Karin E Svendsen/Fagbladet

– Er det en bevegelse i kroppen din, "Espen"? Det er det. Espen kjenner etter før han hever seg opp på tå og strekker armene oppover. De sju andre deltakerne og de to terapeutene i ringen følger Espen i hans bevegelser. Terapeut Kjell Stapnes Johnsen sender oppgaven videre til nestemann i sirkelen. – Utfordringen er å kjenne hvilken bevegelse kroppen har behov for, ikke hva hodet tror kroppen trenger, forklarer kunst- og uttrykksterapeuten.

Faste rammer

Denne eller liknende oppgaver blir gitt hver gang terapigruppa kommer sammen. En fast ettermiddag året rundt møtes åtte deltakere og to terapeuter. Gruppa har eksistert i snart ti år, men med jevnlige utskiftninger, for ingen av deltakerne er med i mer enn tre år. – Møtene har en fast struktur, og de fysiske rammene er faste. Forutsigbarhet er alfa og omega for å skape trygghet og grunnlag for behandlingen, mener Kjell Stapnes Johnsen og Britt Arnestad. De er begge utdannet kunst- og uttrykksterapeuter etter utdanningen som henholdsvis psykiatrisk sjukepleier og fysioterapeut. Nå arbeider de ved Drammen DPS (Distriktspsykiatrisk senter). Det to timer lange møtet begynner gjerne med at alle ti sitter i en ring og lytter til musikk før terapeutene åpner for at deltakerne kan fortelle om hvor de nå befinner seg. Resten av tida styrer terapeutene i tråd med de behovene som kommer fram i løpet av denne kjente inngangen.

Styrke det friske

Kunst- og uttrykksterapi er en metode som gjør det mulig å arbeide på mange forskjellige måter. Deltakerne henter derfor informasjon, symptomer og styrke langs utallige veier. Og hver enkelt deltaker har sitt unike materiale å arbeide med. Om forutsigbarhet er aldri så viktig, er derfor uforutsigbarheten og variasjonene likevel store. – Uansett hvilken uttrykksform vi velger, gir den informasjon både om symptomer og ressurser hos deltakeren. Vi fokuserer på og prøver alltid å styrke det friske, sier Stapnes Johnsen og Arnestad. For å forklare mangfoldigheten i terapiformen gir de et eksempel. – En bevegelse kan kanskje brukes for å lage et maleri. Deretter kan deltakerne skrive et dikt om bevegelsen eller maleriet. Diktet kan videre danne utgangspunkt for å skrive en fortelling, som i sin tur kan danne utgangspunkt for et skuespill.

Spontanitet

Terapeutenes repertoar er stort, og mange oppgaver gir rom for humor i tillegg til refleksjon og erkjennelse. Et eksempel på hvordan ukjente sider ved deltakerne kan komme fram, er å invitere til dialoger hvor det ikke er lov å si noe som er sant. To og to deltakere intervjuer hverandre, alle svar skal være blank løgn. Og det er lett å forestille seg at i denne type øvelse er det rikelig plass for lekenhet og spontanitet. – Terapi skal være festlig, mener Stapnes Johnsen, og minner om at deltakerne arbeider hardt og bruker mye tid i gruppa. Men rollespillet hvor deltakerne konsekvens oppgir fiktive data, er ikke bare morsomt. – Uansett hvor mye vi lyver, henter vi stoffet og informasjonen innenfra et sted. Derfor er svarene våre, på tross av alle løgnene, fulle av informasjon om hva som rører seg i oss og hvem vi er.

Trommer fram energi

De aller fleste som kommer til DPS, trenger å få styrket evnen til kontakt med sine egne følelser. Sinne er for eksempel for mange en forbudt følelse, og dermed vanskelig å vedkjenne seg. – Men en del av våre brukere har mye å være sint for. Når de ikke får utløp for det, setter følelsen seg som en vekebyll i kroppen, sier terapeutene. Fordi det er høye terskler for å komme i kontakt med en del følelser, jobber kunst- og uttykksgruppene ofte indirekte. – Det kan være lettere å lage en figur som formidler mine følelser enn at jeg selv gjør det. For å redusere terskelen til å gi uttrykk for en følelse, er terapeutene tydelige på å akseptere det som kommer opp. – For noen av deltakerne kan det være vanskelig for eksempel å innrømme trøtthet. De har kanskje strukket seg hele livet, og verken andre eller de selv har tillatt hvile. Om en av dem kommer sliten hit, understreker vi at det var fint hun eller han kom på tross av trøttheten. Som regel lar vi folk være der de er. Det er lov å være trøtt. Kanskje tilbyr vi en madrass slik at brukeren kan delta i en avslappende posisjon. Eller vi tar fram trommene og henter energi fra dem. Uansett anerkjenner vi at deltakeren har fått kontakt med følelsen av slitenheten. I blant kan det være et stort framskritt.

Styrer selv

Arnestad og Stapnes Johnsen anbefaler andre som arbeider med mennesker, til å ta i bruk ekspressive uttrykk. – Men jeg tror ikke det er mulig å gjøre en god jobb uten utdanning, eller i hvert fall veiledning fra en som har tatt utdanning i kunst- og uttrykksterapi, sier Stapnes Johnsen. En terapeut får alltid en sterk posisjon i brukerens liv, og en skal trå varsomt for ikke å overskride noen grenser. – Det handler blant annet om å evne å stille seg selv på vent. En ukyndig intervenerer gjerne for tidlig. En god terapeut er mer tålmodig og overlater mer av behandlingen til brukeren selv.

Hver sin hverdag

Deltakerne i enhver gruppe er vidt forskjellige. Variasjonene er omtrent like store som i verden utenfor. – Noen har med seg en tung bagasje fra tidlig barndom, mens andre plutselig har kommet i en livskrise som de trenger hjelp til å komme seg ut av, forteller Arnestad. Slik gjenspeiler enhver gruppe mer eller mindre verden der ute. Og målet er at de gjennom terapien får hentet ut så mye av egen styrke at de etter en periode med kunst- og uttrykksterapi har det bedre også når de vandrer ut av DPS og utenfor de faste rammene der. Den hverdagen de går tilbake til, er svært forskjellig fra deltaker til deltaker. Noen lever i en familie og har fast jobb, mens andre skal klare å stå opp og stelle seg hver dag. Uansett hvilken tilværelse de beveger seg i, håper og tror kunst- og uttrykksterapeutene at de etter en periode i terapi har fått med seg en ballast som gjør dem bedre rustet. – Terapitimen avsluttes derfor med at deltakerne oppfordres til å kjenne etter hva de har hentet. Håpet er at deltakerne hver gang har funnet nye ressurser i seg selv, og at de er kommet ett skritt videre i arbeidet med å bruke sin egen styrke, sier Arnestad og Stapnes Johnsen.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS