Multi utility

Kommuneloven og regnskapsreformen legger forholdene til rette for konkurranseutsetting, privatisering av fellesskapets verdier. Og når det gjelder vann og avløp – et storstilt tyveri, skriver Trude Malthe Thomassen.

2008022210170820131216040712

INNTIL VÅRE DAGER har kommunen vært forstått som et lokalt fellesskap. Kommunens eksistens er berettiget av at demokratisk valgte organer tar beslutninger på fellesskapets vegne og tar seg av fellesskapets behov. I de senere år har det imidlertid sneket seg inn en språkbruk, som uttrykker en ny forståelse av det kommunale fellesskapet. Kommunene omtales som «tjenesteytere», mens innbyggerne er redusert til «kunder». En slik språkbruk opphever ideen om at lokalsamfunnene er fellesskap av mennesker, som har søkt sammen for å løse felles oppgaver. Den nye språkbruken gir assosiasjoner til Margareth Thatcher og hennes berømte uttalelse: «There is no such thing as society.» (Det finnes ikke noe som heter samfunn.)

Et annet bidrag til oppløsningen av fellesskapet er måten de forskjellige virksomhetene i kommunen blir organisert på: Stadig flere blir organisert i egne foretak, som ikke lenger dekker behov, men leverer tjenester eller varer. Ansatte i noen kommuner – for eksempel Oslo – blir omtalt som «kundekonsulenter». Og kommunenes og foretakenes hjemmesider bærer preg av markedsføring.

ENDRINGER i Kommuneloven under Kommunal- og regionalminister Erna Solberg dels fristet, dels presset fram selskapsdannelser for kommunale og interkommunale virksomheter. Særlig ille er det at endringen sørget for at nær halvparten av kommunale og interkommunale vann- og avløpsverk ble omorganisert til egne foretak. De er nemlig ikke eid av kommunen, men av abonnentene. Kommunene kan derfor ikke skalte og valte med dem som det politiske flertallet finner for godt i øyeblikket. Omorganiseringen til selskapsdannelser, fjernt fra de opprinnelige eiernes kontroll, er derfor blitt karakterisert både som tyveri og ran av abonnentene.

For ytterligere å presse frem en kommersiell tankegang i offentlig sektor, ble en regnskapsreform utprøvd i statlige virksomheter. Reformen kalles New Public Financial Management (NPFM) og stammer fra privat næringsliv. Den går ut på å skille mellom en bestiller og en utfører av tjenestene. Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) anbefalte reformen for kommunal sektor.

KS organiserer, etter eget utsagn, ingen transnasjonale selskaper. Men her er det vel bare snakk om tid. Ifølge egen hjemmeside organiserer KS Bedrift selskaper som opererer innenfor tradisjonell offentlig sektor. Det står ikke offentlig eide selskaper. Veolia, Suez, RWE, Thames Water, E.On, Fortum RagnSells osv. er transnasjonale selskaper som driver innenfor tradisjonell offentlig virksomhet. Hva hindrer disse i å bli medlemmer i KS? Det må i tilfellet være at behovet ikke er presserende før Tjenestedirektivet blir akseptert i Norge. Veolia, et av verdens aller største selskaper innen tradisjonell offentlig sektor, har imidlertid sikret seg Runa Opdal Kerr som direktør for strategi og samfunnskontakt. Opdal Kerr var inntil nylig direktør i KS Bedrift, styremedlem i KS Konsulent (som gir kommunene råd vedrørende konkurranseutsetting) og leder for CEEP Norge. CEEP er en paraplyorganisasjon for selskaper som opererer innenfor tradisjonell offentlig virksomhet.

REGNSKAPSREFORMEN NPFM forutsetter at offentlige virksomheter splittes opp i særskilte enheter organisert som egne selskaper og som blir underlagt krav til «effektivitet», som det gjerne kalles. Kommunenes kjernevirksomhet reduseres på denne måten til en bestillerfunksjon, og det er i prinsippet likegyldig for systemet om leverandøren av tjenesten er privat eller offentlig. Dette fører videre til at det er nødvendig å opprette juridisk bindende kontrakter mellom bestiller og utfører. I stedet for at det fører til mer effektivisering innad i kommunen, fører det snarere til en fordyrende byråkratisering, som favoriserer de transnasjonale selskapene.

Kommuneloven og regnskapsreformen legger forholdene til rette for konkurranseutsetting og privatisering av fellesskapets verdier. Og når det gjelder vann og avløp – også for tidenes største tyveri.

KOMMUNEADMINISTRASJONEN ivaretar en rekke sektorovergripende funksjoner, som vanskelig lar seg relatere til en bestemt virksomhet. Dette regnes som lite rasjonelt av tilhengere av regnskapsreformen. Men sett fra motsatt side, den kommersielle eller private siden, vurderer man det slik at sammenslåing av virksomhetene gir stordriftsfordeler: Legger man flere virksomheter under én administrasjon regnes det som mer effektivt og kalles Multi Utility – vel og merke såfremt det foregår utenfor kommunen. Det som kalles ineffektivt i kommunen, kalles altså effektivt utenfor kommunen.

Kommuneloven og regnskapsreformen splitter opp og bygger ned offentlig sektor, overfører verdier til selskaper, som vel ute av det kommunale fellesskapet, igjen søker sammen under en ny paraply – fjernt fra demokratisk kontroll. Enkelte ønsker en Multi Utility-organisering, som omfatter vann, avløp, strøm og vei under samme administrasjon, drift eller eierskap. Veolia driver i tillegg til vann- og avløpstjenester også renovasjon og transport. Det er innen renovasjon og transport de er i Norge i dag. Men selskapet er iferd med å øke presset for å komme seg inn i vannsektoren.

De nevnte tiltakene går alle i retning av en kommersialisering av samfunnets grunnleggende infrastruktur. Men det er vel egentlig innholdet i Lisboa-traktaten fra 2000. Da vedtok EU at tjenestesektoren skulle bli verdens mest konkurransedyktige; en omskrivning av de transnasjonale selskapenes kontroll over en befolkning redusert til «kunder» og «forbrukere».

Trude Malthe Thomassen Daglig leder i Vannbevegelsen

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy