Matdronninga

På denne årstida drømmer hun mest om skrei. Men Ingrid Espelid Hovig har også en drøm om at gamle mennesker skal få spise når de er sultne.

2011032114573920131216154150

– Du får skrive at det er Ingrid til høgre! Ingrid Espelid Hovig er akkurat foreviget ved siden av en diger skrei. Hos fiske­handler Fjelberg er det formiddagsstille, og krabbekakene serveres rett fra stekepanna.

- Mmm..., sier matdronninga med en inderlighet bare hun kan frambrige over det enkle, det sunne og det ujålete. Det glimter i de blå øynene.

Vi er mange som syns at vi kjenner henne etter alle årene i Fjernsynskjøkkenet på NRK. Også den unge servitøren på kaféen tvers over gata.

- Ingrid pleier alltid å sitte ved vinduet der.

Frogner har vært Ingrid Espelid Hovigs hjemmebane i over 50 år. Her bor hun med fullt navn og nummer i telefonkataogen. Til og med tittelen står oppført, så ingen skal være i tvil; husstellærer.

Så kimer det vel både dag og natt?

- Nei, det er aldri ubehageleg. Men eg får mange brev og telefonar, og eg prøver å svare så godt eg kan.

- Svarer du alle?

- Helsingar til bursdagar og slikt, det greier eg ikkje å svare på. Men elles. Til jul får eg jo mange telefonar, særleg om svoren da veit du. Eg drar aldri ut pluggen.

- Eg har ei kjensle av at mange meiner at dei kjenner meg. Men det er ikkje eg som er kjendisen, det er maten i Fjernsynskjøkkenet.

Mens folk flest blir stadig feitere, stiller Ingrid Espelid Hovig stadig i fluevektklassen. I motsetning til oss andre, lever hun da også som hun prediker.

- Ja, eg gjer det. Eg har det same kost­haldet som vi brukte heime på Askøy, sier hun, og begynner begeistret på leksa vi har hørt før: grovbrød, fisk og grønnsaker, fem om dagen og havregrøt til frokost.

Det er lidenskap i hver stavelse, men hun løfter ikke pekefingeren mot kostholdsforfallet i befolkningen. Tvert imot, hun lener seg bare framover og nærmest hvisker over bordet:

- Det er altfor mange freistingar.

- Eg ser små barn med pengar i lomma som kjem i kiosken og fyller posar med godteri. Eg undrast av og til på kva slags råd dei har fått med seg heimafrå.

- Hender det du hvisker dem et lite kostholdsråd i øret?

- Nei, gamle damer gjer ikkje slikt. Men kanskje om eg blir 90.

Idet vi kommer inn på alderdommen, skjer det plutselig et taktskifte i intervjuet. Ingrid Espelid Hovig blir skarp, og inntar

et øyeblikk rollen som intervjuer:

- Er fagrørsla oppteken av at det er mangel på helsepersonell? Det er ikkje mange nok hender til å ta seg av dei gamle, men dette blir det berre snakka om før val – då må vi vise at vi verdset dei gamle.

- Politikarane veit ikkje kva dei snakkar om. Det høyres ut som om gamle er blitt ei belasting, dei er for mange, og dei blir for gamle. Det høyres ut som om dei helst vil bli kvitt dei.

Barns matvaner ligger kostholdseksperten særdeles tett på hjertet. I embets medfør har hun besøkt skoler over hele landet, og hun liker ikke det hun ser:

- Det er skremmande mange som går heimafrå utan verken frokost eller mat­pakke.

- Ifølje barna hadde ikkje foreldra tid, eller dei var gått på jobb før barna gjekk på skolen. Det er forferdeleg trist å høyre. Eg vet ikkje korleis vi kan klare å endre på det.

Askøy-jenta i henne tillater seg et øyeblikk å drømme seg tilbake til barndommens kjøkken, til tryggheten der det alltid var mat å sette på bordet.

- Mat handlar om omtanke. Og det er store skilnader. Nokre kjem heim til tomt kjøleskap, mens andre finn ein lapp med «Glad i deg» i matpakka si.

I lærerfamilien på Askøy manglet det ikke på omtanke, og én ting var det aldri tvil om: Alle de fem barna skulle ha seg en utdan­ning. Det var ingen forskjeller på gutt og jente i så måte.

Interessen for mat våknet tidlig, og med flere tanter som var lærere, ble veien fram mot Statens lærerinneskole i husstell staket ut tidlig. Her fikk for øvrig unge Ingrid ­justert kostholdet sitt til å bli enda mer ­optimalt – det ble slutt på hvitt i kaffen.

- Heime skumma vi alltid fløyten av mjølka, for fløyten skulle vi ha i kaffien. På husstellsskulen var det berre skumma mjølk.

Ingrid Espelid Hovig debuterte på NRK i 1956, og i år er det 15 år siden hun ble takket av fra statskanalen. Noe pensjonistliv har hun ikke lagt seg til. Som «ambassadør» for Statens ernæringsråd har hun stadig vært på reisefot, og hun er i tillegg både kokebokforfatter og konsulent på Gyldendal.

- Eg har hatt det travelt dei siste åra. Det er eit privilegieum. Eg kjedar meg aldri i mitt eige selskap. Når eg skriv bøker, blir det lange dagar, fra tidleg morgon til seint på kveld. Ja, eg må det. Eg jobbar sikkert seint, men eg må bruke dagen.

Akkurat nå er det oversettelse av stjerne­kokk Jamie Olivers siste kokebok som står på programmet, en av de mange unge kokker som omtaler Ingrid Espelid Hovig i svært rosende ordelag. Og beund­ringen er gjensidig:

- Jamie, ja, han er ein søt og snill mann.

Den som prøver å grave i Ingrid Espelid Hovigs privatliv, kommer ikke langt.

- I en alder av 87 år er det kanskje på tide å skrive sin selvbiografi?

Hun rister på hodet så de grå krøllene ­vibrerer.

- Det er ikkje aktuelt. Dei som vil vite noko om meg, dei veit det. Eg har ikkje noko spanande å fortelje, og eg kjem aldri til å skrive sjølv. Eg veit ikkje om askøy­væringar brukar å skrive sjølvbiografiar, sier hun bestemt.

- Når man kan skrive i Snåsa, kan man vel skrive på Askøy?

Smilet er tilbake.

- Å Snåsa-mannen, han er veldig hygge­leg. Vi er jo på Gyldendal begge to.

- Fikk han lagt hånd på deg?

- Nei, det kunne ikkje falle meg inn å be han om råd. Eg har vore så heldig at eg ikkje har hatt bruk for det.

Alderen ser ikke ut til å tynge Ingrid Espelid Hovig selv. Men hun er bekymret for kostholdet mange eldre blir påtvunget.

- Det er sjokkerande at gamle folk ikkje skal få mat fra middag klokka fem til frokost klokka ni neste morgon. Det blir snakka mykje om at gamle er feilernærte og underernærte. Det er klart dei blir underernærte om dei ikkje får mat.

Politikere uten forstand på kosthold får det glatte lag:

- Frp meiner heimesjukepleien skal bruke 15 minutt på å vaske, lage mat og rydde, men ser ikkje at den gamle også skal ha tid til å få i seg maten. Eg blir verkeleg opprørd over dette.

- Frykter du selv hjelpeløsheten?

- Eg må berre sjå i augo at ein dag er det min tur. Men eg trur ikkje det ligg til meg å bli deprimert. Ein må ta dagane som dei kjem. Men det er ikkje ei lysteleg framtid. For å seie det som Wenche Foss: Eg har framtida bak meg.

Alder: 87 år

Yrke: Husstellærer, folkeopplyser og forfatter

Aktuell: Statens ernæringsråd kom nylig med nye kostholdsråd, de samme som Ingrid Espelid Hovig har misjonert for i alle år

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy