JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Liv Tørres - folkets nye hjelper

Forsker, forfatter, politiker og Sør-Afrika ekspert. Nå har Liv Tørres også blitt general­sekretær. Selv vil hun helst kalle seg aktivist.

2011101815295820131216172142

– Jeg har ikke noe forhold til titler, sier Liv Tørres, denne aller siste hverdagen før hun kan begynne å kalle seg generalsekretær. – Skulle jeg valgt selv, måtte det være «aktivist». Jeg vil se resultater av det jeg gjør. Men jeg er ikke en sånn aktivist som står utenfor gjerdet og roper. Jeg prøver å bruke mange ulike virkemidler for å oppnå det jeg vil, både fra utsiden og fra innsiden.

Hun har så absolutt vært på innsiden det siste halve året. Som politisk rådgiver for arbeidsministeren har hun hatt innpass i maktens aller innerste sirkler. Med mange år bak seg i Østensjø Arbeiderpartilag og fartstid fra fagbevegelsens egen forskningsstiftelse, FAFO, hadde hun både partiboka og kredibiliteten i orden da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ringte henne om jobben.

– Jeg tenkte «yess, dette har jeg lyst til». Det er en regjering jeg politisk hører hjemme i, og fagfeltet var jo mitt eget: Arbeidsmarked, fagbevegelse, sosial dumping. Det føltes veldig riktig, sier Liv Tørres.

Seks måneder ble det i Arbeidsdepartementet, fra januar til juli. Hun skulle gjerne vært der lenger, men tilbudet om generalsekretærjobben i Norsk Folkehjelp, eller Folkehjælpa, som østkantjenta Liv sier, var av den sorten hun ikke kunne si nei til.

Derfor står hun på kontoret sitt fredag 22. juli og pakker de siste sakene sine ned i plastposer. Hun tar følge med en kollega ned trappa, sier «ha det» i resepsjonen, og går alene ned i garasjen. Hun putter posene i bilen, og går rundt for å sette seg bak rattet. Så kommer smellet. Så kraftig at det synger i ørene og rister i bakken.

Det må være en arbeidsulykke, forteller den delen av Livs hjerne som prøver å finne en rasjonell forklaring. Hun vet at de holder på med noen sprengningsarbeider i nær­heten. Noen må ha feilberegnet dynamitten.

Alarmen går. Hun må komme seg ut av garasjen. Trekker kortet sitt og går gjennom sikkerhetsslusene som fører inn igjen til trappene. Der inne forstår hun at det ikke er snakk om en arbeidsulykke. Det finnes ingen rasjonell forklaring. Veggene er borte. Det er røyk og støv overalt. Hun teller trappetrinn til hun vet hun er oppe på bakkeplan.

Synet som møter henne der oppe er det som sitter sterkest igjen. Hun ser tvers gjennom høyblokka. Alt er borte. Der hun vet at kollegaen hennes sto, er det tomt. Ute på plassen er det bare stillhet. Aske, papirbiter og støv faller langsomt gjennom lufta.

Norsk Folkehjelp har drevet redningsaksjoner og solidaritetsarbeid hjemme og ute i over 70 år. Det er denne organisasjonen Liv Tørres er på over vei til denne svarte julidagen. Hun har jobbet der før, som leder av internasjonal avdeling. Solidaritetsarbeid og internasjonal fagbevegelse er hennes hjemmebane. Hun har skrevet bok om fagbevegelser verden over og har – bokstavelig talt – vært gift med den sørafrikanske fagbevegelsen COSATU.

ANC var fortsatt forbudt, og Mandela satt i fengsel da Liv Tørres kom til Sør-Afrika i 1987 med sin daværende ektemann som skulle jobbe på konsulatet. Den unge statsviteren grep muligheten hun fikk i tid og rom og skrev doktoravhandling om COSATUS rolle i kampen mot apartheidregimet.

– Jeg falt pladask for sørafrikansk fagbevegelse da jeg kom dit, forteller hun.

Så pladask falt hun at hun i 1995 giftet seg med en av fagforeningslederne i COSATU. Etter mange år der hun vekselvis bodde i Sør-Afrika og pendlet mellom Oslo og Johannesburg, ble de to skilt i 2008. Han er far til hennes yngste datter. Hun er bonusmor til hans to barn fra tidligere. Sør-Afrika er fortsatt hennes andre hjemland.

– COSATU hadde en imponerende politisk kraft. Den var spydspissen i antiapartheidbevegelsen. Ekstremt operativ og ekstremt taktisk. De var veldig flinke til å rekruttere og mobilisere, og valgte sine ­aksjoner med stor omhu. De lærte meg mye om politiske strategier og valg av virkemidler, sier Tørres.

Å være vitne til historien som ble skrevet de årene hun bodde i Sør-Afrika har også vært med på å gi henne troen på at det nytter å kjempe mot urettferdighet. Det er det som driver henne, sier hun, engasjementet mot urettferdigheten.

– Det er masse småting i hverdagen jeg ikke gidder å bry meg om, men jeg engasjerer meg voldsomt hvis jeg føler at noen ikke blir hørt, at noen blir tråkka på, sier Liv Tørres. Hun har alltid vært sånn. Engasjert og utålmodig. Hun vil at ting skal skje raskt.

Mens hun bodde i Sør-Afrika, hang sikkerhetstrusselen over henne hele tiden. Hun måtte holde øynene åpne, sjekke hvor nødutgangene var, og forsikre seg om at ikke den samme bilen lå bak henne på veien hele tiden.

– Her hjemme har jeg aldri hatt den samme alarmberedskapen. Når jeg var hjemme i Oslo på ferie, kunne jeg puste friere, være mer avslappet. Det har forandret seg etter 22. juli.

Stillheten utenfor Regjeringskvartalet ble erstattet av kaos noen sekunder etter at Liv Tørres hadde kommet seg ut av høyblokka, gikk hun rett i operasjonsmodus. Hun beveget seg mot Youngstorget, traff partikolleger underveis, og snakket i telefonen mens hun gikk. Fikk varslet statsråden og departementsråden, og fortalt døtrene sine at hun var i god behold. Tanken på kollegaen hun hadde sagt farvel til i trappa, prøvde hun å skyve vekk.

– Det å jobbe er nok en måte å håndtere ting på. Så lenge det er noe du må gjøre, eller kan gjøre, holder du følelsene litt på avstand.

Hun og kollegaene arbeidet fra en leilighet på Grønland den kvelden. Der fikk de også beskjeden om at noen skjøt på Utøya. Liv Tørres hadde vært der dagen før, sammen med sin eldste datter. De hadde hilst på de frivillige fra Norsk Folkehjelp Hadeland som hadde ansvaret for saniteten der, slik de har hatt i tjue år.

Båndene mellom arbeiderbevegelsen og Folkehjelpa er tette, og har nok blitt enda tettere etter 22. juli. Det er et fellesskap i verdier og røtter som det er en sterk bevissthet om.

– Hadelandslaget gjorde en formidabel innsats på Utøya, sier Liv Tørres, og forteller at det er det første lokallaget hun skal besøke i sitt virke som generalsekretær. Hadelandslaget mistet en frivillig på Utøya. Tørres mistet en nær kollega i bombeeksplosjonen. Møtet med dem blir en bro fra den gamle jobben over til den nye.

– Jeg er ekstremt opptatt av at saniteten og frivilligheten skal få bedre rammer. Der har Folkehjelpa et av sine tyngdepunkter, og det er kanskje også der jeg har mest å lære, sier Liv Tørres, som planlegger å tilbringe sitt første år som generalsekretær på en slags norgesturné.

Og så skal hun gå på livredningskurs. Der hun sitter med sine store afrikanske smykker, cigarillen mellom fingrene og cola light’en på bordet, er det faktisk litt vanskelig å se henne for seg som deltaker i en leteaksjon i påskefjellet.

– Jeg blir kanskje ikke verdens beste livredder, smiler hun. – Men jeg skal i hvert fall gå kurs og lære hvordan saniteten jobber. Så får vi se om jeg duger.

Alder: 50 år

Familie: Skilt. To døtre (17og 23 år)

Yrke: Statsviter

Aktuell som: Ny generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy