Livet ikke bedre etter ansvarsreformen

De store ambisjonene for levekårene til personer med utviklingshemning smuldrer opp. De får ikke bedre utdanning, bedre boliger eller mer arbeid.

2013030716181520131214200130

karin.svendsen@fagforbundet.no

Intensjonene var gode og ambisjonene store da ansvarsreformen ble innført i 1991. Men målene om økt selvbestemmelse og integrering er ikke oppfylt.

Det er hovedinntrykket etter den nasjonale konferansen som Fagforbundet Seksjon helse og sosial Hordaland arrangerte sammen med Fagakademiet i Bergen denne uka. Tema var utviklingen etter at ansvarsreformen ble vedtatt i 1991. Forskere på flere felt kunne påvise uheldige tendenser, men også geografiske variasjoner.

Et hjem er noe annet enn en bolig

Anna M. Kittelsaa, seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning understreket i sitt foredrag Gode boliger – hvordan blir en bolig et hjem? at mennesker med utviklingshemning først og fremst er mennesker. Deretter kommer behovene for ulike tiltak.

I et hjem skal vi først og fremst bo. Deretter skal noen av oss motta tjenester i hjemmet. Men hjemmet skal ikke dermed bli en institusjon eller arbeidsplass med regler og rutiner slått opp på veggene.

Selvbestemmelse i viktige spørsmål

Ansvarsreformen gir personer med utviklingshemning rett til å velge hvor de vil bo og med hvem. Men ifølge Anna M. Kittelsaa er valgmulighetene mange steder ikke reelle.

Mens 90 prosent av nordmenn eier sin egen bolig, er det under 20 prosent av personer med utviklingshemning som eier sitt eget hjem. Om lag 80 prosent bor i bofellesskap, altså egen leilighet tilknyttet andre leiligheter for brukere av ulike tiltak.

- Mange kommuner informerer ikke om mulighetene til å kjøpe eller bygge selv, hevdet Kittelsaa.

De fleste som har en utviklingshemning, leier en plass i et kommunalt eid bofellesskap. De må ofte vente til det blir en ledig plass. Seniorforskeren kunne ikke se hvordan en slik praksis ivaretar valgfriheten.

Få relasjoner

Anna M. Kittelsaa misliker sterkt tendensen i mange kommuner til å bygge bofellesskap for flere mennesker. Det ideelle antallet er fire, men gjennomsnittet i 2010 var på sju. Hovedgrunnen til at mennesker med utviklingshemning har det bedre i små bofellesskap, er at det er krevende å forholde seg til og utvikle relasjoner til mange mennesker. Med store bofellesskap får de ikke bare mange nære naboer, men også et stort antall tjenesteytere.

- De som bor i store bofellesskap, får dessuten mindre individualisert støtte. Resultatet er mindre aktiv fritid og dårligere helseoppfølging.

- Når ansatte må forholde seg samtidig til flere personer med ulike behov, blir det en krevende hverdag både for dem som bor og for dem som arbeider i bofellesskapet, mener Kittelsaa.

Seniorforskeren har intervjuet ansatte i 2001 og 2010 og funnet at graden av selvbestemmelse og individualisert omsorg er redusert i takt med veksten i bofellesskapene.

Det som må til

For at boligene til mennesker med funksjonshemninger skal bli hjem på ordentlig, må antall personalet ned, ifølge Anna M. Kittelsaa. Dessuten må ikke vaktskifte legges til aktivitetstider slik at brukeren blir hindret i å delta. Og alle som arbeider i bofellesskapene, også vikarene, må få opplæring.

- Og så vet vi at leder har en avgjørende betydning for kvaliteten på tjenestene. Jeg har derfor ikke noen tro på New Public Management-modellen med bare to ledernivåer og lang vei fra golvet til beslutningene, sier seniorforskeren fra NTNU Samfunnsforskning.

Arbeid er sunt

Terje Olsen, sosialantropolog og seniorforsker ved Nordlandsforskning og prosjektleder ved Vãlfärdscenter i Stockholm, sa i sitt foredrag om arbeid og inkludering at ansvarsreformen i sin tid ga støtet til stor vekst i arbeidsplasser tilpasset mennesker med utviklingshemning.

- Mye arbeidslivsforskning dreier seg om hvor skadelig det er å arbeide. Men arbeid er først og fremst godt for helsa, sa han.

- Arbeidet har stor betydning for alle menneskers identitet og selvbilde. I tillegg er arbeidsplassen en viktig sosial arena. Dessuten strukturerer arbeidet tida; vi står opp, vi har fridager og ferier, sa Olsen.

Færre i arbeid

Derfor var det med beklagelse at Terje Olsen konstaterte at mens tre prosent av de som har utviklingshemning ikke hadde tilknytning til det ordinære arbeidslivet i 1989, er dette tallet nå steget til 16 prosent.

- Personer med utviklingshemning opplever også økt konkurranse fra andre diagnosegrupper om plassene på vekstbedriftene. Dermed har flere måttet ta til takke med dagtilbud og passive ordninger. Det ser ut til at de har mindre arbeid, men mer sysselsetting.

- Jeg tror ikke dette er en villet politikk, men summen av mange små beslutninger har ført til at mennesker med utviklingshemning taper på ulike fronter, sa sosialantropologen.

Opplæring eller oppbevaring

Tommy Strøm fra Nordlandsforskning har arbeidet spesielt med personer med utviklingshemning på videregående samt overgangen til arbeidslivet.

- Med Opplæringsloven fra 1998 fikk alle rett til utdanning, men det kan iblant være vanskelig å se om hensikten med å gi et utdanningstilbud er opplæring eller oppbevaring. Enkelte skoler har som mål å oppfylle alle mål i fagplanen, andre skreller av hvert enkelt mål, mens atter andre velger bort deler av fagplenen, sa Strøm.

Han kunne også vise store forskjeller mellom regionene når det gjelder segregert undervisning. Mens noen skoler, særlig nord i landet, yter mye støtte i klassen, blir elever med utviklingshemning andre steder i større grad flyttet ut av klassen for å få individuell opplæring.

Strøm tror lærekandidatordningen kan bedre overgangen mellom skole og arbeidsliv, og viste til Østfold som har 200 lærekandidater og eget opplæringskontor for VTA-bedrifter (Varig tilrettelagt arbeid).

-Vi ser heldigvis at flere fylker kommer etter. Med tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv vil innholdet i de videregående skolene bli bedre tilpasset arbeidslivet.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy