Debatt: Privat velferd

– Bemanningsselskaper er i ferd med å etablere seg i hjertet av velferdsstaten vår

2017120410140020171205125442

Eirik Dahl Viggen

– Jeg ønsker meg en større offentlig debatt enn den som handler om enkelttilfelle etter enkelttilfelle. Jeg ønsker meg en debatt om hvorfor vi har en offentlig sektor, og vilke oppgaver som løses best av ikke-kommersielle aktører? spør nylig avgått Støre-rådgiver Jonas Bals i denne kronikken.

Kronikk: Jonas Bals, tidligere rådgiver i Arbeiderpartiet.

En god venn minnet meg her forleden om hva Olof Palme svarte da han ble spurt hvorfor vi har en offentlig sektor. «Dersom menneskene selv skal kunne styre sin fremtid, må også de tekniske og økonomiske kreftene styres på demokratisk vis. Det går ikke an å overlate avgjørelsene til private økonomiske interesser og la gevinstmotiver og konkurranse avgjøre hvordan miljøet skal utformes, jord brukes, sysselsettingen trygges eller den tekniske utviklingen styres,» sa Palme. Som også sa at «den enkle og grunnleggende årsaken til at arbeiderbevegelsen har bygd opp en sterk offentlig sektor, er at det finnes behov som er så viktige at de ikke kan overlates til markedskreftene.»

De siste årene har stadig flere kommersielle aktører overtatt mange av de oppgavene vi før løste gjennom fellesskapet, enten det var i offentlig regi eller gjennom ideelle aktører. Ideelt drevne barneverninstitusjoner er for eksempel blitt presset ut av kommersielle storkonsern, tilbud er blitt kuttet for å gi eierne profitt, og både pasienttilbudet og de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser er blitt svekket – slik vi blant annet så det hos Norlandia i Moss.

Vi har også sett hvordan de kommersielle aktørene har brukt hensynet til forretningshemmeligheter til å holde igjen vesentlig informasjon om tjenestene de leverer. Hadde noen fått det spørsmålet Olof Palme fikk i dag, kunne et ærlig svar derfor vært:

«Vi har en offentlig sektor for å stykke den opp, legge den ut på anbud og sikre høy privat profitt til lav risiko, ofte på bekostning av borgerne, de ansattes opparbeidede rettigheter og mulighetene for offentlig innsyn og demokratisk styring. Det går helt fint an å overlate avgjørelsene til private økonomiske interesser, og la gevinstmotiver og konkurranse avgjøre hvordan vi tar vare på våre yngste, eldste og mest sårbare medborgere, enten de befinner seg i barnehage, barnevern, skole, sykehus eller omsorg».

Spørsmålet er om det er en vei vi vil fortsette å gå. Da de kommersielle aktørene kom på banen for et par tiår siden, var det mange som hevdet at det ikke hadde noe å si hvem som leverte tjenestene, så lenge kvaliteten var god. Nå har vi etter hvert fått mange beviser på at det faktisk har ganske mye å si om de aktørene som produserer tjenestene har et formål om å tjene mest mulig penger eller ikke. Vi har fått eksempler på velferds- og omsorgskonserner som bruker cash flow’en fra det offentlige til å bedrive finansakrobatikk og investere i høyrisikoprosjekter, og gang på gang får vi avdekket hvordan de største innsparingene skjer på brukernes og de ansattes bekostning og at introduksjonen av forretningshemmelighet i kjernen av velferdsstaten forhindrer både offentlig innsyn og mulighetene for demokratisk styring

Sist ut er det norskeide bemanningskonsernet Orange, som er blitt omtalt i flere reportasjer i Aftenposten, Fagbladet og FriFagbevegelse denne uka. Over 200 norske kommuner har hatt avtale med selskapet, som har omsatt for over en milliard kroner. Aftenposten har blant annet skrevet om hvordan eierne hele tiden omorganiserer selskapsstrukturen, og øker overskuddet ved hjelp av etableringer i skatteparadis og lavskattland. Fagbladet og FriFagbevegelse har på sin side avdekket hvordan selskapet har behandlet sine ansatte, som kommer fra Litauen, Latvia, Slovakia og Ungarn. For oss som har fulgt selskapet en stund, er det dessverre ikke overraskende lesning – men det er fortsatt opprørende.

Selv har jeg skrevet om Orange i boka mi «Hvem skal bygge landet?» Det er en bok som først og fremst handler om min egen bransje, byggebransjen, som i løpet av få år ble ødelagt av en utvikling der faste ansettelser ble erstattet av innleie fra bemanningsselskaper, hvor fagbevegelsen ble svekket og hvor de kriminelle aktørene etter hvert tok over hele fag. Dessverre er dette en utvikling vi nå ser spre seg til stadig nye områder av arbeidslivet vårt – langt inn i det som er offentlig sektor, eller som pleide å være offentlig sektor.

I boka gjengir jeg blant annet den svenske gravejournalisten Anna-Lena Norberg, som i august 2016 skrev om det litauiske underselskapet Orange Helse. En av dem som bidro til Norbergs avdekking av hvordan selskapet behandlet sine ansatte, var leder av Fagforbundet i Bergen, Sara Bell. Noe av det de avslørte var selskapets arbeidsreglement, som detaljregulerte de ansattes privat- og arbeidsliv, blant annet med krav om hvilket språk de snakker på fritida. En av sykepleierne beskrev det som «regler for barn, ikke voksne», mens sjefsjuristen i svenske LO-TCOs rettsavdeling, Dan Holke, kalte det «regler från 1800-talet». I november 2016 gjennomførte Bergen kommune en forvaltningsrevisjon av bemanningsselskapet, som Bell karakteriserte som «rystende lesing – så grovt at det kan tolkes innenfor rammen av tvangsarbeid.»

De nye avsløringene i Fagbladet viser hvordan kommersielle aktører og bemanningsselskaper er i ferd med å etablere seg i hjertet av velferdsstaten vår – det som skulle være et sted der brukernes behov og mulighetene for demokratisk styring og anstendige arbeidsvilkår skulle råde. De viser hvordan ytringsfriheten fortrenges og erstattes av taushetsplikt og fryktkultur, med trusler om søksmål, ansatte som står i gjeld og arbeidsavtaler der sykepleierne forplikter seg til å tie om alt som kunne «lede til uheldige virkninger for ryktet til arbeidsgiver, kunder eller personell» i tre år etter at de avsluttet arbeidsforholdet.

Den litauiske parlamentarikeren Tomas Tomilinas, som skal lede en høring i det litauiske parlamentet om Orange, har helt rett når han sier at et av hovedproblemene er «at arbeiderne ikke er frie til å snakke om det og få til en offentlig debatt». For vi trenger offentlig debatt om det som er i ferd med å skje med velferdsstaten vår, og da trenger vi de ansattes stemmer – slik eksempelet fra Norlandia i Moss viste oss med all tydelighet.

Men jeg ønsker meg en større offentlig debatt enn den som handler om enkelttilfelle etter enkelttilfelle. Jeg ønsker meg en debatt om det mer grunnleggende spørsmålet Olof Palme en gang ble stilt, og som vi bør stille oss selv og hverandre: Hvorfor har vi en offentlig sektor? Hvilke oppgaver løses best av ikke-kommersielle aktører (offentlige, eller av private ideelle aktører) utenfor markedet – og hvilke oppgaver kan best løses på et marked? Som tidligere statssekretær Jan-Erik Støstad har påpekt i sin bok «En fjerde vei for velferden», så har velferdstjenestene våre noen særtrekk som gjør dem lite egnet for konkurranse. De er komplekse, de dekker basisbehov og brukerne er sårbare. Ofte opptrer alle disse særtrekkene samtidig. På toppen av dette kommer faren for sosial segregering og sortering av de mest og minst lønnsomme brukerne, og sårbarheten for sosial dumping.

Linn Herning har mange ganger minnet oss om at alle velferdsprofitører er sluppet inn av politikere, og at de stort sett driver innenfor rammene som politikerne har satt. Derfor er det også gjennom politikken vi kan gjøre noe med dette. Vanskeligere enn det er det faktisk ikke.

Nå har vi etter hvert fått mange beviser på at det faktisk har ganske mye å si om de aktørene som produserer tjenestene har et formål om å tjene mest mulig penger eller ikke.