Klar melding ut

Dette er en melding til deg som er veldig eller bare litt bekymret for framtidas klima.

2012031610234020131214175703

Jeg er bekymret for klimaet. Er ikke det en del av jobben når du er nestleder i Naturvernforbundet, tenker du kanskje nå? Jo da. Men nå er jeg ikke lenger bare bekymret for klimaet vi lever i og tempera­turen som øker – jeg er bekymret for debattklimaet.

Som alltid når gradestokken kryper mot null og julebrusen dukker opp i butikken (en gang midt i oktober), forsøker jeg å stålsette meg, vel vitende om at første klimafornekter er rett rundt hjørnet. For innen den første snøen faller, vil førstemann være på plass:

Klimaendringer? Har du sett ut vinduet eller? Det er jo bikkjekaldt! Global oppvarming? Ikke som jeg har sett! Og antakelig vil det komme meningsmålinger som viser at nordmenn er usikre på om det egentlig fins noe klimaproblem. For det første er det kaldt ute, og ærlig talt: Om de der klimaendringene er så farlige som politikerne skal ha det til, hvorfor gjør de ikke noe med det da? (Et høyst betimelig spørsmål, er det bare å innrømme.)

I år er jeg mer bekymret enn før. Det begynte allerede i sommer. «Vi ser at politikerne har undervurdert hvor vanskelig det er å få ned utslippene av klimagasser i Norge.

Å kutte så mye som to tredeler nasjonalt blir både for kostbart og utfordrende,» sa LO-leder Roar Flåthen i juni.

Det var som et gufs fra fortida. Borte var den offensive holdningen i møte med klimakrisen, borte var ambisjonene om grønne jobber og framtidsrettet industriutvikling, borte var erkjennelsen av at de rike landene – vi som har skapt krisen – må ta ansvar for å løse problemet. Nå skulle plutselig noen andre rydde opp i vår forurensning. «Det viktigste er å kutte utslippene; ikke om det skjer i Norge eller ute,» sa LO-Roar.

Flåthen tar feil. Det spiller en rolle – en viktig rolle – om vi kutter utslippene hjemme. Det er ganske enkelt slik at dersom vi ikke kutter utslipp i de rike landene, dersom vi utelukkende skal kjøpe oss unna ved å betale andre for å gjøre klimakutt, så får vi ikke kuttet utslippene nok til å unngå farlige klimaendringer.

Ansvarsfraskrivelsen i Flåthens utslipp er deprimerende og uansvarlig. Det er bare få år siden jeg som Natur og Ungdom-leder holdt tale på Youngstorget 1. mai. Jeg husker ennå at jeg hylte av glede da jeg ble spurt. «Det at NU blir invitert, vitner om en mulighet for en ny allianse, og en mulighet for at miljøbevegelsen og fagbevegelsen kan enes om en ny vei,» leser jeg nå at jeg uttalte til mediene den gangen. Jeg husker jeg tenkte at «nå skjer det»! Nå skal vi endelig stå sammen for grønne arbeidsplasser i Norge; nå skal vi skape et lavutslippssamfunn og et miljøvennlig eksempel på at klima og arbeidsplasser er to alen av samme stykke!

Kanskje var jeg bare ung og dum. Eller er det kanskje sånn at debattklimaet faktisk er endret? At Roar Flåthen, som den gang snakket om klimaansvar, bare ville tegne et grønt miljøimage når klimakrisen var på alles lepper?

Tidlig i høst gikk oljeindustriens nye wonderboy, Ola Borten Moe, til angrep på miljøbevegelsen. Vi er langt fra uangripelige, og jeg tar gjerne en diskusjon om hvordan miljøbevegelsen kan spille en konstruktiv rolle i energi- og miljøpolitikken, men Olje-Olas utspill var ingen invitasjon til debatt og dialog. Det var et forsøk på å score politiske poeng på å markere avstand til oss som jobber hver dag med å få ned norske klimagassutslipp.

Når jeg skriver dette, er Statoil akkurat blitt avslørt som medlem i den amerikanske tenketanken American Petroleum Institute – en organisasjon som sier at de er usikre på om klimaendringene er menneskeskapte. Hvis du skulle tro at dette var i alle fall bitte litt pinlig for oljeselskapet som stadig hevder miljøet er viktig for dem, tar du feil. «Man kan godt være med i en organisasjon uten nødvendigvis å være enig i absolutt alle synspunkter som kommer,» kommenterer Helge Lund.

Jeg håper jeg overreagerer, og mest at jeg tar feil. Men magefølelsen er at det er stadig flere av Norges største og mektigste som lar kortsiktige hensyn gå foran hen­synet til ungene våre, de som må rydde opp i klimakaoset dersom vi ikke gjør noe.

Vi vet at regjeringen jobber med Norges nye klimapolitikk. Den skal legges fram i en stortingsmelding til våren. Her vil vi få svar på hvilke av de mange klimaløsningene som i dag bare fins på tegnebrettet, i planer og forhåpninger, som vi faktisk vil få se i virkeligheten.

Det er nå vi trenger å få klimadebatten inn på rett spor. Og da trenger vi deg. Ja, du som holder dette bladet i hånden. For nå må vi reise kjerringa, nå må vi gi beskjed om at vi forventer at det tas klimaansvar – fra regjeringens, fra LOs, ja, til og med fra Statoils side.

Er du en av dem som leter deg fram til den økologiske melka, som fryder deg over den første hestehoven eller som kjenner skuldrene synke noen centimeter ved lyden av en sildrende bekk? Har du lett deg fram til kunnskap om klimaendringer på internett, eller kjent bekymringen når en ny klimarapport presenteres på Dagsrevyen? Får du litt vondt i magen når du ser bilder av smeltende is i nord?

Da trenger vi deg nå. Si ifra til politikerne der du bor, til dine kolleger i fagbevegelsen og til folk rundt deg om at de også trengs i miljøkampen. Og at handling trengs i klimapolitikken, og at ansvarsfølelse må ligge i bunn for den nye klimameldingen. Det har aldri hastet mer.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy