Når barn er pårørende

I en rapport fra Folkehelseinstituttet i fjor ble det anslått at 450.000 barn i Norge har foreldre, en eller begge, som enten misbruker alkohol eller har psykiske lidelser.

2013011419550120131214194030

Tar vi i betraktning at vi har en barnepopulasjon (0–17 år) på omtrent 1,1 millioner, er dette et skremmende høyt tall. Videre i rapporten anslås det at 135.000 barn har foreldre med alvorlige problemer.

Alvorlighetsgraden vil i mange tilfeller ha konsekvenser for barnas situasjon. Det er mye som tyder på at barn som vokser opp med foreldre som har det vanskelig som følge av psykiske lidelser eller rusproblemer, kan få emosjonelle vansker, atferdsforstyrrelser og kognitive utviklingsforstyrrelser.

I en annen undersøkelse gjennomført av Folkehelseinstituttet – Toppstudien fra 2007 – slås det blant annet fast at sannsynligheten for at barn kan bli bærere av foreldrenes problemer, i den forstand at de selv kan få det vanskelig, også henger sammen med hva barnet selv er utrustet med fra starten av.

I hvilken grad barnet er preget av sosial skyhet eller sosial åpenhet, kan altså få konsekvenser for barnet.

Dette dreier seg om hvordan barnet orienterer seg i forhold til andre mennesker, og det gir en liten pekepinn på hvordan barn på ulikt vis er i stand til å fungere normalt under unormale forhold.

Barn har også mer eller mindre utholdenhet og mer eller mindre impulskontroll. Noen barn kan sitte konsentrert om en aktivitet i lengre tid, mens andre barn går fra akti­vitet til aktivitet. Disse ser ikke ut til å finne ro noe sted, og kan oppleves som forstyrrende og urolige. Sett i en barnehage- eller skolesammenheng, er det lett å tenke seg hvilke av disse barna som får flest positive bemerkninger i løpet av en dag og hvem som får flest negative.

I forhold til barn som har foreldre med stemningslidelser, er det blitt gjennomført flere studier knyttet til nettopp hva det er som kjenne­tegner de barna det går bra med. Det er særlig fire faktorer som trekkes fram som viktige:

Den første faktoren dreier seg om forståelse. Forståelse i denne sammenheng betyr ikke nødvendigvis at barnet trenger å vite alt knyttet til diagnose eller problema­tikk, men at det får vite noe som gjør at det slipper å gå i uvisse eller tro at det har forårsaket foreldrenes vanskeligheter.

Den andre faktoren går på barnets relasjon til den som har det vanskelig. I dette ligger det at du vet at foreldrene dine er glad i deg selv om de ikke er med når du sparker fotball eller har avslutning på skolen.

Den tredje faktoren omhandler husholdet og hvordan det er organisert. Er det funksjonelt og med en rettferdig/rimelig fordeling?

Den fjerde faktoren handler om nettverk, både i form av hele familiens sosiale nettverk, men også barnets eget.

Det som kjennetegner alle disse faktorene, er at de ikke kan ses på som noe statisk som bokstavelig talt kan puttes i barnet. Faktorene er dynamiske, interaktive og prosessuelle. De forutsetter dialog og kommunikasjon over lengre tid.

Paradoksalt nok vet vi ganske mye om at kommunikasjonen i familier med psykiske problemer

og rus ofte kjennetegnes ved sitt fravær snarere enn ved sin tilstedeværelse. Familiemedlemmene kan nok snakke sammen, men bare unntaksvis om hvordan de har det som familie og hvordan det er å være medlem av denne familien. Det er noe i utsagnet om at alle ser elefanten som står midt i stua, men ingen snakker om den.

At det foregår en dialog mellom barnet og foreldrene, er viktig. Forskning gjennomført av amerikaneren William Beardsle, viser at jo mer involvert foreldrene er i arbeidet med å forklare barnet hva som skjer i deres familie, jo større utbytte får barnet. Samtidig opplever foreldrene at de gjør noe bra som foreldre.

For å komme i en posisjon til å hjelpe et barn, blir det nærmest umulig å unngå foreldrene. Å innlemme foreldrene i barnets perspektiv, vil i denne sammenhengen være en viktig oppgave, både i seg selv, men også som en forutsetning for å kunne komme videre.

Personer med problemer kan ha vanskeligheter med å se andre. Det er en kjensgjerning at vi blir selvopptatte og lite oppmerksomme i forhold til dem rundt oss når vi selv har det vanskelig, for eksempel under sykdom.

I Norge har Voksne for Barn etter en modell laget av Karin van Doesum i Nederland, utviklet en metode som kalles «Barneperspektivsamtale». Gjennom tre samtaler skal barnets perspektiv settes i fokus.

Selv om vi alltid vil bestrebe oss på å få til en dialog med foreldrene om barna, vil det i mange sammenhenger være vanskelig å få det til i praksis. Det kan være at våre intensjoner blir møtt med motstand fra foreldrene, eller at våre bestrebelser blir sett på som uønsket innblanding. Vi vil alltid stå overfor et dilemma knyttet til barnet i en slik situasjon.

Dilemmaet kan for eksempel være hvor mange ganger man som ansatt skal forsøke å komme i posisjon, eller hvor lenge en bør vente på at noe skal bli bedre. Vi må alltid stille oss spørsmålet om hva som er barnets beste. Og i de tilfellene vi er usikre eller bekymret, er det slik at vi har en plikt til å melde videre til barnevernet.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy