Med ryggen mot veggen

Til tross for de største arbeiderprotestene på over 60 år, blir fagforeninger i Wisconsin fratatt forhandlingsretten. I USA gjøres offentlig ansatte til syndebukker for kapitalismens krise.

2012101110382020131216203020

Tenk deg at Stortinget plutselig forbyr kollektive forhandlinger om pensjon, arbeidstid og arbeidsvilkår for alle i offentlig sektor. At fagforeningene kastes ut av alt som har med tvister og oppsigelser å gjøre. At 200.000 mennesker protesterer i gatene, men blir overkjørt.

Det har allerede skjedd. Ikke i Norge, men i den amerikanske delstaten Wisconsin, som har 5,5 millioner innbyggere.

Angrep på offentlig ansatte

Det var delstatsguvernøren Scott Walker fra høyrepartiet Republikanerne som lanserte angrepet på de offentlig ansatte tidlig i 2011. Med et pennestrøk ville han fjerne over 50 år gamle forhandlingsrettigheter.

Begrunnelsen var den samme som brukes for lønnskutt og masseoppsigelser i Hellas og andre europeiske land: Økonomisk krise og budsjettproblemer.

– Men det var bare et påskudd. Selv om fagforeningene ville gi økonomiske innrømmelser, nektet Walker å forhandle. Han var hele tida ute etter våre grunnleggende rettigheter, sier Eric Liljequist, mangeårig tillitsvalgt for lærerne i Wisconsins hovedstad Madison.

Det svenskklingende navnet er typisk for en delstat der svært mange har norsk og svensk utvandrerbakgrunn. Liljequist forteller at høyresidas vedtak forbyr kollektive forhandlinger om arbeidstider, arbeidsvilkår, pensjon, helseforsikring, oppsigelser og andre tvister. I tillegg ryker oppsigelsesvernet.

– Nå kan de bare si opp hvem de vil når de vil, uten krav til saklig begrunnelse. Ledelsen kan si: «Rydd pulten din og kom deg ut i løpet av ti minutter.» Det skjedde med en venn av meg, forteller lærerveteranen.

Fagbevegelsen pekes ut som fiende

Selv om pleiere, lærere og renholdere er ganske uten skyld i den kapitalistiske finanskrisa, veltes regningen i mange land over fra private storbanker til offentlige budsjetter.

Det konservative magasinet The Economist, som leses av direktører, investorer og politikere over hele Vesten, blåste i februar 2011 til kamp for sin mørkeblå kriseløsning: «Krig mot fagforeningene i offentlig sektor.» Ifølge The Economist er offentlig ansattes fagforeninger «skattespisere», mens de ansatte oppfattes som «en overprivilegert elite» i en offentlig sektor hvor «inkompetansen er epidemisk».

– Jeg tror dette angrepet kommer fordi høyresida lukter blod. De ser at de kan knuse fagbevegelsen helt ned til nesten ingenting, sier tillitsvalgt for bygningsarbeiderne i Madison, Peter Stern.

Fagbevegelsen i USA står med ryggen mot veggen. Reallønningene for arbeidsfolk flest har stått stille i 40 år. Mens nær 40 prosent av landets ansatte var fagorganiserte midt på 1950-tallet, er andelen nå nede i rundt 11 prosent. I privat sektor er 93 prosent uorga­nisert. Det er bare i offentlig sektor at fagbevegelsen holder noenlunde stand. Derfor settes støtet inn der.

– Men nå kan de ha vekket den sovende bjørnen, sier Peter Stern. For motstanden ble sterkere enn guvernøren hadde regnet med.

To ukers okkupasjon

Walker lanserte sitt drastiske lovforslag 11. februar 2011. De fleste synsere mente at motstand var nytteløst. Men det trodde ikke de femti medlemmene av Teaching Assistants’ Association som dagen etter guvernørens utspill laget en liten protestmarkering, med hjemmelagde plakater

To dager senere marsjerte de til «stortinget» i Wisconsin – den ærverdige, hvite State Capitol inne i Madison sentrum. Over tusen stykker møtte opp. Da brannmennene dukket opp i hjelmene sine under slagordet «Firefighters for Labor», eksploderte forsamlingen i jubel.

Så kom fagforeningene fra privat sektor. Så kom bønder langveisfra, til støtte for arbeiderne. Skoleelever gikk ut i streik, til støtte for lærerne sine.

Den voksende forsamlingen banet seg vei inn i delstatsbygningen. Med soveposer og liggeunderlag okkuperte de folkets egen bygning i over to uker.

Solidaritetspizza

En uke etter at de første femti hadde samlet seg på universitetsplassen, var hundre tusen mennesker samlet til protest. Avisene kalte delstatsbygningen «arbeidernes katedral».

Aktivistene inne i det staselige bygget fikk hver dag mat brakt fra den lokale Ian’s Pizza, betalt av sympatisører. Solidaritetsbestillingene kom ikke bare fra alle 50 delstater, men fra 58 ulike land. Det ble bestilt pizza fra Tahir-plassen i Kairo, fra aktivistene i den arabiske våren.

De største demonstrasjonene samlet mellom 150.000 og 200.000 mennesker. Markeringene var større enn de største under Vietnamkrigen.

Men Scott Walker hørte aldri på folkemassen som omringet og okkuperte delstatsbygningen. Han brydde seg lite om meningsmålingen som viste at 61 prosent av ­amerikanerne var imot å svekke forhandlingsretten til offentlig ansatte. Republikanerne kjørte vedtaket igjennom. Likevel opplever mange innen fagbevegelsen opprøret i Wisconsin som en seier. Bjørnen har begynt å røre på seg.

En million underskrifter

Etter at vedtaket ble kjørt igjennom, samlet aktivistene i Wisconsin inn nær én million underskrifter, som utløste nyvalg på guvernør Walker. Da svarte milliardærene i USA med å sende enorme pengesummer til Walkers valgkamp – mer enn 30 millioner dollar (over 180 millioner kroner). 70 prosent av midlene kom utenfra delstaten. Det tyder på at kampen mot offentlig ansattes fagforeninger er høyt prioritert av overklassen i USA.

Milliardærenes penger ble brukt på en flodbølge av tv-reklamer og til reklameskriv i alle postkasser som fortalte de tusen hjem hvor fantastisk godt guvernøren har lykkes. Og med milliardærenes hjelp, overlevde Walker nyvalget 5. juni i år. Fagbevegelsen hadde tapt igjen.

– Men han er den beste medlemsververen vi har sett på mange år, smiler Peter Stern. Kampen har skapt entusiasme og engasjement.

Nye aktivister

Opprøret i Wisconsin har også engasjert en ny generasjon aktivister. I den hektiske sluttspurten på valgdagen 5. juni møtte jeg studenten Fiona Cahill, som organiserte dør-til-dør-aksjoner for å få velgerne til å stemme.

– Jeg er stolt over å ha vært med på noe av det største og mest spennende som har skjedd her noen gang, sier Cahill, som selv ikke er fagorganisert.

– Men dette handler om de grunnleggende rettighetene våre, som sykelønn og oppsigelsesvern. Noe av det beste med denne kampen er hvordan vi har klart å samle alle mulige slags folk, både fagorganiserte og uorgani­serte, pensjonister, skole­elever og studenter.

Bygningsarbeider Peter Stern mener fagbevegelsen må forberede seg på harde tider. Han tror en aggressiv høyreside vil fortsette å bruke de økonomiske krisetidene som påskudd for å angripe faglige rettigheter.

– Da må vi klare å holde sammen. Heldigvis har kampen i Wisconsin skapt et mye sterkere samhold mellom fagbevegelsen i privat og offentlig sektor. Krigen vi har vært igjennom har lært oss at vi har en felles fiende.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy