JUDE COLLINS

Det er sant at sekterisk strid har vært et gjennomgangstema i hele den irske historien, men det er langt fra hele sannheten. På slutten av 1500-tallet ble Irland kolonisert av England, og protestantiske nybyggere erobret stadig større deler av den katolske øya. Dette førte til konflikter i det irske samfunnet mellom en britisk, protestantisk landadel og en irsk, katolsk lokalbefolkning med lite eller ingen jord. Slik kom forholdet mellom kolonistene og de koloniserte til å tilsvare forholdet mellom protestanter og katolikker.

Dette vedvarte fram til tidlig på 1900-tallet, da Irland utkjempet sin uavhengighetskrig som førte til opprettelsen av republikken Irland på den sørlige delen av øya. Den nordøstlige delen ble, og er fremdeles, underlagt Storbritannia, selv om noe makt er delegert til Den nordirske forsamlingen. Den såkalte Langfredagsavtalen fra 1998 sier at de seks fylkene i det nordøstre Irland skal forbli under britisk herredømme til en majoritet av befolkningen der ønsker et samlet Irland.

Mer enn religion

Niall Ó Donnghaile fra Sinn Féin var borgermester i Belfast 2011–2012. Da han ble valgt, var han med sine 25 år den yngste som noensinne som hadde fått dette vervet. Ó Donnghaile er klar på at det som splitter folk i den nordlige delen av Irland, dreier seg om mye mer enn religion.

– Hele Irland ble kolonisert av britene. Fra mitt synspunkt som irsk republikaner er dette roten til problemene i dag. Vi kommer ikke unna det historiske bakteppet for delingen av landet, og hvordan denne staten som de kaller for Nord-Irland ble som den ble med hensyn til arbeids- og boligsituasjonen. De som fikk mest ut av det, var i all hovedsak protestanter.

Et skritt i retning av økt likhet

Den tidligere borgermesteren har en like klar formening om gateopptøyene som unge lojalister og unionister, oppildnet av unionistpartiene, har stått bak.

– Unionistene ser på byrådets beslutning om å redusere den daglige flaggingen med unionsflagget til 17 utvalgte dager, blant annet kongelige fødselsdager, som et angrep. Jeg ser imidlertid på det som et skritt i retning av økt likhet. Mitt parti, Sinn Féin, jobber for likhet og nøy­tralitet – det vil si å respektere både britiske og irske tradisjoner. Vi foreslo derfor at flagget skulle tas ned helt og fullt. Vi fikk støtte av det sosialdemokratiske partiet SDLP. Unionistpartiet Alliance la imidlertid fram et kompromiss, som Sinn Féin og SDLP valgte å gå med på.

Bruker ikke det irske flagget

Befolkningen i Belfast har endret seg i de siste 10–15 årene, og byen er nå delt ca. 50-50 mellom de to retningene. Men dette gjenspeiles ikke i rådhuset, ifølge Donnghaile.

– Det irske flagget, som jeg sverger troskap til og som en stor majoritet i byen regner som sitt, vaier ikke fra rådhuset i det hele tatt. På Buckingham Palace heises unionsflagget bare på utvalgte dager. Her i Belfast blir samme praksis av mange oppfattet som en forvitring av det britiske. Når jeg går rundt i rådhuset, ser jeg de britiske regimentsflaggene. Når jeg går opp og ser to britiske unionsflagg i hallen – ja, da tenker jeg at det blir helt feil når enkelte hevder at denne bygningen ikke domineres av en britisk unionistisk tradisjon.

«Fredsmurene»

En gruppe studenter ved Ulster-universitetet er imidlertid ikke opptatt av grensespørsmålet. Gruppa er blandet – noen har bakgrunn fra unionistene, andre fra nasjonalistene. Jeg spør dem om de mange «fredsmurene» i Belfast som i arbeiderstrøkene skiller nasjonalister fra unionister.

– Jeg har selv en slik fredsmur bak boligen min, og jeg ville følt meg truet om den ble fjernet. Ikke fordi jeg ikke vil leve sammen med andre, men et par ganger i året kan det oppleves truende, sier en av studentene.

En annen viser til at ting er annerledes ute på landet.

– Jeg bor på landet, og alt er veldig annerledes der enn i byen – det er mer blandet. På landet er det fredeligere, og folk tar livet mer med ro.

Et delt samfunn

Studentene nevner det segregerte skolesystemet. Bare seks prosent av skolene har både katolske og protestantiske elever.

– Jeg ville ikke likt at barna mine skulle gå på en protestantisk skole, sier en ung protestantisk kvinne. – Selv vokste jeg opp svært beskyttet; jeg kjente ikke andre enn protestanter før jeg begynte på universitetet. Slik vil jeg ikke at barna mine skal ha det.

En ung mann er bare delvis enig.

– Selv på blandingsskoler har det vært ungdom som har endt opp i IRA eller i den lojalistiske paramilitære organisasjonen UDA. Det er samfunnet som er delt. Integrerte skoler vil ikke endre samfunnet, men her har foreldrene enorm innflytelse.

Hvert år foregår det om lag 3000 parader med korps og marsjerende mennesker i Nord-Irland. Det er langt flere britiske lojalistmarsjer enn irske republikanske, men begge deler fins. Hovedgruppa er Oransjeordenen. De feirer årlig sin britiske, unionistiske tradisjon og kultur. Mange marsjerer i sitt eget område, men noen beveger seg også inn på andres, noe som skaper stor uro.

Vanskelig å diskutere politikk

Studentgruppa på Ulster-universitetet mener at de er mer tolerante og fordomsfrie enn foreldrene sine, som levde gjennom den politiske uroen på 1970- og 1980-tallet. Men på mitt spørsmål om de er komfortable med å snakke om politiske forskjeller, svarer de at dette bare er mulig når folk kjenner hverandre.

En student sier at han liker å diskutere politikk og legger til at det å ta ned unionsflagget eller forby omstridte marsjer, ikke er veien å gå. Folk må lære seg å forholde seg til hverandre og opptre mer forsonende, mener han.

Selv om studentene er enige i at «protestantisk» og «katolsk» er begreper som brukes til å beskrive kulturelle og politiske forskjeller, ønsker de ikke som Niall Ó Donnghaile å ta opp spørsmålet om delingen av Irland eller en avstemning om grensen skal opprettholdes.

Et gjenforent Irland

Det endelige målet til partier som Sinn Féin og SDLP er et gjenforent Irland, fritt fra britisk kontroll. Sinn Féins leder, Gerry Adams, har foreslått en grenseavstemning for å la folket i konfliktområdet få si sin mening i dette spørsmålet.

– Dette støtter jeg, sier Niall Ó Donnghaile. – Jeg ville følt meg oppglødd, jeg hadde løpt ut og banket på så mange dører som mulig for å prøve å vinne avstemningen. Og hvis vi ikke hadde vunnet, ville jeg stått opp neste morgen og startet arbeidet med å få til en ny grenseavstemning. Slik er all politisk aktivisme. Et gjenforent Irland er logisk – økonomisk, sosialt og politisk.

Den som tier, samtykker?

Ulster-studentenes taushet rundt dagens styringsform, et delt Irland, kan bety at de er tilfreds med tingenes tilstand. På den annen side kan tausheten rundt spørsmålet om å beholde eller bryte forbindelsen til Storbritannia også skyldes en uvilje mot å ta opp grunnleggende skillelinjer og risikere å skape mistrivsel i gruppa.

Det som gjelder for disse studentene, gjelder imidlertid etter alt å dømme også for allmennheten i den nordlige delen av Irland. I begge grupper er det en motvilje mot å stille de to sentrale spørsmålene: «Hvorfor opprettholde unionen med Storbritannia?», og «Hvorfor ønsker vi et gjenforent Irland?» Først når disse spørsmålene kan drøftes rolig, i stedet for gjennom vold og uro, er det snakk om en reell framgang.