JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Livredde for tvangsretur

– Livene våre er i hendene på norske myndigheter, sier Gizachen W. Worke, som skal tvangsreturneres til Etiopia. Men norske lokalsamfunn slår ring om «sine» asylsøkere.

2012031514302020131216183926

I dag, 15. mars, trår returavtalen mellom Norge og Etiopia i kraft, og etiopiske asylsøkere med avslag kan sendes ut av landet, frivillig eller med tvang. Avtalen ble undertegnet 26. januar i år, men der regjeringen jublet over den på sine hjemmesider, har de berørte etiopierne knapt sovet en hel natt siden. Dawit Wasihum, som er presseansvarlig i den etiopiske foreningen i Norge sier at mange er traumatiserte av denne avtalen.

– Selv har jeg sovet og spist dårlig siden den ble inngått, for jeg aner ikke hva som er den neste fasen i mitt liv. Et fengsel i Etiopia?

– Vi har hørt om folk som har fått hjerteinfarkt, og vi mistenker at det er på grunn av stress. Vi har også hørt om dødsfall i miljøet etter 26.1, sier Gizachen W. Worke.

– Gi oss en sjanse

Både Norsk Folkehjelp og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (Noas) er opprørt over avtalen, og Amnesty i Norge har startet en sjelden hasteaksjon for utsatte etiopieres rett til ny vurdering av sine saker.

– Jeg er i sjokk over at Norge inngikk avtale med diktaturet hjemme, og jeg er redd jeg havner i fengsel om jeg blir sendt tilbake. Det er et mareritt, forteller Elsabeth Ermias, som har vært i Norge i åtte år.

Etiopiere i Norge har søkt sammen siden returavtalen tro i kraft, både i Facebookgrupper og ellers, for støtte, diskusjoner og trøst.

– Mange gråter, skriker og noen sier de vil ta livet sitt. Flere har opplevd tortur i hjemlandet og er livredde, sier Fikrie Zelekew.

Alle forteller imidlertid om mange og varme møter med nordmenn over hele Norge. Eldre, studenter, kirkefolk som støtter og hjelper. Dette bevises også i de mange støtteaksjoner landet over, der nærmiljøer slår ring rundt «sine».

Danner støttegrupper

I Bardu har etiopiske Rahel Takel og hennes fem år gamle sønn Yafet fått avslag på opphold og må være ute av Norge senest i dag. Lokalbefolkningen er opprørt. Yafet er født i Norge og går i barnehage, blant annet sammen med sønnen til Jane Meyer, som har engasjert seg i støttegruppa.

– Jeg kjenner Yafet godt, han er like norsk som mine unger, og jeg kan ikke sitte passiv og se på det som skjer med ham, sier Meyer, som er nestleder i Høyre i kommunen.

– Vi gjør alt vi kan. Vi har samlet inn støtteskriv, kontaktet Noas og Foreningen av 12. januar, vi har vært i lokalaviser, i Dagbladet og på Dagsrevyen. Vi har skrevet flere brev til justisministeren, statsministeren, til Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) og samlet inn underskrifter på nett og i bedrifter her, forteller Meyer.

Likevel står Yafet og moren hans i fare for å bli hentet når som helst av politiet, og sendt ut med tvang. Meyer tenker hele tida på om de har gjort nok, og hva som venter familien om de blir sendt ut.

– Vi er overveldet over engasjementet her i nærmiljøet, men ikke overrasket. Vi har et åpent og engasjert lokalsamfunn, sier Meyer.

Nathan fikk utsettelse

I Bergen har støttegruppen for seksåringen Nathan fått mye oppmerksomhet, så mye at utkastelsen av han og hans familie er midlertidig er utsatt. Nathan har levd hele sitt liv i Norge, spiller fotball på Arna-Bjørnar og drømmer en dag om å spille på Brann.

– Min sønn er bestekompis med Nathan, Nathan var hans fadder da han begynte i barnehagen. Jeg har aldri skrevet et leserinnlegg før, aldri laget fakkeltog eller skrevet til statsministeren, aldri deltatt i debatt eller vært politisk aktiv, sier Aina Heldal Bøe. Nå har hun gjort alt dette flere ganger, i tillegg til å holde innlegg for politikere og deltatt i tv-debatt på NRK.

– Vi er kjempeglade for at Nathan har fått utsettelse. Det er absolutt ikke til hans beste å bli sendt til et diktatur, sier Bøe. Nathans foreldre har vært i Norge i åtte og ti år, de har jobbet og betalt skatt.

At Nathan som er født her, skulle kastes ut, det aksepterte ikke Bøe.

– Jeg stemte Arbeiderpartiet, og jeg hadde aldri trodd de kunne stå for en sånn politikk overfor barn. Jeg tror at hvis ingen hadde dannet støttegrupper og brydd seg om disse 450 barna, hadde de blitt kastet ut i stillhet, sier Meyer, og legger til at hun syns det er trist at de må bruke Nathan på denne måten for å få oppmerksomhet.

– Det er hjerterått å kalle barn returnektere, dette er en stygg og skammelig sak for regjeringen, sier Bøe. Med to små barn og full jobb har hun likevel brukt mange timer daglig de siste månedene på Nathans sak og intrikat norsk asylpolitikk.

Bekymret reservemor

På Åmot i Modum sitter Torunn Bottegård sammen med 18-åringen Mulu som kom alene til Norge fra Etiopia for to år siden. Da hadde han allerede vært i fengsel sammen med moren og søsteren, han hadde blitt torturert, og sett faren dø. Likevel har Mulu fått avslag på opphold, og Bottegård har dannet en støttegruppe for ham. Siden julaften i fjor har Mulu bodd hos henne.

–- Vår støtte til Mulu handler akkurat nå om å gi ham krisehjelp hos psykolog, framfor å gå i demonstrasjonstog. Han er svært traumatisert og har mange svarte dager. Han vil heller dø enn å reise til Etiopia, og vi følger ham gjennom gråt og våkenetter. Det handler om å få ham frisk, sier Bottegård. Hun syns det er forferdelig å se norsk asylpolitikk på nært hold.

– Det er helt grotesk at den norske regjeringen kan inngå en slik avtale med et diktatur. Jeg skjønner ingenting, sier Bottegård.

Må forlate kone og barn

– Dette er ekstremt vanskelig for barna, det er vanskelig å ta vare på dem når man selv har panikk. Vi er redd dette kommer til å påvirke dem i lang tid, sier Dawit Wasihum.

– Vi tapte da avtalen ble skrevet under. Hvordan kunne norske myndigheter senke seg ned til nivået til det etiopiske regimet? Hvor er moralen? spør Dawit Wasihum.

– At vi blir returnert, er diktatorens hevn over oss, sier Ermias, som ikke er i tvil om at de blir overvåket for den politiske aktiviteten de driver i eksil.

Wasihum forteller at de fleste etiopiere har flyktet nettopp på grunn av at de er politisk opposisjonelle, og at deres egen familie i hjemlandet er i fare på grunn av dette. Selv kan han ikke ha noen kontakt med familien sin om han må tilbake, sier han, for ikke å utsette dem for fare.

Gizachen W. Worke har vært i Norge i åtte år etter at han som hit på arbeidstillatelse. Han har norsk kone og barn, men står selv i fare for å bli tvangsreturnert etter 15. mars.

– Mens jeg jobbet i Norge, var jeg aktiv med etiopisk politikk, og etter valget i Etiopia i 2005 måtte jeg søke asyl her fordi det var for farlig å returnere under de nye makthaverne. Norske myndigheter ber meg reise tilbake til Etiopia og søke familiegjenforening derfra. Men det er umulig for meg, livet mitt er i fare hvis jeg blir sendt tilbake, jeg er redd jeg havner i fengsel, og jeg kan ikke forholde meg til etiopiske myndigheter.

Worke opplever at norske myndigheter ikke tror på ham, fordi han ikke var en del av den politiske ledelsen i sitt parti.

– Vi løp for livet da vi flyktet. Men ingen tror på oss. Vi er papirløse asylsøkere som har fått avslag, vi er en fattig underklasse som blir sett på som løgnere. Vi lever i skyggen av det norske siviliserte samfunnet. Alt vi vil, er å bli hørt, når vi beskriver hvordan diktaturet i Etiopia fungerer, sier Wasihum.

Wasihum og de andre etiopierne viser til at både Amnesty og andre organisasjoner har god kjennskap til overgrepene som skjer i landet, og at norske myndigheter derfor også vet om dette.

– Men på tross av dette hevder de at jeg frivillig kan reise tilbake og leve i fred, sier han oppgitt.

Vil helst hjem til fred

Både Wasihum, Worke og Ermias har gode minner fra oppveksten i Etiopia. Alle fikk utdannelse og hadde gode jobber. Alle har nær familie de savner sårt, og alle lengter tilbake.

– Jeg hadde tatt det aller første flyet tilbake dersom diktaturet faller, sier Wasihum bestemt.

– Jeg savner folket, landet, familien, sier Elsabeth, som jobbet som lærer på ungdomsskolen før hun ble tvunget til å slutte – og flykte. I Norge har hun tatt de jobbene hun har fått, som hun sier. For de fleste betyr det renhold.

– Mange tror vi er økonomiske flyktninger, men vi var ikke fattige. Det er her vi er fattige, vi kan ikke gå på skole, ikke jobbe, eller gifte oss som papirløse. Vi kom kun fordi vi ville ha vår frihet, sier Fikrie Zelekew.

– Hvis vi får barn, er det vår skyld, sier Wasihum, som har kone og et barn på 20 måneder på et asylmottak i Ålesund. Også de kan nå tvangsutsendes.

Forstår ikke diktaturavtalen

Etiopierne mener at asylpolitikken har blitt strengere i løpet av de årene de har vært her. Blant annet er det vanskeligere å få arbeidstillatelse.

– Vi kan ikke skjønne at norske myndigheter som har et godt rykte over hele verden, ikke står ved siden av oss. Vi skjønner ikke hvordan et demokrati kan inngå en slik avtale med et diktatur, sier Wasihum.

– Vi aner ikke hva vi skal gjøre. Alt er åpent. Vi kan ikke gjemme oss. Mitt håp nå er at det etiopiske regimet faller 15. mars. Denne returavtalen er en grov feil. Norske myndigheter tar sjansen på tap av menneskeliv og kan komme til å angre på dette, sier Dawit Wasihum.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy