget sitt, begynner hun på helse- og sosialfag til høsten, en linje der gutta er så godt som fraværende, og der utsiktene i overveiende grad peker mot yrker innen pleie og omsorg med dertil hørende utsikter til deltidsjobb og dårlig lønn, verkende rygger, slarkete og slitne knær, og en pensjon det ikke går an å leve av.

– Hvorfor i huleste velger en 15-åring denne retningen når hun i prinsippet kan velge hva som helst? – Jeg har lyst å jobbe i barnevernet, sier Ine som ser for seg en framtid sammen med et skikkelig mannfolk, altså en mann som ikke bare sier han vil dele på jobben med skittentøyhauger, vannkoppkløe og barnebursdager – men som også gjør det. Og deltidsjobb? – Bare hvis det blir tvingende nødvendig for å få kabalen til å gå opp, og bare for en kort periode, sier Ine Pettersbakken.

Forventningene

Under feminismens 70-tallsoppvåkning ble mulighetene for deltidsarbeid ønsket velkommen i likestillingens navn. Deltid var en fin mulighet for å øke kvinners deltakelse i yrkeslivet fordi det da lot seg gjøre å kombinere yrkesaktivitet med andre tidkrevende oppgaver, som for eksempel barneomsorg. I dag opplever mange kvinner at det er tvert imot, deltidsarbeidet er blitt en kvinnefelle som de ikke kommer ut av, og mange av dem går gjennom hele sitt yrkesaktive liv uten noen gang å få en fast hel stilling. Og hvem kan være hovedforsørger på en tredels lønn? Kanskje en aksjemekler, ja kanskje til og med en rådmann i en av landet største kommuner, men i hvert fall ikke en hjelpepleier. Til tross for uttalt velvilje til å gjøre noe med det, viser realitetene at utviklingen går i stikk motsatt retning. Omfanget av tvungen deltid øker i norske kommuner. Men er det så enkelt da, at alle kvinner ville jobbe fulltid hvis stillingene var der?

Omsorgsansvaret

– Med en 33-prosents stilling og ditto lønn er det umulig å se på seg selv som forsørger. Da blir man først og fremst omsorgsperson enten man vil eller ei, sier hjelpepleier Line Fagerli (34). Kanskje er det slik at mange kvinner fortsatt ser på seg selv som omsorgspersoner? Slik ser det i alle fall ut når 75 prosent av kvinnelige sykepleierstudenter oppgir muligheten for deltidsjobb som viktig når de skal vurdere framtidig jobbtilbud. Kanskje er det når ammetåka legger seg at kvinner særlig bør være på vakt? Mange av oss har erfart at det innsauset i melkespreng og oxytociner også ligger andre forventninger til morsrollen på lur, forventninger som i neste runde slår ut i at svært mange småbarnsmødre velger å jobbe mindre, samtidig som fedrene trapper opp overtiden for å kompensere for inntektstapet. Men hvorfor er det i helsesektoren det hoper seg opp av kvinner som jobber deltid? Det er da kvinner med barn også på mannsdominerte arbeidsplasser. Hvordan løser de det der?

Kulturen

– Deltid? sier Camilla Loe (33) uforstående når vi sier at vi prøver å finne ut hvorfor så mange kvinner jobber deltid. For brannkonstabelen i Asker og Bærum brannvesen har deltidsjobb aldri vært tema, og er det heller ikke i dag selv om hun planlegger flere barn i nærmeste framtid, og fortsatt ikke har barnehageplass til Nichlas på 16 måneder. Få yrker kan måle seg med brannvesenet i «machofaktor», selv om det ikke lenger er en sensasjon at det dukker opp en kvinne under brannhjelmen. På Asker og Bærum brannstasjon scorer de ekstra høyt – her er to av 97 brannkonstabler kvinner, altså en kvinneandel på over to prosent! Så må det vel være knallhardt, og ekstra dårlig tilrettelagt for å kunne kombineres med omsorg for småbarn og familieliv? Tvert imot, sier Camilla, som har opplevd at arbeidsgiveren har vært særdeles velvillig for å legge til rette for familielivet, ikke minst da hun var tilbake i jobb ni måneder etter fødselen og fortsatt ammet.

Slitet

Brannkonstabelen ser ikke for seg at hun skal trappe ned på jobbingen når hun blir tobarnsmor. Men hun er derimot usikker på om fysikken holder fram til pensjonsalderen på 57 år. Mange hjelpepleiere lurer på det samme. Å holde ut til man er 57 kan være tungt nok – men da er det fortsatt ti år igjen til pensjonsalderen. At norske hjelpepleiere sliter tungt, er det få som vil protestere på, og dette reflekteres også i syke- og uførestatistikken. Så langt har det ikke fått konsekvenser for pensjonsalderen, slik det har for brannfolk og politi – og ballettdansere for den saks skyld. Kanskje tvert imot, siden mange hjelpepleiere også vil komme dårlig ut etter den nye AFP-ordningen fordi de svært ofte ikke har full opptjening på 40 år slik kravet er. I stedet velger mange i helsevesenet å ta forebyggingen på egen kappe – ved å jobbe deltid. Mange takker både sin skaper og sin heltidsarbeidende ektemake for at de slipper å jobbe fullt.

Tilpasningen

Klokka er tre på ettermiddagen, og Trude Helgesen går med raske skritt gjennom de underjordiske korridorene på Aker universitetssykehus på vei til jobben på ortopedisk avdeling. 55-åringen skal på den første av sine to ukentlige kveldsvakter som sammen med tre vakter hver tredje helg utgjør en halv stilling. Tidligere på dagen har hun slappet av hjemme i rekkehuset i Skjettenbyen, sludret litt med sin pensjonistektemann og gått tur med bikkja. – Jeg var ferdig utdannet hjelpepleier i 1974 og jobbet fulltid i tolv år. Det var nok. To skiftarbeidere i samme familie ble for mye, og jeg var lei av bare å kommunisere med mannen min via lapper på kjøleskapsdøra, sier Trude, som syntes det var en selvfølge at det var hun som skulle redusere arbeidstiden – ikke minst fordi ryggen allerede den gang begynte å protestere mot tunge løft på jobben. – Jeg hadde kollapset for lenge siden hvis jeg skulle jobbet fulltid. At jeg taper penger på dette og får dårlig pensjon det blåser jeg i. Jeg er gjeldfri og har ingen barn, så da er det bare å sette tæring etter næring hvis det kniper. – Men hva hvis deltid ikke fantes? – Da ville jeg sluttet å jobbe!

Snillheten

For Line Fagerli var yrkesvalg aldri et tema. Hun begynte på sykehjemmet hjemme på Klokkarstua på Hurum da hun var 14, og siden balla det bare på seg. Å søke noe annet enn helse- og sosialfag og deretter hjelpepleierutdanning, var aldri i tankene hennes. – I denne jobben kan jeg virkelig gjøre en forskjell i menneskers liv, sier Line som slik sett aldri har angret på yrkesvalget. Derimot var det andre sider ved hjelpepleieryrket som kom brått på da hun kom tilbake fra svangerskapspermisjon i 2003: Full jobb på dagtid kunne hun bare glemme! Nattvakt da? Helt greit det, men siden Lines mann reiste hjemmefra en time før hun var hjemme fra nattvakten, måtte ettårige Nicholas leveres til dagmamma i pysjen klokka seks om morgenen. Etter et år var det stopp, og siden Drammen kommune ikke kunne tilby noe annet, måtte Line si opp stillingen sin og i stedet ta til takke med en tredels stilling. Så slik ble det. Og hvis Lines vakter nå krasjer med en planleggingsdag i barnehagen, så sørger hun selv for å bytte vakt med en kollega. En grei ordning for damene, og kanskje enda greiere for Drammen kommune?

Tradisjonene

Men det er ikke bare drammensdamene som smører samfunnsmaskineriet med deltidstilpasning. Norge har ett av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, og risikoen for at noen «velger» å jobbe deltid, er fem ganger så høy for kvinner som for menn. Men må man, så må man. Slik Ellen Gullberg (49) måtte da hun var ferdig med hjelpepleierutdanningen, og samtidig var nyskilt med ansvaret for to barn på tre og seks år. Da var gode venninner og friske besteforeldre en forutsetning for å få tilværelsen til å gå i hop. Nitten år seinere holder Ellen fortsatt høy fart over den grå linoleumen på Kirurgisk sengepost på Aker universitetssykehus. Gudene må vite hvor mange tonn hun har løftet siden hun begynte her, og hvor mange mil hun har løpt gjennom korridorene, med rent og skittent sengetøy, med urinflasker, bekken og medisiner, og samtidig parat til å hjelpe og trøste når noen trenger det. Og damer selv har også et ansvar for ikke å slite seg ut, framholder Ellen: – Hadde det vært like mange menn som kvinner på en sengeavdeling, hadde nok helsevesenet sett annerledes ut.

Framtida

Foreldrenes yrke er en av de viktigste faktorene når neste generasjon skal velge vei gjennom utdanningssystemet. Heldigvis var ikke min mor butikkdame. Men derimot smittet hennes grenseløse omsorg over på neste generasjon i en slik grad at jeg, tross rabiate opprør mot nedarvede familiemønstre, la min førstefødte til brystet og tenkte: – Dette, det er mitt ansvar. Det føltes nesten som et kall. Men i hvilken grad lar dagens 15-åringer mødrene sine påvirke livsvalgene, lurer jeg på der jeg sitter på torget i Son med to av dem. Maja Blixøen har en mor som jobber i helsevesenet, og kunne på mange måter tenkt seg å gå i morens fotspor, men... Synet av en sliten mamma, utslått på sofaen etter arbeidsdagens slutt, har fått Maja på andre tanker: Slik vil hun ikke ha det. Men hvis jobben blir for slitsom kan hun kanskje jobbe deltid? – Nei, da finner jeg meg heller en annen jobb, fastslår Maja, som tror forestillingen om at barna først og fremst er kvinnens ansvar fortsatt er rådende. Selv har hun ingen planer om å innordne seg slike føringer for livet. – At mannen er ute og jakter mens kvinnen er hjemme og holder hulen varm, nei, det inngår ikke i mine framtidsplaner!

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy