VALGKAMP: LO-leder Hans-Kristian Gabrielsen (t.H) er klar på at fagbevegelsen skal gjøre sitt for at Jionas Gahr Støre blir statsminister etter høstens valg.
Foto: HARALD HENDEN, VG
tips@fagbladet.no
Jeg bruker mye av min tid til å møte folk på jobb: Prate, lytte til erfaringer og alltid spørre: Hva er det viktigste vi i politikken kan gjøre for å bidra til et godt arbeidsliv? Møtene er inspirerende, alltid lærerike og innimellom ganske urovekkende.
La meg begynne med å si at mye er bra. De fleste trives på jobb. Det er god tone og kontakt mellom ledelse og ansatte. Men stadig oftere hører jeg om en utvikling som går i gal retning. I deler av norsk arbeidsliv er det i ferd med å vokse frem nye – eller rettere sagt gamle – klasseskiller. Mye av det arbeiderbevegelsen kjempet frem i forrige århundre, er under press.
• Audun Lysbakken: – Regjeringen løfter ikke en finger for å stoppe utviklingen. Tvert imot.
I Norge gjør vi klokt i å merke oss hvor raskt denne utviklingen har gått i land som ikke er så ulike oss, og hvor vanskelig det er å reversere den. Og vi bør merke oss i hvor stor grad det er blitt fremskyndet av politikk:
• En politikk for mer midlertidige ansettelser og svekkede fagforeninger.
• En politikk som gjennom usosiale skattekutt gir mer til dem med mest fra før.
• En politikk som møter arbeidsløshet og løsarbeid med passivitet og en overdreven tro på at markedet fungerer best når det overlates til seg selv.
• En politikk som kjenner én måte å modernisere og «fornye» på, nemlig å privatisere, anbudsutsette og oppsplitte det vi eier og driver i fellesskap, på bekostning av de ansattes opparbeidede rettigheter.
• – Den norske modellen er ikke et mirakel
Et eksempel på det siste var da det utgående høyrebyrådet i Tromsø for to år siden satte 58 renholdere ut på anbud. Hadde vi ikke fått et nytt politisk flertall, ville avgjørelsen blitt stående, med det resultat at de ansatte ville gått ned 100.000 kroner i lønn. Eksempelet viser at det betyr noe hvem som styrer. Det viser også at høyrepolitikk kan erstattes av en annen politikk: En politikk som utformes sammen med, ikke på tvers av de ansatte. En politikk som tar utgangspunkt i de ansattes faglighet og som bruker trepartssamarbeidet. En politikk som ikke tenker at effektivisering betyr at de ansatte må «løpe fortere», som høyresidens representanter ærlig og brutalt formulerer det – men som heller vil fjerne skjemaer og frigjøre tid til å løse de store oppgavene fellesskapet vårt skal løse i årene som kommer.
• På vegne av alle som sier ifra, men ikke blir hørt: Reality bites
Høstens stortingsvalg er et svært viktig valg for Norge. Det er et veivalg mellom to tydelige alternativer, Frp og Høyre på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre.
Høyrepartiene som ønsker nye, store, urettferdige skattekutt. Arbeiderpartiet som heller vil satse på en god skole for ungene våre, en trygg omsorg for våre eldste, kraftfulle tiltak som kan gi arbeid til alle.
Høyrepartiene som har svekket arbeidsmiljøloven og tvunget arbeidsfolk ut i den største politiske streiken siden krigen – i protest mot Frp og Høyre. Arbeiderpartiet som vil styrke lovverket og som vil bekjempe midlertidighet og sosial dumping med nebb og klør.
Høyrepartiene som vil selge fiskekvoter, skog og vannkraft, som vil selge ned i Flytoget, Statkraft, Telenor og NSB. Arbeiderpartiet som ikke vil avvikle og selge Norge, men heller utvikle og satse på nye næringer som hav, fornybar energi og helse, områder hvor Norge kan bli best i verden.
Dette er klare veivalg i den økonomiske politikken, i arbeidslivspolitikken og i næringspolitikken.
Og det er flere veivalg! Ja eller nei til privatisering av sykehusene, ja eller nei til lang pappaperm, ja eller nei til makspris i aktivitetsskolen, ja eller nei til om utslippene av klimagasser skal fortsette å vokse.
Dersom Arbeiderpartiet tar over styringen etter høstens stortingsvalg, vil vi ta Norge i en annen retning enn Høyre og Frp. Det vil være i en retning som handler om mindre forskjeller og mer rettferdighet. Vi vil jobbe med én ambisjon for øyet, som er større enn alle andre: At vi har arbeid – og godt arbeid – til alle.
I Norge har vi klart dette før. Vi har reist oss etter 1980-årenes jappetid og høyrebølge, som krasjlandet i stor arbeidsløshet og økonomisk krise. Vi kom oss gjennom finanskrisen med Europas laveste ledighet. Begge gangene handlet det i stor grad om politikk.
Nå øker forskjellene, også i Norge. Flere står uten arbeid. By står mot land i sak etter sak. Også hos oss faller flere utenfor, særlig unge mennesker som sliter med å få seg en god jobb og en sikker inntekt.
Vi må ikke fortsette den utviklingen. Vi må ikke gå den veien andre land har gått med økte forskjeller, med mindre samhold. Vi kan bedre enn det i Norge.
Hvis vi bygger på det beste ved Norge, hvis vi forsvarer – ja, forsterker – det som har gjort Norge til verdens beste land å bo i, kan vi velge en annen og bedre fremtid. Det første og viktigste veivalget står 11. september i år. Jeg håper du bruker stemmeretten!
«Vi må ikke gå den veien andre land har gått med økte forskjeller, med mindre samhold.»
Jonas Gahr Støre
Uføre som er født mellom 1954 og 1962 vil få mer inn på konto hver måned.
Hanna Skotheim
TROFAST: Morten Andresen og Kari Tennebekk har 24 års historie sammen
Kathrine Geard
Fellesforbundets Jørn Eggum overleverer kravene fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne i Norsk Industri.
Erlend Tro Klette
Kathrine Geard
Pensjonsforliket har to grunnpilarer. Det ene er at folk må stå noe lenger i jobb, den andre er at både myndigheter og partene selv må bidra til at det faktisk blir mulig å ha helse til å jobbe lenger, sier Tuva Moflag.
Sissel M. Rasmussen
EKSTRA: Må du jobbe på de røde påskedagene, blir det noen ekstra kroner i kassa.
colourbox.com