INGVILL BRYN RAMBØL

Ebba Wergeland praktiserer det hun kaller sykenærvær. Hun er fortsatt i full jobb, til tross for sine 66 år og sin revmatismediagnose. Pensjonisttilværelsen har hun ikke begynt å planlegge. Til det har hun fortsatt for mye ugjort. For eksempel må tallet på dødsulykker i arbeidslivet kraftig ned. De siste årene har arbeidsmedisineren brukt mye av sin tid på å kartlegge slike ulykker, og funnet ut at mørketallene er store.

Og så er det sykefraværsdebatten, der Ebba Wergeland er kjerringa mot strømmen som roper «opp, opp» der alle andre roper at fraværet må ned. Men det kommer vi tilbake til. Sekstimersdagen er en annen kjepphest hun har ridd i flere tiår og ikke gir slipp på, selv om hun er usikker på om den blir innført i hennes levetid.

– Det er veldig lite opp til meg, og veldig mye opp til fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen. Statistisk sentralbyrå har beregnet at sekstimersdagen kommer i 2050, men det er jo altfor lenge til. Egentlig er det jo nå sekstimersdagen burde komme. Allerede nå svarer folk at de heller vil ha kortere arbeidstid enn økt kjøpekraft. Både for likestillingen, miljøet og arbeidshelsa er sekstimersdagen en god løsning. Den burde ha vært det for de rødgrønne også, hvis de tenkte på valgseier…

Så hvorfor er sekstimersdagen så lite til stede som politisk tema i 2012? – Det er ikke sexy å snakke om sekstimersdagen, mener Wergeland.

– På samme måte som det ikke er sexy å snakke om klassekamp.

Men hun er ikke så opptatt av å være sexy. Hun snakker gjerne om klassekamp og siterer Marx og Gorkij. Ved Stortingsvalget i 2009 sto hun på partiet Rødts valgliste i Oslo, og hun er fortsatt aktiv i Palestinakomiteen. Når hun snakker fag, høres hun ut som hun deltar i en politisk debatt. Så hva er hun mest, forsker eller politiker?

– Jeg er sosialmedisiner. Sosialmedisin handler om levevilkårene til folk, og levevilkårene til folk henger sammen med fordelingen av ressurser og makt i samfunnet. Og det er politikk.

Selvfølgelig får hun kritikk for å være forutinntatt. For å ha en politisk agenda. Men det å ha et åpent politisk standpunkt, er en fordel for en forsker, mener hun.

– Problemet er jo alle de forskerne som har skjulte, underbevisste agendaer. Jeg har en helt åpen agenda og får den kritikken jeg trenger. Det å si at sykefraværet er for høyt, er også et veldig klart politisk standpunkt, men det kjøper de fleste som en objektiv sannhet. I sykefraværsdebatten har forskerne blitt legitimerere av den gjeldende politikken, og da spør jeg meg selv om det bare er jeg som har en politisk agenda…

En gang skrev hun et protestbrev til NRK og spurte hvorfor de omtalte sykefraværet som skyhøyt når det egentlig ikke var høyere enn da sykelønna ble innført for tretti år siden.«Alle aktørene sier det er skyhøyt. Derfor gjør vi det også,» var svaret. Ja vel, tenkte Wergeland, jeg er altså ikke en aktør. Og slik skapes den offentlige sannheten, mener hun. – De herskendes tanker blir de herskende tanker, akkurat som Marx sa, smiler forskeren.

Ebba Wergeland deler ikke de herskendes tanker. Hun løper heller ikke ned debatt-studioene eller er den første som blir oppringt når mediene skal ha en sykefraværsekspert. Hennes fora har vært fagbladene, fagforbundene og «partiavisa» Klassekampen. Har hun bevisst unngått offentligheten?

– Det å bli en sånn offentlig talskvinne, en slags kjendis… Nei, jeg syns det er forferdelig ubehagelig. Jeg liker ikke sånne intervjuer som dette så veldig godt. Og for å slippe til i rikspressen, må du jo komme med veldig spissede formuleringer. Jeg har gjort det én gang. Da jeg sa at sykefraværet måtte opp. Da kom jeg i radioen.

– Men du mente det, at sykefraværet må opp?

– Ja, i den grad man kan formulere en mening med tre ord. Det er jo en sannhet at hvis du skal inkludere flere eldre og syke i arbeidslivet, blir fraværsprosenten høyere. Derfor er det litt uhyggelig at sykefraværsprosenten blir et suksessmål for inkluderende arbeidsliv. At fraværet synker er ikke et tegn på at inkluderingen har blitt bedre – tvert imot.

Ebba Wergeland tok doktorgraden på gravide i arbeidslivet og har i hele sin karriere vært opptatt av kvinners muligheter til å kombinere arbeid og omsorg. Men selv har hun ikke opplevd denne dragningen mellom mann og barn på den ene siden og arbeidslivet på den andre.

– Jeg forsker på dødsulykker i arbeidslivet også, uten at jeg har opplevd det, sier hun tørt.

Hun liker ikke så godt å snakke om seg selv. Når jeg spør om oppveksten i akademikerhjemmet like ved høyskolen i Trondheim, kommer hun raskt inn på sin periode som sjølproletarisert arbeider ved en grafisk bedrift.

– Det var veldig nyttig. Det å føle på kroppen hvordan det er når formannen ser på klokka hver gang du går på do, og du må be på dine knær for å få gå til tannlegen. Som akademiker går man automatisk noen trinn opp på maktstigen i samfunnet. Jeg tror ikke det er så mange av dem som snakker på tv som har hatt en vanlig, underordnet jobb, for å si det sånn...

Egentlig hadde unge Wergeland tenkt å forbli der på gølvet. Men så trengte Røde Halvmåne flere leger i Libanon. Nå, nesten førti år senere, er det fortsatt slik at Ebba Wergeland er et kjent navn blant palestinere.

«Hun har varmt hjerte og klart hode, hun er ydmyk, uredd, uselvisk, inkluderende, aldri fordømmende, omsorgsfull, god venn og kollega, en inspirator for barn og unge, har mye humor, pålitelig, pliktoppfyllende, intelligent, generøs, har en vittig tunge i et klokt hode, alltid et blikk for de hjelpeløse og de som er plassert nederst ved døra — en sann tilhenger av likeverdighet, rettferdighet og massenes velferd,» skrev Palestinakomiteen i sitt anbefalingsbrev til årets Karl Evang-pris.

– Det er jo veldig hyggelig å høre slikt, men det er nok ikke alle som vil være enig i alt det der, sier hovedpersonen lakonisk.

Selvfølgelig er hun både stolt og glad for å få prisen som er oppkalt etter den tidligere helsedirektøren, og som ifølge statuttene skal gis til en som «har gjort en særlig fortjenstfull innsats for å fremme folkehelsen og sosiale forhold av betydning for denne».

– Jeg er gammel nok til å ha møtt og diskutert med Karl Evang. Da jeg ryddet hos min mor, fant jeg de gamle avisutklippene fra 70-tallet der vi debatterte hans bok «Helse og samfunn».

Karl Evang representerte makta, og Wergeland var minst like radikal da som nå.

– Men vi var enige om det viktigste, nemlig at all sykdom og skade må forstås i en sosial sammenheng. I vår tid har helse blitt den enkeltes ansvar, mens det egentlig er helt marginalt hvor mye vi hver for oss kan påvirke forutsetningene for god helse.

– Man må lytte til kroppens signaler, heter det. Men hvem av Fagforbundets medlemmer er det som har tid og råd til å lytte til kroppens signaler? Til å stoppe opp når det blir for mye, variere belastningen eller reise bort en uke? De må jo gjøre jobben sin! Det beste en arbeidstaker kan gjør for helsa si, vet du hva det er? Å fagorganisere seg og velge et modig verneombud og en god tillitsvalgt!