Litt av ei kjerring

Vanligvis framstår hun som en urban intellektuell. Ei fin dame, med matchende sko og veske, raskt hode og sikkert språk. Nå trer hun fram som kjerring. Og syns det er tøft.

2011051910215920131216161108

– I min dialekt er kjerring et skjellsord. Noe man sier om damer som ikke er ordentlige «babes», eller om menn som er skikkelig feige. Jeg vil ta ordet tilbake. Gi det et nytt innhold. Jeg syns det er et tøft ord, og hovedpersonene i boka er skikkelig tøffe ­kjerringer.

Språkviteren Helene Uri sitter med bena oppunder seg i sofaen og tekoppen mellom begge hender og analyserer tittelen på forfatter Helene Uris nye roman. Den handler om fire kvinner midt i livet, som treffer hverandre på et kurs i latin og danner en klubb hvis formål er å hevne seg på menn som har behandlet dem eller andre kvinner dårlig fordi de er kvinner. Ofrene deres er bare menn de kjenner, og kjerringenes aksjoner er nøye planlagt og gjennomført med tanke på å ramme mennenes ømmeste punkter – enten det sitter mellom bena eller står i garasjen. Boka er litt krim, litt dame­roman og ganske mye feministisk kampskrift.

– Boka er helt klart politisk i den forstand at jeg har brukt mitt sinne eller min irritasjon over mannens behandling av kvinnen. Men samtidig er ikke en roman det samme som et debattinnlegg eller en kronikk. Jeg må skrive det som blir den beste historien. Jeg må ta personene dit historien vil at de skal gå, og ikke mot et mål om skape debatt.

– Vil du at jeg skal sitte foran vinduet i stedet? Helene Uri avbryter seg selv og henvender seg til fotografen. Unnskylder seg for at hun ikke har tatt på seg noe mer fargerikt. Garderoben her på hytta, som hun kaller sommerhuset med panoramautsikt over Randsfjorden, er ikke så rikholdig som den hjemme i leiligheten i Oscarsgate. Men hun kan kanskje bytte tekopp for å få litt mer farge i bildet? Hylla over kjøkkenbenken har kopper som dekker hele paletten. Teen er brygget etter alle kunstens regler, med en liten dæsj honning.

«Tedrikker» er en viktig del av definisjonen av begrepet Helene Uri, for å låne lingvistenes metode. «Urban» og «akademiker» hører også hjemme her. Og velkledd, sofistikert, kunnskapsrik og effektiv. I løpet av fire år midt på nittitallet giftet hun seg, fikk to barn, avla doktorgrad og ga ut debutromanen. Siden 2001 har hun gitt ut minst ei bok i året, de første fire mens hun fortsatt var i full jobb ved Universitetet i Oslo. Nå har hun en ny roman på vei til trykkeriet og et fagbok-manuskript til vasking på pc-en i annen etasje. Likevel er det langt fra noe oppjaget eller hastig over Helene Uri. Hun er rolig og veloverveid i sine bevegelser og formuleringer. Slipper katten ut når den vil ut og inn like etterpå. Tar telefonen når den ringer for å forsikre seg om at ingen av tenåringsdøtrene hennes trenger hjelp med noe og finner igjen tråden i samtalen like fort som hun finner igjen tekoppen på bordet.

– Ja, det er klart jeg har litt kjerring i meg, jeg også. Ellers hadde jeg ikke klart å skrive denne romanen. Men jeg tar det nok mer ut ved skrivebordet enn ved å aksjonere på den måten disse damene i Kjerringer gjør.

Etter at hun hadde sagt opp forskerstillingen sin ved Universitetet i Oslo i 2005, fordi hun følte seg på «grensen til trakassert» tok hun det definitivt ut ved skrivebordet. I romanen De beste blant oss beskrev Uri i pinlige detaljer hvordan folk lå seg til høytstående stillinger ved Universitetet og utnyttet posisjonene sine grovt.

– Akkurat da jeg satte meg ned og begynte å skrive De beste blant oss, lå det helt klart en god porsjon kjerringaktig hevn i tankene mine. Men det elementet forsvant litt etter hvert som fortellingen tok form, mener Uri. Fem år etter er hun ferdig med debatten om sin egen oppsigelse og romanen som fulgte. Det som står igjen etter bruduljene, er at dette ble et vendepunkt i livet hennes. Det var da hun bestemte seg for å gi opp sin akademiske karriere og bli forfatter på heltid. Hun kastet over bord alt det hun hadde strevd og jobbet for i sitt voksne liv, og det hun hadde drømt om siden hun tråkket rundt på Blindernområdet som tenåring.

– Jeg er ikke en sånn som ombestemmer meg i tide og utide. Så det å skulle gå fra en akademisk karriere som jeg hadde drømt om og planlagt i så mange år, til noe så usikkert som å bli frilans forfatter, var et stort skritt å ta. Men jeg har ikke angret et eneste bittelite sekund, sier hun med overbevisning.

Foreleseren Helene Uri blir tilfredsstilt gjennom foredrag og lærerengasjementet på forfatterutdannelsen til Norsk barnebokinstitutt. Lingvisten Helene Uri er aktiv som styremedlem i Språkrådet og medlem av presidiet i Det norske akademi for sprog og litteratur. Hun blir fortsatt invitert til å sitte i panelet når kj-lydens stilling i moderne, muntlig norsk skal debatteres, og hun har skrevet flere faktabøker om språk og til og med et essay med 243 ord for kvinnens underliv. Nå har hun gitt seg latinen i vold.

– Det var et merkelig sammentreff. Som et tegn fra en romersk gud, forteller Helene Uri.

Hun hadde jobbet med romanen om kjerringene et halvt års tid, og bestemt at de skulle møtes på kveldskurs i latin da hun tok en drink sammen med forlagssjefen i Kagge i fjor vinter. Såkomspørsmålet: – Har du lyst til å skrive en bok om latin for oss?

Og slik gikk det til at Helene Uri, samtidig som hun skrev på historien om kjerringene på latinkurs, forfattet læreboka kvinnene i romanen bruker på kurset.

– Det har vært veldig artig. Siden jeg ikke kan så mye latin, fikk vi med oss universitetslektor Tor Ivar Østmoe, og boka er lagt opp som en dialog mellom oss to. Vi går på restaurant og på quiz-aften og snakker om ord og uttrykk som stammer fra latin. Selv har jeg fått masse aha-opplevelser underveis.

Helene Uri blir avbrutt igjen. Denne gangen av en merkelig lyd fra kjøkkenet. Det er katten som har vært ute og fanget mus og som nå kaster opp det uvante måltidet på den nyslipte parketten. Sushi er en ekte bykatt, litt malplassert her ute i den ville naturen på landet. Ikke helt ulikt sin matmor, som på mange måter ser mer veltilpasset ut på høye hæler over Universitetsplassen eller på vei til en urban kafé, enn når hun traver gjennom gresset med sin manns store, svarte støvler.

– Jeg har en rural side også, bedyrer Helene Uri, som helt siden hun var barn har tilbrakt alle sine somre på familiens landsted i Romsdalen. Der lekte hun på setra og jobbet i fjøset, fisket og satte garn, renset og sløyet fisk. Hun legger ikke skjul på at det var en stor sorg for henne å selge familiegården for to år siden, selv om det nye landstedet her ved Randsfjorden ligger mye lettere tilgjenglig. Ferskvannsfiske har ikke hun og ektemannen gitt seg i kast med ennå, men de har båt og kajakk, og går mye tur.

– Jeg begynner jo å bli en gammel dame, og noe av det hyggeligste jeg vet er å sitte på verandaen og spise god mat og drikke vin sammen med venner, sier Uri.

Hun har ikke vært gjennom noen førtiårskrise med hang til å løpe langt eller klatre høyt.

– Jeg er ikke noe sportsmenneske. Jeg kommer aldri til å begynne med fallskjermhopping eller fjellklatring. Det nærmeste jeg kommer å gå over en pol, er når jeg sitter ved pc-en og klarer å frigjøre meg helt fra hva andre tenker om meg. Som forfatter kan du ikke sitte og tenke «hva vil mamma si når hun leser denne sexscenen» eller «hva vil folk tro om meg når jeg skriver dette». Å klare å frigjøre seg helt fra slike tanker er vel egentlig ganske tøft, er det ikke?

Alder: 46 år

Familie: Mann og to døtre (14 og 17 år)

Yrke: Forfatter

Aktuell: Med romanen ­Kjerringer og språkboka Latin for begynnere

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy