Kampen om valgseieren

Fagbladet: Helt siden de rødgrønne vant valget i september 2005 har det pågått en kamp om innholdet i seieren. Nå, et snaut år etter Gerd-Liv Vallas fall, kan det se ut som om høyresiden i alliansen har fått full kontroll. Fortsetter det slik, kan de rødgrønne tape valget i 2009, skriver Bent Sofus Tranøy, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

2008022109104420131216040506

Problemet er avstanden mellom retorikk og politikk. Venstre-Stoltenberg er ikke helt ulik en annonse fra Elkjøp. Full av lokketilbud for å få deg inn i butikken. Årene med regjeringsmakt har vist oss at høyresiden – kretsen rundt Stoltenberg, Fellesforbundet og utvalgte toppbyråkrater – i hovedsak ønsker en lyseblå politikk. Til vedvarende skuffelse for dem som fikk dem i posisjon.

Media elsker å analysere politikken som et maktspill, men vi får vite mindre om hva som står på spill. Hva er grunnlaget for den ideologiske kløften som går tvers gjennom den rødgrønne alliansen?

La osss begynne med dem som av og til kalles for direktørvenna til Jens. Da det stormet som verst rundt arbeiderpartilaget med det tilgjort forfinede navnet «Christiania», forsøkte de å framstille seg selv som ofre for fordommer og diskriminering. Men er det urimelig å tro at hvem du omgås, hvor du arbeider, hva du jobber med – og ikke minst hvilken inntekt du har, påvirker ditt syn på saker og ting? Samfunnet i stort, hvilke problemer som er mest påtrengende og hva som er gode løsninger ser annerledes ut fra en direktørstol i en halvprivatisert bedrift enn fra gulvet på et sykehjem – eller fra et skrivebord på Blindern for den saks skyld.

Ser vi bort fra Fellesforbunds-toppene, er det et kjennetegn ved høyresiden i den rødgrønne alliansen at de mangler annen forankring enn den de har i sin egen vennekrets. Deres biografier spenner riktignok fra DNA-adel til tilpasningsdyktig innflytterungdom. Men ideologisk er dette mennesker uten fortid. Til gjengjeld er de mer enn vanlig opptatt av egen framtid. Materielt og karrieremessig.

Et annet kjennetegn er at de er eksperter på mediehåndtering. Politikk er lik kommunikasjon, og kommunikasjon er lik form. Innholdet er det mindre viktig med. Som reklamefolk – og som alle lyseblå sosialdemokraters ultimative forbilde Berlusconi-vennen og seks millioner kroner i året Wall Street lobbyisten Tony Blair – kan de mest ambisiøse av dem tenke seg å selge nesten hva som helst. Aller best er de likevel når de er destruktive. Når de tar sine motstandere gjennom media. Slik ble de kvitt Jagland og Valla. Gi dem litt å jobbe med (Jaglands ordkløneri og Vallas kantete og autoritære stil), og venne-, kjæreste-, nabo-, eksmann og -konegjengen fra Akersgata sørger for at skredet løsner.

Ideologisk er høyre-Ap preget av noen få ulne prinsipper. Ett av dem er stor tro på markedet som fordelingsmekanisme. Dette gjelder i stort der man omfavner ideen om privat eiendomsrett – og ikke fellesskap – som forvaltningsprinsipp, og kjøp og salg av kvoter hva nå enten det gjelder fisk eller forurensing. Det gjelder også i smått, der man stort sett ser ting fra bedriftsøkonomisk perspektiv. Et perspektiv som benyttes både på aksjeselskaper (som StatoilHydro) og på virksomheter som skal presses til å ligne mest mulig på bedrifter (som sykehusene).

Ett annet prinsipp er skepsis til offentlig sektor og offentlig ansatte. Vi må hele tiden moderniseres og omstilles, hvis ikke kommer markedet – som egentlig er mer effektivt – og tar oss. Dessuten forventer stadig rikere borgere stadig bedre service, helst uten at det skal koste mer: – Så tar vi en runde til med omstillinger dere. Privat sektor er rik og offentlig sektor må omstille og spare. Dette er helt ok for de lyseblå. Og når folk flest er så rike, må også Ap-topper få lov til å unne seg litt luksus.

Men hva skulle venstresiden gjort hvis den slapp til? Her er noen forslag:

1) Ta på alvor alt snakket om at den nordiske modellen er effektiv – fordi vi samarbeider så godt her, fordi vi har tillit til hverandre, fordi de sosiale avstandene er små – på alvor. Gå gjennom pensjonsreformen, Nav-reformen, skattepolitikken og alle de nye mistillitsbaserte måle-, veie-, kontroll- og overvåkingssystemene som offentlig ansatte utsettes for, med det mål for øyet å minske forskjeller og å øke tilliten mellom mennesker.

2) Ikke overlat for mye av klimapolitikken til finansmarkedene. All erfaring forteller oss at slike markeder er full av spekulasjon, innsidehandel, manipulasjon og ikke minst ustabilitet (kvoteprisene kommer til å fare opp og ned). Mobiliser til en nasjonal dugnad i fellesskapsprosjekter og kollektive goder. Lag en plan med 500 tiltak på 500 dager eller noe annet medievennlig. Gjør noe stort: Legg nye jernbanespor for i hvert fall det dobbelte av hva StatoilHydro fusjonen koster (det skulle bli mange milliarder over noen år). Gjør noe smått: Puss opp et busskur.

3) Følg opp Viktor Normans utspill i skattepolitikken, ikke gjør som Roar Flåthen og forsøk å slå det i hjel. Det private forbruket har vokst raskere enn det offentlige i flere år. Det er ingen naturlov at det må være sånn. Hele det makroøkonomiske styringsregimet må tenkes gjennom.

4) Klimaforliket viste for n’te gang at oljeindustrien får det som de vil i møte med våre politikere. Ta en debatt om hvorvidt Norge skal være et oljeselskap med et politisk system som haleheng, eller et demokrati som også disponerer over oljeressurser.

Høyre-Ap styrer oss mot et sikkert valgnederlag. Men kanskje det ikke er så farlig for dem? På fire år har de fått statssekretær, minister og rådgiver og sånt på cv-en. Det er vel i grunnen på tide å komme seg videre og cashe inn?

Bent Sofus Tranøy førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy