Miljøtiltak styrker kulturell identitet

Gamle og unge er sammen om matlaging, vedhogst og salmesang. Miljøtiltak på sykehjemmet i Karasjok styrker den samiske identiteten til beboerne, samtidig som kulturen overføres til nye generasjoner.

2011111512300820131214171347

karin.svendsen@fagforbundet.no

Noen banker på døra, og inn kommer en eldre kvinne. Siri Porsanger er nærmeste nabo til Karasjok helsesenter, og hun dukker gjerne opp når det er liv i gammen. Kristine Gaup Grønmo inviterer henne inn og over til skuvsenga. Her setter hun seg ved siden av gjesten på det myke saueskinnet og legger armen over skuldra hennes. De er gamle kjente, og møtes ofte til en liten prat.

Et terapeutisk tun

Gammen er en av flere tradisjonelle møtesteder på det samiske tunet utenfor helsesenteret i Karasjok. Vedovnen i hjørnet, skuvsenga langs veggen, matbordet i midten og kofter, luer og skaller som pryder veggene, gjør gammen til et hjemmekoselig møtested.

– Jeg visste hvordan det skulle bli, sier Kristine, prosjektleder for Nasjonalt utviklingssenter for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen.

Tunet skulle ikke stå som et museum over forgagne tider, men være et levende sted med varierende aktiviteter året rundt. Og her skulle ikke bare være velduftende blomster, men bærbusker og vekster som hører til i naturen som beboerne alltid har beveget seg i.

En terapeutisk hage er noe mer enn en sansehage. En terapeutisk hage stimulerer ikke bare sansene, men også til aktivitet. Poteter skal settes og høstes, og ripsene skal plukkes. Fisken som dras opp fra elva, skal sløyes og steikes. Og veden skal hogges og sages.

Ergoterapeuten Ragnhild Kildedam Maurstad forteller at hun selv hører til en slekt av landbrukssamer, mens Kristine ble født og er oppvokst i en flyttsamefamilie.

– Men det er langt mer som er felles enn som skiller, sier Ragnhild. De omtaler seg selv spøkefullt som kulturmødre. De finner lojal støtte i hverandre for å videreutvikle den samiske tilhørigheten hos barn og unge rundt helsehuset.

Fører tradisjonene videre

Snart får de tre kvinnene selskap i gammen av fire av ­beboere fra sykehjemmet, som er en del av helsehuset. Deretter av en skoleklasse med ti-åringer.

De gamle behersker matkunster som de med stolthet lærer bort. I dag er det blodpannekaker som står på menyen. Eimen av reinsdyrblod siver fra gryta som flyttes fra vedovnen til bordet foran barn og gamle. De er alle klar til innsats. Med hver si sleiv i hånda følger elevene med på hvordan den eldre mannen gjør dette. Etterpå får de selv mulighet til å forme og steike blodpannekaker. Og så skal de bake glokaker, tradisjonelle samiske hvetebrød, som lages i gryte. Rykende ferske med smeltende smør oppå.

Barna har vært her før. Her har de laget andre matretter, som kjøttsuppe, blodklubb og nysaltet Karasjoklaks med nypoteter fra egen avling. Og de har lært å vaske, barke og garve saueskinn som de fôret og lagde fell av – og som høytidelig ble overlevert de eldre på sykehjemmet og omsorgsboligene.

Sykehjemmet og skolen i Karasjok har i mange år hatt en samarbeidsavtale om møtes. Alle elevene fra fem klassetrinn besøker de gamle flere ganger i løpet av skoleåret. En annen del av avtalen er at ansatte ved sykehjemmet kommer til skolen og forbereder elevene på å møte eldre, blant annet ved å informere om hvordan det er å bli gammel, og spesielt om demens.

Slutter ikke å være same

Blodmat har vært en viktig del av samenes kosthold så langt tilbake vi kjenner historien. Den rause jernkilden er også billig. Det er ifølge Kristine Gaup Grønmo bare ett problem med blodmat.

– Mattilsynet, slår hun fast.

– Mattilsynet passer på at ingen institusjoner serverer mat uten å følge en rekke EU-forskrifter, forklarer hun.

Dyr skal slaktes på slakteri, og alle produkter skal klargjøres der. Hvis det lokale slakteriet skulle bli i stand til å levere blod til matlaging, ville det kreve store investeringer. Derfor lar det seg ikke gjøre å tilberede og servere blodmat på sykehjemmet uten å bryte reglene.

– Men folk kan ikke slutte å være samer selv om de kommer på sykehjem, mener Kristine. Hun syns de eldre opplever nok tap om de ikke også skal miste mattradisjonene sine.

Derfor blir ikke blodprodukter tilberedt på selve sykehjemmet. Blodpudding, -pannekaker og -klubb lages og serveres andre steder hvor beboere og personale kan defineres som gjester.

Lov i Finland, farlig i Norge

– Mattilsynet skulle bare ha visst hva vi gjør her, ler prosjektlederen.

Kristine Gaup Grønmo kan ikke skjønne at den maten samene har spist i alle år, skal bli farlig når de kommer på sykehjem. Heller ikke at det som er sunt for finner i Finland, skal være helseskadelig over grensa.

Hun er i det hele tatt oppgitt over alle regler som står i veien for at samiske beboere skal ha mulighet til å fortsette å leve som samer når de blir gamle.

– Vi har heller ikke lov å kjøpe molter inn til institusjon og lage syltetøy til bruk på sykehjemmet uten at disse er godkjent. Syltetøy er visst bare sunt hvis det kommer fra Nora.

Foreløpig mangler de utedo på tunet. Det syns hun hører med.

– Men vi har vel en vei å gå med Mattilsynet der også.

Har troen kjerringråd

Kristine Gaup Grønmo har snart jobbet et helt liv med kultur som grunnlag for aktiviteter. For henne er det viktig å være i meningsfull aktivitet sammen med gamle og unge. Meningsfulle aktiviteter er i hennes verden ­aktiviteter som styrker beboernes kulturelle identitet.

Som sykepleier har hun lært seg skolemedisin. Men hun begynte den formelle utdanningen med den tradisjonelle, samiske medisinen som bakteppe.

– For oss er det skolemedisinen som er alternativ. De gamle her forventer at vi bruker andre metoder. Og vi bruker de gamle kjerringrådene når de ber om det.

For Kristine er det en selvfølge at samenes egen medisinske erfaring og kunnskap virker. Hun leser over sår like gjerne som hun forbinder dem. Og hun er ikke i tvil om at kvae har færre bivirkninger og er like effektiv som en hvilken som helst skolemedisinsk salve mot betennelse.

– Har du et blåmerke, legger du et blått ullstoff over og blåser på det. Eller trykker på det med stålkniven. Bare prøv, smiler hun.

Mer enn brød

Presten kommer hver uke til helsesenteret. Rundt den unge mannen sørfra sitter pasienter og besøkende. I dag har alle elevene på 6. trinn også benket seg rundt bordene i storstua på sykehjemmet. Andakten blir holdt på norsk, og kirketjeneren oversetter fortløpende.

Alle ungene behersker begge språkene. Blant pasientene på sykehjemmet, som utgjør flertallet av forsamlingen, snakker om lag 80 prosent flytende samisk og ikke så mye norsk. Noen få innflyttere snakker bare norsk. Presten er et unntak. Han har bodd her i tre år, men under kirkekaffen viser det seg at han allerede snakker flytende samisk.

Kristine betrakter både andakten og kirkekaffen som viktige miljøtiltak for beboerne. De fleste som sitter her for å høre det kristne budskapet, har bak seg et mer eller mindre aktivt kristenliv. Det er den delen av livet som fortsetter her sammen med den unge presten, personalet og skoleelevene. Under andakten opplever de at også deres åndelige liv blir bekreftet. Etterpå blir de servert kirkekaffe med hjemmelaget kake, kaffe og saft og konversert av skoleelevene.

Legger til rette for møter

Men andakt og kirkekaffe er ikke bare et miljøtilbud for å sikre den åndelige føden til de gamle. Kristine tror også barna trenger å komme hit, blant annet for å møte personalet og beboerne på sykehjemmet.

– Vi ufarliggjør yrkene våre og sykehjemmet. Det vi gjør, vil bære frukter, mener hun og viser til stigende søkermasse til helse- og sosialfag på videregående i Karasjok.

– Jeg har opplevd at elever etter en god dag på helsesenteret, har sagt at de vil bli som oss, legger hun til med et stolt smil.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy