Kommuneøkonomien sakker akterut

Den norske økonomien går så det suser. Etter en dupp i forbindelse med finanskrisen, har det siden 2010 vært sterk vekst i brutto­nasjonalprodukt, samlet bruk av varer og tjenester og privat konsum – stort sett over tre prosent per år.

2012061111453020131214182825

Arbeidsløsheten holder seg også lav – så vidt over tre prosent – og det er tross alt lavest i Europa. Internasjonal økonomi går også bra. Problembarnet er EU, som har en systemkrise forårsaket av euroen. Den er en økonomisk feilkonstruksjon innført av politiske ledere, som i sin iver etter å skape et stort og samlet Europa, har valgt å overse økonomiske realiteter.

Veksten i kommuneøkonomien følger ikke veksten i nasjonenes økonomi slik den gjorde tidligere. Kommunene i Norge styres av staten etter det kommunalministeren kaller rammestyring. Hovedinnholdet er at alle offentlige skatteinntekter (unntatt eiendomsskatten til kommunene som utgjør under én prosent) samles inn til staten. Staten tar så en pott av dette og fordeler til kommunene gjennom systemet for rammetilskudd og kommuneskatt.

Størrelsen styres av Finansdepartementet ut fra makroøkonomiske vurderinger, selv om det er regjering og Storting som formelt beslutter. Når det går godt i økonomien, er det ønskelig å stramme inn i offent­lige utgifter for å unngå for stort press, mens når det går dårligere, kan potten økes for å stimulere økonomien. Derfor er det blitt slik at i gode tider må kommunene og deres tjenester lide, mens i dårligere tider er det også håp for kommuneøkonomien.

I kommuneproposisjonen og det reviderte nasjonalbudsjettet som nylig er lagt fram, står det: «Regjeringens satsing på kommuneøkonomien videreføres i 2013.» Hva betyr så det?

Etter 2010 har kommunenes inntekter reelt økt med mellom én og to prosent per år, mens økonomien mer generelt øker med over tre prosent. Opplegget for neste år er det samme. Det fører til at det kommunale konsumet, det vil si det vi kan bruke til skoler, oppvekst, kultur, eldreomsorg, kommunale helsetjenester osv., øker med godt under to prosent. Mens det går bedre for vår private velstand med over tre prosent vekst. Derfor burde det ikke overraske noen, og særlig ikke regjeringen, at kommunene sliter med å sette i drift nye sykehjem, bedre eldreomsorgen eller øke kvaliteten i skolen.

En skulle nesten tro at regjeringen prøver å kopiere Jern-Ernas opplegg for kommuneøkonomien fra valgåret 2005. Da gikk det særs dårlig for henne. Økningen både i samlete skatteinntekter og den såkalte handlingsregelen åpner for at veksten i den offentlige økonomien kunne holdt tritt med den private økonomien. Men regjeringen har i stedet prioritert å øke statens sparing i den internasjonale spekulasjonsøkonomien; utenlandske aksjer, eiendommer og ­obligasjoner.

Hvordan fordeles inntektene fra staten mellom kommunene? Kommunaldepartementet hevder det er basert på objektive kriterier. Det er selvsagt tøv. Fordeling av inntekter er normative spørsmål basert på ­politiske verdivurderinger og mål for utvikling av samfunnet vårt. Det er noen basiskriterier for fordelingen, men økte eller reduserte inntekter fordeles etter befolkningens størrelse og fordeling på aldersgrupper. Både for rammetilskudd og skatteinntekter fungerer de slik at når kommunens befolkningsandeler øker, får kommunen en større andel av inntektspotten. Har kommunen nedgang i befolkningen eller lavere vekst enn gjennomsnittet, synker kommunens andel av potten.

Dette skjer momentant, slik at en utkantkommune som mister én skoleelev, får redusert sine inntekter med nærmere 100.000 kroner. Denne kommunen sparer imidlertid ikke noe særlig skoleutgifter. Klassen og skolen kan jo ikke legges ned om én elev forsvinner. Men nettopp denne politikken kan tvinge kommunen til nedleggelser. Når skolen legges ned, blir det mindre attraktivt å bo i kommunen, og en nedadgående spiral kan settes i gang.

Når veksten i kommuneøkonomien bare er så vidt over én prosent, og kommuner med økt befolkningsandel skal ha en større andel av potten, blir det mindre for kommuner som får redusert sin befolkningsandel.

Siden det skjer så sterk sentralisering av befolkningen, betyr den lave veksten i inntektene at kommuner i distriktene med synkende folketall får redusert sine inntekter i 2013 slik de fikk det både i 2011 og 2012.

Tidligere ble det presentert tall som viste inntektsutviklingen for grupper av kommuner for å belyse dette. Hadde dette blitt gjort nå, ville vi sett en ganske dramatisk omfordeling av de kommunale inntektene fra kommuner i distrikter med synk­ende eller lav vekst i folketallet til kommuner i sentrale områder med befolkningsvekst. Kommuneproposisjonen er kjemisk fri for slike vurderinger. Skyldes det at regjeringen ikke forstår det, eller ønsker den å skjule denne utviklingen?

Kommuner som har større andel av befolkningen med høyere utdanning, får større økonomiske tilskudd til barnehager enn kommuner som har en lavere andel av befolkningen med høyere utdanning. Statssekretær Sandbanken, kjent som politikeren med størst innsikt i det kommunale inntektssystemet, sier at dette er et resultat av et objektivt kriterium. Er det altså objektivt at barn av foreldre med høyere utdanning skal få mer økonomisk støtte til barnehagetilbud enn barn av foreldre med lavere utdanning?

Dette rammer selvsagt også utkantkommunene og en del av industrikommunene våre. Er dette et litt grelt eksempel på at noen av våre politikere har mistet kontakten med den virkelige verden? Og når skal regjering eller Storting rydde opp i denne urettferdigheten?

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy