Med sangen som våpen

FORTSATT AKTUELL: Billy Bragg hadde sin storhetstid på 1980-
tallet, men de politiske tekstene er fortsatt aktuelle i dag. Dessverre, sier Bragg selv. I november spilte han for et utsolgt Park­teatret i Oslo.

FORTSATT AKTUELL: Billy Bragg hadde sin storhetstid på 1980- tallet, men de politiske tekstene er fortsatt aktuelle i dag. Dessverre, sier Bragg selv. I november spilte han for et utsolgt Park­teatret i Oslo.

Ole Kristiansen

Billy Bragg ville velte Margaret Thatcher, mens Bruce Springsteen dro på turné for å få Barack Obama valgt som president. Her hjemme vil Honningbarna redde verden.

2014011612000020140117092630

Ansvaret for å forandre verden ligger hos publikum. Min jobb er å inspirere dem.

Billy Bragg

simen.aker.grimsrud@fagforbundet.no

Honningbarna dukket opp som et friskt pust på den norske musikkscenen i 2010. Året etter stakk punkrock-bandet fra Kristiansand av med Spellemannsprisen i den gjeve kategorien rock – foran mer kjente band som Kaizers Orchestra. Tekstene er fulladet med politisk krutt.

– Tekstene våre kan være ukomfortable for publikum. Folk blir pressa opp i et hjørne og blir nødt til å tenke nye tanker. Men det er helt greit om de ikke er enig med oss, sier vokalist Edvard Valberg.

Springsteen turnerte med Obama

Musikkens helt spesielle posisjon og kraft har vært gull verdt for å få folk til å våkne. For å oppildne til kamp. Mange artister har gjennom tidene sunget antikrigssanger, støttet kvinners rettigheter eller hevet røsten mot undertrykkelse og rasisme.

Og selv om det ikke har vært like stuerent å drive partipolitikk, har musikken også vært brukt for å mobilisere velgere. Barack Obama fikk støtte fra Bruce Springsteen da han ble valgt til USAs president i 2008. Her hjemme la Åge Aleksandersen ut på turné med Fagforbundet for å drive rødgrønn valgkamp før lokalvalget i 2011. Den norske rockeren har aldri lagt skjul på at han er en venn av arbeiderbevegelsen.

Billy Bragg vil inspirere

Før valget i England i 1987 samlet en rekke artister seg i et forsøk på å velte Margaret Thatchers regjering. Etter sju år med en konservativ og ultraliberal statsminister, hadde de fått nok. I spissen sto Billy Bragg. Musiker, låtskriver, aktivist og sosialist.

– Hun fikk meg til å innse at ting jeg tidligere tok for gitt – offentlig helsevesen og gratis utdanning – plutselig var truet. Jeg følte at jeg måtte stå opp for disse tingene, sier Bragg.

Han sitter på Parkteatret i Oslo, drikker te og ser tilbake på en 30 år lang karriere. Konserten i Oslo er utsolgt. Det samme er de neste fem konsertene i Europa. De politiske sangene er fortsatt aktuelle. Dessverre, sier Billy Bragg selv.

Støttet gruvearbeiderne

Som ung artist og nyfrelst sosialist, ville Billy Bragg forandre verden. Han stilte seg på gruvearbeidernes side under den store streiken i Storbritannia midt på 1980-

tallet, og skrev en av sine mest kjente låter There is power in a union.

Gruvearbeiderne oppnådde ikke noe som helst. Thatcher vant fram. Streiken ble kjent ulovlig og gruvearbeiderforbundets midler ble beslaglagt. Tre mennesker ble drept, og tusener ble skadet.

– Jeg trodde låtskrivere kunne forandre verden. Dessverre er det ikke helt sant, sier Bragg med et skjevt smil.

– Ansvaret for å forandre verden ligger hos publikum. Min jobb er å inspirere dem.

Radikal 70-tallsbølge i Norge

I kjølvannet av Vietnam-krigen og utover 1970-tallet gjorde politikken også sitt inntog i norsk musikkliv. En venstreorientert visesangbølge bredte seg utover landet. Vømmøl Spellemannslag sang om at ittj’no kjem tå sæ sjøl. Kjente og kjære artister som Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen og Lars Klevstrand ga i 1973 ut suksessplata På stengrunn, med tekster fra den sosialistiske Oslo­dikteren Rudolf Nilsen.

Samme år ble plateselskapet Mai stiftet av Oktober forlag og den radikale musikerforeningen Samspill. Fram til konkursen ti år senere ble det gitt ut 74 lp-er.

– Sang er viktig for arbeiderbevegelsen

– Visesangerne på 70-tallet skrev for en toprosentbevegelse, i motsetning til de tradisjonelle norske arbeidersangene fra 1930-årene som tilhørte en massebevegelse, sier historieprofessor Knut Kjeldstadli ved Universitetet i Oslo.

I arbeiderbevegelsen har allsangen tradisjonelt sett stått sterkt. Arbeidersangene fra 1930-tallet er ladet med et sosialistisk budskap.

– Sangen har vært og er viktig for arbeiderbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Det handler om å oppildne folk til å bli med og til å skape tilhørighet, sier Kjeldstadli.

Han har spesialisert seg på historien om kollektive bevegelser, og har et personlig engasjement for arbeidersanger. Kjeldstadli skrev blant annet tekster til arbeidersangboka som Fagforbundet ga ut i fjor.

Arven etter Woody Guthrie

På scenen i Parkteatret har Billy Bragg publikum i sin hule hånd. Vitsene og de politiske meldingene sitter løst. Med ett blir han alvorlig:

– Denne sangen skrev Woody Guthrie for 70 år siden, og etter finanskrisa er den dessverre like aktuell i dag, sier Bragg og stemmer i med I ain’t got no home in this world anymore.

Woody Guthrie brakte politikk inn i populærmusikken under den store depresjonen på 1930-tallet, og tok opp arven etter den legendariske protestsangeren Joe Hill. Han reiste rundt og spilte i fagforeningslokaler og på barer. På gitaren sto det skrevet «Denne maskinen dreper fascister».

– Han er gudfaren i min tradisjon. Han er den første politiske sangeren, men også den første alternative låtskriveren. This land is your land skrev han som et

alternativ til nummer én-låta på det tidspunktet, God bless America, sier Bragg.

Vil gi venstresidas sanger nytt språk

De siste 15 årene har Billy Bragg forvaltet arven etter Guthrie. Han ble håndplukket av folksinger-ikonets datter til å sette musikk til Woodys tekster som aldri ble gitt ut. Det resulterte i tre plater sammen med det amerikanske rockebandet Wilco. På konsertene spiller Bragg både gamle Guthrie-låter og eget materiale. Han mener imidlertid det har blitt vanskeligere å skrive politiske tekster. Verden har forandret seg siden han slo gjennom på 1980-tallet.

– Språket til Marx ga oss et rammeverk, vi visste alle hva vi snakket om. Hvis du sier at du vil leve i et sosialistisk samfunn i dag, hva betyr det? Hvordan føles det? På 1980-tallet hadde vi et klarere bilde.

Poeter kan være med på å skape et nytt rammeverk. I stedet for å snakke om klasse og kapitalisme, bør vi snakke om å leve i et medmenneskelig samfunn, og hvordan vi kan holde kapitalismen ansvarlig, mener Bragg.

– Vår egen kynisme er fienden

Det er ikke lenger kapitalisme og konservatisme som er den store trusselen, ifølge Bragg. Det er kynismen. Vår egen kynisme.

– I den forstand at vi noen ganger tenker at ting aldri forandrer seg, ingen bryr seg. Mange spør seg: «Er det noe poeng? Alle politikere er like.» Høyrevridde

medier vil at vi skal tenke slik, hevder Bragg.

– I min verden er aktivisme den eneste medisinen mot kynismen. Å engasjere seg. Det prøver jeg å gjøre så ofte jeg kan også utenom konsertene, sier mannen som i England er kjent som en engasjert gateaktivist.

Vil ikke være sur, gammel gubbe

Igjen er Vesten rammet av en økonomisk krise, og i flere europeiske land er ungdomsarbeidsledigheten alarmerende høy. Det snakkes om en tapt generasjon. En generasjon uten framtid. Likevel har ikke den politiske musikken fått vind i seilene på samme måte som i tøffe tider tidligere. Billy Bragg ønsker imidlertid ikke å være en sur, gammel gubbe som skal fortelle unge artister hva de skal gjøre.

– De kan bare gjøre det de føler for. Jeg vil ikke være den gamle fyren som forteller dem hvor bra The Clash var, og at dere er ræva fordi dere ikke låter som dem, sier Bragg.

Han peker på at unge folk i dag kan få ut frustrasjon og sinne over urettferdighet gjennom flere kanaler.

– Da jeg var ung, var musikken det eneste mediet du kunne bruke for å nå ut med et budskap. Nå har alle muligheter til å bruke Facebook og Youtube, og sånn sett er det mer demokratisk. Men det er klart, du blir ikke invitert til Oslo for å lese opp twittermeldingene dine, sier Bragg.

Venter på en ny stemme

Historieprofessor Knut Kjeldstadli tror at mange unge artister i dag er for redd for å bli oppfattet som politiske.

– Det er nok en del som er redd for å bli stemplet og satt i bås; dessuten har vi ikke en så organisert bølge som vi så på 70-tallet. Kanskje kommer en del ting til uttrykk i andre former, som for eksempel rap, men jeg håper likevel at den nye radikale visesangeren skal dukke opp, sier Kjeldstadli.

Vil ikke bli stemplet som raddisband

Honningbarna har vist at det går an å nå langt også i dag med tekster om å fri Palestina og om antifascisme. Men selv om tekstene deres er politiske, har bandet vært bevisst på ikke å få stempelet raddisband.

– Da hadde vi ikke blitt tatt på alvor. Vi har greid den balansegangen. Jeg er ikke så god til å diskutere politikk, men vi synger om saker som engasjerer oss, sier vokalist Edvard Valberg.

Han tror folk syns det er kjedelig å bli møtt med partipolitikk på scenen.

– Vi mener hvert kløyva ord vi synger. Vi er opptatt av de store ideene, og kan godt si at vi vil redde verden og har valgt musikken som vår arena.

Det er ingen dårlig arena, skal vi tro gitaristen Jimi Hendrix:

– Musikk lyver ikke. Hvis det er noe som skal endres i denne verden, kan det bare skje gjennom musikk.

Les også intervjuet "Billy Bragg: – Kynisme verre enn kapitalisme"

Et utvalg politiske sanger

Bob Dylan – Blowing in the wind

Sam Cooke – A change is gonna come

Vømmøl Spellemannslag – Høvlerivisa

Billy Bragg – There is power in a union

Woody Guthrie – This land is your land

Buffy Saint-Marie – Universal soldier

Hoola Bandoola Band – Keops pyramid

Bruce Springsteen – War

Halvdan Sivertsen – Sommerfuggel i vinterland

Public Enemy – Fight the power

The Clash – Know your rights

Nina Simone – Mississippi goddam

Pete Seeger – Where have all the flowers gone

Honningbarna – Fri Palestina

The Police – Invisible sun

Gatas Parlament – Bombefly

Billy Holiday – Strange fruit

The Special A.K.A – Nelson Mandela (Free Nelson Mandela)

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy