JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Margaret Thatcher, Siv Jensen – og et viktig veivalg

8. april 2013 falt Fremskrittspartiets 40-årsdag – som en skjebnens ironi – delvis i skyggen av dødsfallet til Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher.

2013052808052520131214203459

Thatchers dødsfall, og reaksjonene på det, gir en god anledning til å se noen tiår bakover i tid i Storbritannia – og samtidig noen måneder fremover i Norge.

Ingen kan ta fra Margaret Thatcher at hun var en sjeldent viljesterk og handlekraftig politiker. Ei heller at hun ble en av statslederne som preget sitt lands historie og sin internasjonale samtid.

Den ytre livshistorien hennes kunne paradoksalt nok vært et forbilde også for venstresiden. Den handlet om en arbeidsom kvinne fra – for sitt parti – enkle kår, som ble valgt og gjenvalgt som statsminister etter å ha våget å utfordre etablerte sannheter og nedarvede privilegier i en konservativ mannsbastion av et land.

Langt mer kontroversiell er hennes politikk og dens følger. Utenriks tok Thatcher avstand fra Moskva-kommunismens diktatur, og støttet demokratibevegelsene i Polen og andre østeuropeiske land. Men antikommunismen og Storbritannias økonomiske interesser ser for Thatcher ut til å ha vært viktigere enn demokratikampen.

At hun bidro til å felle et militærdiktatur i Argentina, var nærmest en bivirkning av Falk­landskrigen, som fra hennes side handlet om nasjonale interesser og partipolitisk taktikk. Hun støttet militærdiktatur blant annet i Pakistan og Indonesia, kalte ANC for «en typisk terroristorganisasjon» mens den fengslede Mandela utfordret apartheidregimet i Sør-Afrika, og fastholdt til det aller siste støtten til diktatoren Pinochet i Chile.

Innenriks etterlot statsminister Thatcher seg nok et land med styrket økonomi, hvor flere eide sin bolig og opplevde økt frihet i sin hverdag. Men hun etterlot seg også et langt mer splittet folk, med større forskjeller både mellom landsdelene og samfunnsklassene.

De som hadde minst, måtte betale en stor del av regningen for en styrket nasjonaløkonomi. Thatcher ønsket at de skulle betale enda mer. Hun la bare motvillig bort et forslag om at sosialhjelp skulle gis som lån, og ble til slutt kastet av sine egne fordi hun ikke ville gi opp en poli­tisk og sosial katastrofe av en skattereformplan.

I arbeidskonflikter satte Thatcher hardt mot hardt – og vant. Resultatet ble en varig svekkelse både av fagbevegelsen og av arbeidstakernes rettigheter, en hardhendt omstilling av britisk industri og en tragedie for millioner av industriarbeidere.

Thatcher ble historisk som Europas første kvinnelige statsminister, men satt i mange år som eneste kvinne i regjeringen, og ble ingen pådriver for likestilling. I stedet vakte hun oppsikt med sin berømte uttalelse om at det ikke fantes noe samfunn, bare enkeltindivider og familier.

Noen år etter sin avgang foreslo hun at alenemødre og deres barn burde sendes i kloster for å lære seg gode familieverdier. Det kom fra en politiker som verdimessig hørte fortiden til.

Historikerne diskuterer om Thatcher er Storbritannias nest viktigste statsminister i etterkrigstiden. Det er hun i så fall etter Arbeiderpartiets Clement Attlee, som i årene etter krigen nasjonaliserte viktige samfunnsinstitusjoner og bygget opp den britiske velferdsstaten.

Fire tiår senere skiftet Thatcher Storbritannia over fra Attlees brede fellesspor til et raskere og farligere enkeltspor, ved å reversere en del av hans reformer. Det var et sporskifte som er blitt historisk fordi ingen senere statsminister har forsøkt å reversere hennes politikk.

Så langt om Thatcher. Hva så med hennes konservative venner i dagens Norge? Erna Solberg lovpriste 8. april 2013 Thatcher som en dyktig og viktig politiker i sin tid, men var forsiktig med å knytte seg for nær opp til hennes politiske program.

Usikkerheten om hva slags politikk Høyre egentlig vil føre hvis partiet i høst blir det regjeringsbærende partiet, ble ikke mindre. Erna Solberg fremhevet Thatcher som eksempel på en sterk konservativ leder, samtidig som mange av hennes partifeller understreket at Thatchers politikk for dem fortsatt var et forbilde til etterfølgelse.

Blant de ledende politikerne var Frps Siv Jensen den som gikk lengst i å lovprise Thatchers politikk 8. april 2013. Det bør være en vekkerklokke for mange velgere og et varselskudd for rødgrønne aktivister og tillitsvalgte.

Fagbevegelsen har etter Thatcher aldri gjenvunnet den posisjonen de hadde tidligere. Storbritannia har et steinhardt arbeidsmarked, og de som faller utenfor der har et usikkert sosialt sikkerhetsnett. De sosiale forskjellene har blitt mye større og går mer i arv enn tidligere, fordi kostnadene ved å ta høyere utdanning øker. Thatchers politikk og ettervirkningene av den har i Storbritannia gitt større frihet for dem som hadde mest frihet fra før, og enda mindre for dem som alt hadde minst.

Dagens konservative britiske finansminister George Osborne gikk i sporene fra Thatcher da han ville sette tak på hvor mye sosialstøtte en familie kunne få utbetalt, uavhengig av antallet barn. Finansministeren begrunnet det med at det i dag var et personlig valg hvor mange barn man fikk. Han ville ikke se det åpenbare faktum at prisen for en slik politikk betales av barn som fortsatt ikke har valgt å bli født.

Vi bør være forsiktig med fra rødgrønn side å slå Høyre og Frp i hart­- korn med søsterpartier i andre land. Men når Siv Jensen så sterkt fremhever Thatcher som et forbilde, og stadig understreker at hun vil i regjering for å endre Norge, må både velgere og politiske motstandere ta begge deler på alvor.

Erfaringene fra Margaret Thatchers Storbritannia, samt reaksjonene her i Norge 8. april, ble dermed samtidig en påminnelse om hvilket stort politisk veivalg stortingsvalget 9. september blir. Valget står mellom den sittende rødgrønne regjeringen og en blå regjering hvor Frp har en hånd på rattet. Da handler det i bunn og grunn om man ønsker at Norge skal gå i Clement Attlees retning eller i Margaret Thatchers retning politisk.

Det bør være et enkelt veivalg for de aller fleste norske velgere – og for de aller, aller fleste av Fagforbundets medlemmer.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy