Kommune må ut med millioner for mann som flytta i 1936

94 år gamle Martin er blitt den ufrivillige kjernen i en langvarig strid mellom Lierne kommune i Nord-Trøndelag og Andebu kommune i Vestfold. For hvor bor Martin egentlig, hvor hører han vel hjemme?

2007081009365120131216014746

Sannheten er nok at Martin hører hjemme i bakvendtland – og der kan alt gå an... Derfor er det den kommunen der Martin ble født som betaler oppholdsutgiftene hans ved døvehjemmet i Andebu – ikke den kommunen der han både reelt og formelt har bodd hele sitt voksne liv.

– Noen må jo ta ansvar. Det har vi gjort i 15 år. Men det er da helt «høl i hauet» at det er vi som skal ta dette ansvaret?

Rådmann Karl Audun Fagerli i Lierne rister oppgitt på hodet og tar fram en omfattende bunke med brev. Bare de siste to–tre åra har det gått med atskillig av både papir og tellerskritt i kampen mot paragrafryttere og evneveike politikere i storting og styringsverk. Politikere som, uten unntak, ser det urimelige i «Martin-saken», men som ikke har løfta en finger for å gjøre noe med den.

Visste ikke om Martin

Lierne kommune fikk saken i fanget da HVPU-reformen kom. Da var ikke Martin lenger statens ansvar, men hjemkommunens. Hvem var så hjemkommunen?

– Vi visste ikke en gang om ham, før vi plutselig fikk beskjed om at vi hadde en innbygger i Andebu. Jeg inviterte faktisk meg sjøl på besøk for å være sikker på at det stemte. Det jeg ikke skjønner, er at Lierne kan være hjemkommunen hans. Han har ikke bodd her siden han ble konfirmert, og han meldte vitterlig også formelt utflytting herfra i 1936, sier Fagerli og viser meg kopi av flyttemeldinga.

– Og hvis staten mener at Martin egentlig bor i Lierne, og at Andebu bare er vertskommunen hans, hvorfor får da Andebu, og ikke vi, det statlige innbyggertilskuddet på 200.000 kroner årlig? Dét skal jo dekke utgifter de har i forbindelse med ham, men de har jo ingen utgifter! Det er vi som har utgiftene!

Avtale med Nøkkelbo

Det hører imidlertid med til historia at Lierne kommune gikk med på en avtale med det nåværende Andebu kompetansesenter om å betale for Martin.

– Det hadde vi aldri gjort om vi visste det vi veit i dag. For staten lokka med øremerkede tilskudd som skulle dekke utgiftene våre – men det fikk vi bare det første året, sier Karl Audun Fagerli.

Kanskje har du hørt om «Martin-saken» før? For Dagbladet slo det stort opp da kommunestyret i Lierne for noen år siden vedtok at Martin måtte flytte til Lierne – hvis kommunen skulle fortsette å betale for ham.

– Vi ble framstilt som hjerterå og umenneskelige. Egentlig var det jo ment som et pressmiddel, slik at ansvarlige myndigheter skulle ta til vettet. Men det eneste som skjedde, var at vi fikk et voldsomt mediekjør, sukker Fagerli.

Politikerne toer hender

Rådmannen har ikke noe ønske om å rive Martin opp fra de trygge omgivelsene på Nøkkelbo.

– Jeg skjønner godt at han også de åra han har igjen, vil bo i et bygdesamfunn der «alle» kan –tegnspråk. Det jeg ikke skjønner, er at dette skal ramme Lierne økonomisk.

Fagerli har gjennom åra tatt opp saken med mange topp-politikere i skiftende regjeringsparti: Ansgar Gabrielsen, Ingjerd Schou, Inge Ryan, Bjarne Håkon Hanssen, Magnhild Meltveit Kleppa, ... og flere andre.

– Alle sier det samme – at dette høres da helt urimelig ut, dette kan ikke stemme. Men ingen har gjort noe med det, ingen har vært i stand til å skjære igjennom. Involverte statsråder har vært så enige i at det er galt at Lierne kommune skal svi, men de avgjørende ord har de overlatt til paragrafrytterne i departementet å sette ned på papiret. Saken er kokt ned til at Lierne kommune er blitt henvist til å ta et frivillig møte med Andebu kommune for å få rydda opp. Men det vil ikke Andebu. Som rimelig kan være.

– Jeg hadde større tiltro til politikerne enn som så. Det er bare ett ord for dette: Feighet, mener Karl Audun Fagerli. Som har vært nødt til å overføre vel én million kroner årlig til Andebu kompetansesenter – i alt nesten 15 millioner til nå.

– Én million i året utgjør 1,5 prosent av det kommunen har å rutte med. I år kunne de pengene vært brukt til tre hjelpepleierstillinger ved vårt eget HVPU-bofellesskap. Vi kunne fått bedre omsorg, mindre press, mindre sjukefravær. I stedet har vi vært nødt til å redusere bemanninga der de siste åra. Jeg syns denne historia minner mistenkelig mye om den bakvendte visa, sier Lierne-rådmann Karl Audun Fagerli.

Martin vil leve og dø i Andebu

– Økonomisk ser jeg det urettferdige i at en liten kommune skal være nødt til å betale for en mann som forlengst har flytta, sier Martins hjelpeverge, tidligere døvetolk Bjørg Aasestrand Hansen.

– Men jeg håper virkelig ikke denne konflikten går ut over Martins ve og vel. Han har bodd på Nøkkelbo så å si hele sitt liv, og det må han få lov til å fortsette med, uavhengig av hvem som skal betale for det.

– Hva sier Martin sjøl?

– Han sier at han vil være her til han dør. Han er også meget bestemt på at han skal gravlegges i Andebu. Det er Andebu som er «hjemme» for Martin, sier hjelpeverge Bjørg Aasestrand Hansen.

Mangler sunn fornuft

– «Hjem-kommunen» er den kommunen Martin bodde i før han ble innskrevet på Nøkkelbo. Det er sånn loven definerer det, sier seniorrådgiver Mariann Markussen hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. – På denne måten ville staten skjerme vertskommunene økonomisk.

– Men hvorfor skal Andebu få innbyggertilskuddet fra staten hvis staten mener at Andebu bare er Martins «vertskommune» og at han faktisk hører hjemme i Lierne?

– Det er nok ikke vår jobb å forvalte sunn fornuft, dessverre. Vi må bare forholde oss til det staten bestemmer. Men jeg forstår utmerket godt frustrasjonen i Lierne, sier Mariann Markussen.

Det samme gjør Kjell Ness, økonom ved Fylkesmannens kommunalavdeling.

– Vi syns jo dette er urimelig. Den som har utgiftene, bør i det minste også få inntektene. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag støtter Lierne, men Fylkesmannen i Vestfold støtter Andebu, og da er vi like langt – ettersom departementet ikke skjærer igjennom, sier Kjell Ness.

Martin-saken

1912: Martin blir født i Sørli i nåværende Lierne kommune. Knapt to år gammel blir han utsatt for ei ulykke som fører til at han blir døv.

1919: Lille Martin blir sendt ut av bygda for å få relevant undervisning ved ulike døveskoler - først i Trondheim, så på Hamar og i Oslo – og endelig på det private Hjemmet for døve på Nøkkelbo i Andebu kommune.

Han er hjemme i Sørli i ett år i forbindelse med konfirmasjon, før han igjen reiser fra fjellbygda. 1936: Martin, 24 år gammel, tar formell utflytting fra daværende Sørli kommune og blir, etter eget ønske, andebuværing for godt. Han bor stadig på Nøkkelbo, noe han skal komme til å gjøre resten av sitt liv.

1991: HVPU-reformen blir gjennomført. Til nå har staten betalt utgiftene for Martin på det private døvehjemmet, men nå blir han plutselig fødekommunen Liernes økonomiske ansvar. Kommunen han flytta fra for to mannsaldre siden, må fra nå av ut med vel en million kroner i året for at Martin skal kunne fortsette å bo på Nøkkelbo. Bostedskommunen Andebu har ikke ett øre i utgifter – de mottar tvert imot et årlig innbyggertilskudd fra staten på 200.000 kroner. Altså: Kommunen Martin flytta fra lenge før 2.verdenskrig, har alle utgiftene. Kommunen der han har bodd hele sitt voksne liv, både reelt og formelt, har inntektene.

Utebilde:

– Enn om vi kunne brukt en million ekstra til å styrke tilbudet ved vårt eget Steinhaugan bofellesskap, i stedet for å sende pengene til Andebu, sier Lierne-rådmann Karl Audun Fagerli.

Innebilde:

Rådmann Karl Audun Fagerli i Lierne har slåss mot vindmøllene i 15 år. Den mangeårige korrespondansen har så langt ikke ført til noe som helst.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy