Tone Granborg Ulland

For fire år siden ble en fagforenings­leder skutt på åpen gate i Kambodsja. Selv om arbeideres situasjon blir stadig bedre, er tilværelsen for kvinnelige ansatte fortsatt vanskelig. «The Messenger Band», som er startet etter initiativ av Women’s Agenda for Change (WAC), gir kvinners lidelse en stemme. De synger om seksuell trakassering, underbetaling og usaklige opp­sigelser.

Syngende syersker

Seks spede kvinner trer beskjedent inn i stua vår for å fortelle om sitt engasjement. De smiler hjertelig og setter håndflatene sammen foran ansiktet for å hilse. Det er først stille rundt middagsbordet. Kvinnene i Kambodsja skal være stille, det forventes faktisk at kvinnene skal være så stille at du ikke kan høre skjørtekanten når de går, i følge gammel tradisjon, som fortsatt legger føringer for kvinners atferd. Stillheten rundt middagen brytes imidlertid av forsiktige kvinnestemmer som utover kvelden får stadig større kraft. De snakker til slutt i munnen på hverandre, for å fortelle om livet som kvinne i Kambodsja.

Fattigdom tvang alle de seks kvinnene til å forlate familien og de vakre rismarkene på landsbygda, for fabrikkene i hovedstaden. Uten kvinnenes inntekt ville søsken sulte i provinsen. Stigmatisering er et av hovedproblemene til syerskene. I Kambodsja forventes det at jenter skal leve med familien til de gifter seg. De som må flytte til byen for å jobbe blir sett på som «dårlige jenter».

– Menn, både på jobben og utenfor, prøver noen ganger å berøre særlig de som er pene, sier Van Houn. som ble med i «The Messenger Band» i håp om å skape en endring for kvinner.

– Jeg er fagorganisert, fortsetter hun – men det hjelper ikke mye for å stoppe seksuell trakassering. Noen av lederne tar imot penger, og så skjer det ingen ting med overgriperne.

To ukers fødselspermisjon

Kvinnene i «The Messenger Band» synger om egne erfaringer og om hverdagen til kvinner – som søppelplukkeren Leha.

Jeg møter henne hver dag utenfor barnehagen til sønnen min. Leha har ei tralle som hun samler søppel til resirkulering i. Den lille datteren hennes er alltid med – på toppen av haugen med søppel. Etter åtte timers vandring etter søppel sitter hun igjen med rundt åtte kroner som skal brødfø sju barn. To uker varte fødselspermisjonen til Leha da hun fikk Apeang. Da hadde hun pådratt seg så mye gjeld at hun var tvunget til å gå tilbake til arbeidet.

For å styrke kvinner som Leha, drar medlemmene i bandet rundt og snakker med fattige. Historiene de blir fortalt blir til tekster som de synger tilbake til kvinnene i fabrikker og i provinsen for å gi dem kraft:

Tvunget til overtid, jeg stopper aldri, mor,

jeg jobber dag og natt

etter regninger er det lite igjen

jeg sender alt til deg, min familie!

Alle fornærmer oss, sier vi er dårlige jenter,

vet dere hvordan vi lider?

Reis dere venner!

Vi må stå sammen!

Tekst: «The Messenger Band»

Gravides rettigheter

Kvinnen ved siden av meg har ikke snakket hele kvelden, hun er kledd i en løs bluse for å skjule den voksende magen.

– Jeg ble sparket fra fabrikken da de fant ut at jeg var gravid, forteller Chkay Samneang. Hun slår blikket ned, før hun fortsetter:

– Jeg var på jobben hver dag, men jeg klarte ikke å sy like fort som de andre fordi jeg kastet opp hele tiden.

Gode døtre

«The Messenger Band» synger ikke bare om fabrikkarbeidernes kår. De engasjerer seg også for kvinner som er nødt til å arbeide som prostituerte for at familien i provinsen skal ha noe å leve av. Lidelsen som kvinner gjennomgår ved å ha opp til 20 kunder per natt, får et uttrykk gjennom sangene, et uttrykk kvinner i Kambodsja mangler fordi prostitusjon og overgrep foregår i stor skala, men det snakkes ikke om. Prostituerte får en stemme, selv om de fleste aldri forteller sine familier om lidelsene de må holde ut for å hjelpe sine yngre søsken til å få mat og skolegang.

Nom Sophous, som er den mest snakkesalige av de spede kvinnene rundt middagsbordet, tar ordet rett før kvinnene må dra og setter ord på drømmen sin;

– Jeg skulle ønske at rike og fattige en dag ble behandlet likt, at alle kunne forstå at vi ikke er dårlige jenter, men gode døtre som jobber for familien! sier Nom Sophus.

• På de ca. 300 tekstilfabrikker i Kambodsja er 90 prosent av de ansatte kvinner.

• Kvinnenes inntekt holder 1 million mennesker på landsbygda unna sult.

• 9,3 prosent av syerskene rapporterer at de selv eller en nær venn har blitt voldtatt det siste året.

• Klesindustrien kom i gang på slutten av 1990-tallet.

• Kambodsjansk arbeiderlov, som ble undertegnet i 1997, gir kvinner rett til tre måneders fødsels­permisjon

• Det er flere hundre fagforeninger i Kambodsja med varierende slagkraft.

• I 2007 vant arbeiderne en viktig seier om en minstelønn på 50 US dollar.

• International Labour Union (ILO) monitorer en rekke fabrikker for å sikre arbeidernes kår.

Kilde: International Labour Union (ILO) i Kambodsja