Ingeborg Vigerust Rangul

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Tre tråder, eller kordeler som det egentlig heter på reipslagingsspråket, henger klare til slåing. Disse tre kordelene skal slås sammen til et tau.

Reipslager Ingunn Undrum roper gjennom den 80 meter lange reperbanen til lærling Sara Sjøgren. Rommet krever kraftig utestemme for at ingenting skal gå galt når tauet slås for hånd.

Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund har landets eneste reperbane som er i bruk. Her blir det produsert og solgt håndslått tau av mange ulike materialer.

Slås for hånd

– Håndverket baserer seg på teknologi fra mellomalderen. Når tauet blir slått for hånd, er det lett å tilpasse det til den bruken tauet skal ha, forklarer Undrum.

De leverer tauverk til en rekke formål; tau til båtrigger, seilmakere, museum, hestehold, lasso, dekorasjoner og rekkverk.

– Vi deltar også i prosjekter med å rekonstruere båter og fartøy fra tidligere tider, men de viktigste kundene våre er tradisjonelle båter og fartøy. Helheten er viktig og krever håndslåtte tau og reip i riggen.

Mobil bane

Det blåser godt på Hardangerfjorden, og på Fartøy­vernsenteret er dører ekstra godt boltet for å sikre S/J Mathilde og M/K Vikingen og alle de andre gamle, verneverdige fartøyene mot vindkastene.

Vinden tar også godt tak i den lange, smale reperbanen, og reipslagerne er godt kledd i vinterdresser.

– Her er det naturlig utlufting. Alle tauene er bredd med tjære. Ren hamp varer ikke lenge uten impregnering. Derfor må vi tjære tauene og lufte godt, sier Undrum.

Reperbanen er åpen for publikum, og reipslagerne drar også ut og holder kurs og foredrag.

– Da kan vi ha med oss en liten, mobil reperbane slik at unger og voksne kan lage sine egne tau.

Spesialstøtte

I 1995 fikk Hardanger Fartøyvernsenter egen reipslager. Da var det mer enn 40 år siden noen hadde tatt fagbrev som reipslager i Norge. Fartøyvernsenteret er det eneste stedet som holder det tradisjonsrike faget i hevd. Små håndverksfag som er med på lista over verneverdige fag, utløser dessuten et ekstra tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger.

På Fartøyvernsenteret bygger de hovedsakelig

nye båter, men etter gammel tradisjon. De bygger også kopier av de gamle hardangerbåtene færing, seksæring, åttæring og tiæring for salg. I tillegg ­restaurerer de verneverdige fartøyer etter antikvariske prinsipper.

Blikket og geometri

I lukta av tjære og nyoppkuttet treverk og lyden av høvelen som jobber med ei ny åre, står båtbygger Anders Geertsen bøyd over en liten færing.

– En ting er mål, men det handler om å se linjene, sier han, mens han sikter og sjekker at emnet han har valgt ut har lite kvist og spenninger.

– Tredimensjonal geometri er en del av håndverket, ler han.

Sammen med båtbyggerlærling Jakob Wirdenäs er han med på å sørge for at båtbyggerkunnskapen

går videre fra en generasjon til en annen slik at kulturarven kan leve videre.

– Det er et levende håndverk, og vi håndverkere har kunnskapen.

Det er ikke bare riktig emne som er viktig for å få båten slik den skal være, verktøyet må også stemme.

– Jeg har for eksempel laget min egen høvel etter å ha deltatt på et seminar om høvler, forteller Anders Geertsen.

Fartøyvernsentrenes fellesråd er samarbeidsarena for de tre fartøyvernsentrene i Norheimsund, ­Kristiansand og Gratangen.

Statens engasjement i fartøyvernet startet med at skonnerten Svanen fikk midler fra Norsk ­kul­turråd i 1967.

Kordel er betegnelsen for den enkelte tråd eller streng i et tvunnet, flettet eller slått tau. Ordet betyr egentlig streng eller snor. En kordel lages av garn som tvinnes eller slås sammen.

Vanlig tauverk består av tre–fire kordeler, ståltau av seks–sju kordeler som er tvunnet, slått eller flettet sammen.