JONAS KAMBESTAD HÅGENSEN

– Denne jobben gir meg ikke høy lønn nå, men jeg tror at om rundt fem år vil jeg kunne tjene gode penger, sier 25 år gamle Pan Chang Di.

Hun arbeider i Keystone Real Estate Agency i Beijing. Etter et glohett boligmarked de siste årene har myndighetene sett seg nødt til å lage begrensende lover for boligkjøp, så det er ikke særlig hektisk aktivitet i det lille kontoret.

Troen på framtida deler Pan med store deler av befolkningen i Kina. Ifølge en undersøkelse fra 2010, gjort av internasjonale Pew Research Center, sier 74 prosent at de tror det vil bli bedre de neste fem årene. Til sammenlikning sier 40 prosent av vesteuropeere det samme.

For mange universiteter

Etter fire års universitetsutdannelse tjener Pan 3000 kinesiske yuan (ca. 2600 kroner) i måneden, med tolv timers arbeidsdag. Gjennomsnittsprisen på en leilighet er 22.310 yuan pr. kvadratmeter. Pan deler en leilighet med fem andre; hun har ikke råd til å kjøpe selv.

– Det er for mange universiteter i Kina, sier Pan, – de er ikke gode nok. Selv etter fire år med forretningsengelsk som hovedfag kunne jeg ikke snakke med utlendinger. Derfor var det også vanskelig å finne en godt betalt jobb.

Denne oppfatningen deles av Oscar Berger, arbeidsmarkedsråd ved den svenske ambassaden i Beijing. Han sier at myndighetene har erkjent problemet med for dårlig kvalitet på utdanningen.

– De har innsett problemet, men det er langt igjen. Og det blir nok en kraftig satsing på yrkesfag framover.

Manglende uttelling?

Migrantarbeiderne er en stor gruppe mennesker, anslått til mellom 150 og 200 millioner kvinner og menn, som reiser fra sine hjem på landsbygda for å jobbe i storbyene, gjerne i produksjon og anleggsbransjen.

I februar i år skrev den kinesiske avisa Southern Weekend at lønna til migrantarbeiderne i Kina var tilnærmet lik begynnerlønna til dem som akkurat var ferdig utdannet ved et universitet.

Ifølge Cai Fang, medlem av Kinas kongress og leder av Institutt for befolknings- og arbeidsøkonomi ved det kinesiske akademiet for samfunnsvitenskap, kan det føre til at noen spør seg hva poenget med utdanning er.

Men om begynnerlønna gjerne er lav for nyutdannede, kan den stige raskt. Universitetsutdannede tjener i snitt ca. 30.000 yuan i året, mens de som har fullført videregående tjener i underkant av 20.000 yuan. De som kun har ungdomskole eller mindre, tjener i snitt ca. 16.000 yuan i året.

Lønningene til universitetsutdannede har økt med 91 prosent i forhold til dem som ikke har utdanning. Men mange av Kinas nyutdannede møter erfaringsparadokset som på ingen måte er unikt: For å få en jobb, må du ha erfaring, men for å få erfaring, må du ha hatt en jobb.

Økende gap mellom fattig og rik

Gapet mellom fattig og rik vokser dag for dag, og det kan ikke et kommunistparti leve med. Derfor økte også en del storbyer minstelønnen i år, som i fjor. Byer som Shanghai, Beijing, Tianjin og Guangzhou har satt opp minstelønnen med 10–20 prosent. Guangdong-provinsen har nå Kinas høyeste minstelønn, på 1300 yuan i måneden.

Selv uten uavhengige fagforeninger, har arbeiderne klart å presse lønningene kraftig de siste årene. Store utenlandske selskaper som Honda, Toyota og Foxconn opplevde opptøyer blant ansatte i fjor, noe som resulterte i en kraftig lønnsøkning.

Ønsker økt forbruk

Fortsatt er Kinas økonomi i stor grad drevet av produksjon for eksport, men landets myndigheter jobber hardt med å drive det nasjonale forbruket opp. Land som Vietnam, Laos, Malaysia og Thailand har lavere arbeidskraftkostnader og blir av noen sett på som naturlige arvtakere for Kina som verdens fabrikk.

Oscar Berger mener at Kina vil prøve å flytte fokuset vekk fra produksjon og montering av enkle forbrukssvarer til mer høyteknologiske artikler.

Økonomisk vekst må sikres, også etter at Kina dreier om til mindre eksport og mer hjemlig forbruk. Men å få opp forbruket blant den vanlige kineser krever et etablert sikkerhetsnett. Folk flest foretrekker å spare penger til dårligere tider eller til pensjonsalderen.

Ifølge Berger jobber myndighetene med å få på plass et nasjonalt sosialt sikkerhetssystem som skal dekke 90 prosent av befolkningen innen 2020. Men han legger til at det kommer til å bli en relativt enkel ordning som kun tar sikte på å dekke basisbehov.

Urealistiske forventninger

Ifølge The Conference Board, et amerikansk forskningssenter, vil det uteksamineres ca. 7,3 millioner kinesere fra universitetene i 2011. Mange av dem vil ikke få den tilværelsen de drømmer om.

Det er fire faktorer som gjør at mange nyutdannede kan bli skuffet. Den første er kostnaden ved utdanning. Universitetsutdanning koster mellom 4000 og 10.000 yuan i året, en ikke ubetydelig sum for den jevne kineser. Den andre er at inflasjonen øker raskt. Både husleie og matpriser øker mer enn kjøpekraften hvert eneste år.

Den tredje grunnen er den store forskjellen på hvilke sosiale ytelser ulike jobber gir, som arbeidsløshetstrygd og sykepenger. Den siste faktoren er knyttet til ettbarnspolitikken i Kina, som gir unge et ekstra press for å finne en godt betalt jobb. Det forventes at de i framtida kan brødfø to foreldre og fire besteforeldre, i tillegg til sin egen familie.

Vil gjøre suksess

Pan Chang Di har ingen søsken. Hun kommer, som så mange andre unge i Beijing, fra en fattig innenlandsprovins.

Pan vokste opp i Hunan, og er utdannet ved Hunan University of Science and Technology. Skolepengene for en fireårig universitetsutdannelse, 4000 yuan hvert år, ble betalt av foreldrene.

– Foreldrene mine vil at jeg skal lykkes. Når jeg blir rik, skal jeg hente dem til Beijing. Det er mye bedre å bo her.

Pan har stor tro på at hun raskt kan stige i gradene i eiendomsmeklingsbransjen.

– Vårt firma er relativt lite ennå, men denne bransjen er framtida i Beijing. Sjefen for selskapet har egen bil og bor i et hus, sier hun entusiastisk.

I hendene på markedskreftene

Etter at Kina la inn på en kapitalistisk vei i 1992, har velferdssystemet gjennomgått store forandringer. Før var kinesere som bodde i byer så å si sikret jobb i et statlig selskap som ikke bare ga arbeid, men også bolig, sykehus, barnehage og skolegang for barna. Nå er disse godene i hendene på markedskreftene.

Fortsatt er det de statlige selskapene som oftest gir det beste tilbudet når det gjelder sykefravær og fri på helligdager, men nå er det opp til hvert enkelt foretak om de vil forsikre sine arbeidere eller ikke.

Det spiller også en stor rolle hvor du er registrert som borger. Da kommunistene tok makta i 1949, delte de opp kineserne i to grupper – urban eller rural. Slik er det fortsatt. En kineser har enten en urban-hukou (som systemet heter) eller rural-hukou. Hvor du har din hukou, har betydning for hvilke velferdsgoder som tilbys. Én by kan ha gode helsetilbud, men dyr skolegang og dårlig arbeidsløshetstrygd, mens i en annen kan det være omvendt. Og det er ikke enkelt å bytte.