Kronikk

Selvskading er ikke alltid et «rop om hjelp»

2019013112532020190410203756
SELVFØLGE: Det burde være en selvfølge at helsepersonell møter en som selvskader med omsorg, vennlighet og støtte, slik de selv hadde ønsket å bli møtt dersom de trengte hjelp, skriver sykepleier Sarah Nazeen Eriksen.

SELVFØLGE: Det burde være en selvfølge at helsepersonell møter en som selvskader med omsorg, vennlighet og støtte, slik de selv hadde ønsket å bli møtt dersom de trengte hjelp, skriver sykepleier Sarah Nazeen Eriksen.

Rawpixel/Unsplash

Jeg har skadet meg selv, men aldri fordi jeg ville at noen skulle se sårene mine, trøste meg og spørre meg hvordan jeg hadde det.

Sykepleier og sosiologstudent

Selvskading er et komplekst fenomen. Det er bare de siste årene jeg har engasjert meg i problematikken, etter at jeg selv fikk mine første erfaringer med offentlig psykiatri.

Selv om forskning tydelig peker på ulike årsaker til selvskading, er det likevel noen årsaker som har fått sterkere stemmer i mediene og i fagmiljøene, nemlig at folk selvskader for å få oppmerksomhet. Denne oppfatningen påvirker vurderingene av andre pasienter. Og har man først fått et stempel i psykiatrien, er det ufattelig vanskelig å bli kvitt det selv om det er feil.

Dårlig behandlet

Min kollega gikk gjennom en tøff periode. Selvmordstanker og trangen til selvskading var påtrengende. Da jeg så bandasjen på hens håndledd, valgte jeg å spørre hva som hadde hendt. Kollegaen min fortalte at hen hadde skåret seg og så oppsøkte hen legevakta for å bli sydd.

Jeg ble overrasket, men også bekymret for at hen ville bli utsatt for fordommer da denne typen atferd ofte stemples som «oppmerksomhetssøkende». Jeg har hørt nok av historier fra unge og voksne, jenter og gutter som har blitt behandlet dårlig av helsepersonell når de har skadet seg selv. Selv om de nok har hatt en god intensjon, har flere forsøkt å «skremme» de som har skadet seg selv vekk fra denne typen atferd.

Det finnes ikke noe empirisk bevis på at en slik tilnærming fungerer. Derimot vitner de historiene jeg har hørt om at pasienten har blitt mer deprimert, mer desperat og mer selvdestruktiv av å få en slik behandling.

Monica: – Jeg sa til de ansatte i barnevernet at de ikke skulle be meg om å slutte å skade meg selv

Uheldig

For mange er selvskading et «rop om hjelp», et ønske om å bli sett og hørt, et desperat tiltak for å få hjelp. De fysiske skadene sier noe som er for vanskelig å uttrykke med ord: «Vær så snill, hjelp meg!» Den psykiske smerten som ligger bak «denne typen atferd», må ikke overses. Det burde være en selvfølge at helsepersonell møter vedkommende med omsorg, vennlighet og støtte, slik de selv hadde ønsket å bli møtt dersom de trengte hjelp.

Samtidig er det svært uheldig å fokusere for mye på at selvskading er «søken etter oppmerksomhet». Selv en person som bruker selvskadingen for å bli sett enten én, ti eller hundre ganger, kan til tider skade seg av andre grunner.

Andre igjen kan gjøre det helt uten oppmerksomhetsmotiver. I likhet med trening, søtsaker, røyking og en god klem, utløser nemlig selvskading endorfiner (velværestoffer) i hjernen. Hva gjør vi vel ikke for å slippe smerte når den blir for overveldende?

Gjenvant kontroll

Jeg har skadet meg selv, men aldri fordi jeg ville at noen skulle se sårene mine, trøste meg og spørre meg hvordan jeg hadde det. Helt fra jeg var barn, ville jeg ikke vise at jeg var trist eller redd. Som tenåring lærte jeg meg å ha mental stålkontroll for å undertrykke gråt og vonde følelser. Det fungerte lenge, men jo eldre jeg ble, jo svakere ble jeg.

I tyveårene måtte jeg for første gang teste ut nye strategier for ikke å gråte. Jeg brukte det jeg hadde lært om smertefysiologi, og en liten binders var alt jeg trengte for å gjenvinne kontrollen.

Det fungerte for meg. Men jeg selvskadet sjelden før jeg opplevde en krise jeg ikke klarte håndtere. Jeg fortrengte alle følelser og fungerte som vanlig når jeg jobbet med pasienter eller når jeg pratet med kolleger og venner. Men når jeg var hjemme, flommet det over, og jeg var nødt til å skade meg for i det hele tatt å komme ut av huset.

Etter 20 år forsto «Maria» hvorfor hun var så trist: – Det handlet om mamma og pappa

Største ulykke

Det ble verre da jeg skulle få hjelp på DPS. Vi snakket aldri om krisen, men jeg ble spurt om alt vondt fra fortiden som jeg etter beste evne hadde fortrengt. Min håndteringskapasitet var allerede sprengt, og jeg følte at jeg ble verre og verre.

Småting kunne få meg til å gråte, og for å fungere i jobb var jeg avhengig av å selvskade. Min største ulykke var imidlertid psykiaterens vurdering. Uten å spørre meg, informere meg eller kontrollere sin antakelse med meg, skrev hun i journalen at jeg ble dårligere fordi hun skulle slutte. Jeg likte henne ikke en gang, men psykologen som tok over, forholdt seg til dette som fakta og tolket alt jeg sa og gjorde i lys av «tilknytningsatferd».

Spør!

Jeg er ikke den eneste som har opplevd å bli fortolket i lys av andres selvskadingshistorikk. Det er gjerne de sterke stemmene og historiene som publiseres i media og i ulike fagtidsskrifter, som gjør at våre individuelle stemmer og erfaringer ikke blir hørt. Derfor skulle jeg ønske at også de andre årsakene til hvorfor mange selvskader kom fram. Men mest av alt skulle jeg ønske at jeg hadde fått eie min egen historie.

Lurer du på hvorfor noen selvskader eller hvordan du kan hjelpe? Spør personen! Spør hva selvskadingen betyr for ham/henne! Kanskje får du ikke vite sannheten, men det er bedre å tro på noen en gang for mye enn en gang for lite. Jeg har en venn som kan illustrere hvorfor.

Brennmerket for livet

Også denne personen opplevde at psykologen trakk feilslutninger om motivet for hvorfor hen skadet seg selv. Motivet ble journalført og ikke korrigert i ettertid selv om vennen min protesterte. Alle kan gjøre feil, også helsepersonell, men de må kunne innrømme at de har gjort en feil eller i hvert fall være villig til å finne ut av problemet sammen med bruker.

Vennen min fikk senere konstantert en traumediagnose et annet sted. Diagnosen bekreftet at hen opplevde kontrolltap med fare for liv og helse. Men i stedet for å hjelpe hen med å gjenvinne kontrollen, ble hen overlatt til seg selv. Det førte til at hen forsøkte å ta livet sitt igjen kort tid etter.

Psykologen hadde skrevet at alt bare var skuespill, og annet helsepersonell forholdt seg til denne vurderingen som om det var fakta. Det skremmer meg at pasientens ord noen ganger ikke har noe å si når det settes opp mot det som står skrevet i journalen. Vennen min ble brennmerket for livet.

Kontrollere og regulere

Selv om selvskading kan virke skremmende og belastende for dem som er vitne til det, er det i grunn ikke mer irrasjonelt enn overspising eller røyking. De fleste som gjør det, gjør det for å kontrollere eller regulere indre smerte. Kanskje ønsker de også å bli sett.

Men å betrakte selvskading som kun et behov for å få oppmerksomhet vil, uavhengig av om det stemmer eller ei, kunne sette både liv og helse i fare.

Selv en person som bruker selvskadingen for å bli sett enten én, ti eller hundre ganger, kan til tider skade seg av andre grunner