Mohammed Omer

Bak dem igjen står en eldre kvinne – tannløs, trett og fortvilet. De er de første i køen på hundrevis av mennesker som bærer på tomme propanflasker. De står ved Salah al-Din-veien og venter på propanbilen, for å kjøpe gassen de trenger til matlaging. Husholdningsgass er nesten umulig å få kjøpt i Gaza.

Mat til ungene

– Hvis jeg får fylt opp en propanflaske, kan jeg lage mat til ungene mine, forklarer 34-åringen Umm Kareem. Hun er enke og må ha med seg ungene overalt. I hele går ventet hun forgjeves, og i dag har hun stått sju timer i kø. Nå er hun redd hun må vende hjem med tom flaske igjen. I så fall må hun tilbake i køen i morgen.

– Jeg har i det minste barna mine, sier hun til Fagbladet, – og vi har falafel som nødproviant når jeg ikke kan lage mat til dem.

Mangel på drivstoff

Tidligere kunne befolkningen i Gaza betale en gassdistributør for å hente og fylle opp de tomme propanflaskene. Etter stadige klager om flasker som ble stående tomme i en måned eller mer på grunn av utilstrekkelige forsyninger, tilbyr selskapet ikke lenger denne tjenesten.

Mangel på brensel og drivstoff er et konstant problem for de 1,7 millioner innbyggerne. Israel kontrollerer all transport av drivstoff til oppvarming, nødgeneratorer og kjøretøyer samt brensel til matlaging. Ofte er det bare innsmuglet brensel og drivstoff tilgjengelig, og når det først kommer noe inn via Israel, er det svært få som har råd til å kjøpe det.

Mohammed El-Abadla, styremedlem i bensinstasjoneierforeningen, forteller:

– Israel slipper inn begrensede mengder husholdningsgass som ikke dekker forbrukernes behov.

Han anslår at Gaza trenger 300 tonn brensel og drivstoff daglig. Israel slipper inn bare 170 tonn eller mindre.

Kronisk knapphet

Mustafa Abu Awdah, som er i midten av femtiårene, fortsetter å prøve lykken i køen. Jo tidligere han kommer, desto lengre ser køen imidlertid ut til å være.

– Dette er sjette gangen jeg er her denne uka, forteller han, – men når det endelig blir min tur, sier distributøren at det ikke er mer igjen.

En ung mann som bærer en tom propanflaske, skyter inn:

– Det ser ut som folk ikke sover lenger; de er her så tidlig som klokken fire om morgenen for å stille seg i kø.

Dekker ikke grunnleggende behov

Jehad Agha hadde litt hell med seg og klarte å få fylt en halv propanflaske før distributøren sa at det var slutt på gassen. Også han var her ved soloppgang og ventet i kø til det begynte å skumre. Selv om han fikk noe igjen for innsatsen, er det ikke nok til å dekke familiens behov.

Gazas visefinansminister Hatem Owidah bekrefter at leveransene ikke dekker befolkningens grunnleggende behov. Folket sliter også med liknende knapphet på strøm og må leve med strømbrudd som kan vare i opptil 16 timer daglig. En kvinne i gasskøen ved Salah al-Din-veien forteller at hun brenner alt fra trevirke og papir til etsende plastmaterialer bare for å kunne lage mat til familien sin.

Alt i Gaza ser ut til å forutsette venting i lange køer: matrasjoner, reisetillatelser – selv for å motta helseomsorg utenfor Gaza – høyere utdannelse og lønnsutbetalinger for dem som er så heldige å ha en jobb. På slutten av måneden er det lange køer ved minibankene, og selv disse går tom for penger.

Knapphetspolitikk

Hamas, som i dag styrer Gaza-stripen, ble startet i 1987, under den første intifadaen, som et alternativ til PLO – med Israels støtte. Organisasjonen er en avlegger av Det muslimske brorskapet i Egypt, som vant presidentvalget i 2011 og ble styrtet i et militærkupp tidligere i år. Dette har medført et usikkert forhold mellom Gaza og Egypts nye militære styre, som har forsøkt å forby Det muslimske brorskapet. Resultatet er at den beleirede Gaza-stripen nå sitter i klemma mellom to fiendtligsinnede stater – Israel og Egypt – noe som har gjort den svært vanskelige situasjonen enda verre.

Før president Mohammed Morsi ble avsatt i juli, ble det daglig transportert én million liter bensin gjennom tunnelene fra Egypt til Gaza. Hamas krevde inn en skatt på 1,60 shekel per liter. Samtidig ble det smuglet inn 3000 tonn sement gjennom tunnelene hver dag, som regjeringen skattla med 20 shekel per tonn, ifølge en tunneleier som ønsker å være anonym. I dag er 90 prosent av tunnelene stengt, og skatteinntektene synker.

Kollektiv avstraffelse

Det er en følelse av kollektiv avstraffelse som preger Gaza. Drosjer, busser og tut-tuter (trehjuls motorsykkeldrosjer) står stille i påvente av drivstoff til å frakte passasjerer. Studenter venter på at enten israelske eller egyptiske soldater skal åpne kontrollpunkter og grenseoverganger, i håp om at soldatene er i et godt lune og lar dem passere. Skoleelever venter på lokale busser for å komme seg på skolen mens sjåførene ofte selv venter i bensinkø.

En eldre mann som står i propankø, setter situasjonen i et større perspektiv:

– Du må ikke glemme, sier han, at vi fremdeles venter på å få reise tilbake til hjemmene våre og landet vårt, inne i det som i dag er kjent som Israel.

De andre i køen har ingen problemer med å oppfatte ironien. Noen av Gazas innbyggere har ventet mellom 46 og 65 år på det som i følge internasjonal lov er en helt grunnleggende rettighet: Retten til å flytte tilbake til hjemmet sitt når en krig slutter.

For innbyggerne i Gaza er krigen imidlertid ikke over. De er fremdeles okkupert og venter i uendelige køer på husholdningsgass, utdannelse og medisiner. Det er først når alle disse køene forsvinner, at marerittet i Gaza endelig er over.