Når hjelperne trenger hjelp

Sverre Aae tror ikke han hadde kjørt ambulanse i dag uten kollegastøtte fra blant annet Thor Sundby, leder i ambulansetjenesten i Oslo

2011103110063120131216172857

per.flakstad@fagforbundet.no

Sverre Aae er på utfartsbrygga til Utøya 22. juli. Sammen med makkeren sin og en anestesilege møtes han av et kaos av ungdom som kommer svømmende og som blir hentet opp av vannet av båter som går i skytteltrafikk.

Senere på kvelden arbeider han der døde og de hardest skadde blir fraktet til land.

Helikoptre i lufta. Politibiler, brannbiler og ambulanser. Politifolk, helsepersonell, dykkere fra brannvesenet og sivilforsvaret.

Sverre opplever det hele som surrealistisk og som en krigsskueplass.

– I slike situasjoner er det fort gjort å ta fram litt av det du bærer med deg i «ryggsekken».

Spedbarnsdød verst

I Sverre Aaes mentale ryggsekk fantes det ikke noe så ekstremt som Utøya fredag 22. juli. Men etter drøyt 30 år som ambulansearbeider bærer du med deg mange sterke følelsesmessige opplevelser.

Det verste trenger ikke å være det mest dramatiske. Spedbarnsdød er det vanskeligste som seksjonsleder ved ambulansestasjonen på Bærum sykehus og paramedic Sverre Aae kan oppleve på jobb.

– Når vi ikke kan gjøre noe, eller ikke greier å redde liv, og ikke kan annet enn å prøve å være til stede sammen med foreldre som er bunnløst fortvilte… Alle som har egne barn vet hvor umistelige de er, sier Sverre, som selv har tre.

Endret oppførsel

En helt nødvendig del av akuttarbeidernes jobb er å bearbeide sterke følelsesmessige inntrykk. Prehospitalt senter i Oslo og Akershus bruker EFOK, Emosjonell første­hjelp- og krisehåndtering.

– Uten en slik oppfølging hadde jeg neppe fortsatt i dette yrket, sier Sverre Aae.

På 90-tallet var han gjennom flere sterke opplevelser, blant annet bygårdsbranner med flere omkomne. Opplevelsene gjorde at han begynte å endre oppførsel. Til slutt var det skiftlederen, hans nærmeste leder, som tok affære:

– Han tok meg til side og sa «Sverre, jeg tror vi må ha en samtale». Jeg fikk høre at jeg hadde endret oppførsel på en måte som kollegene syntes var problematisk. Jeg hadde stressymptomer som ikke var forenelig med hvordan du som profesjonelt helsepersonell skal håndtere mennesker i svært sårbare situasjoner, forteller Sverre.

Måtte gå tilbake

– Min første reaksjon var at dette var utidige beskyldninger, men jeg forstod heldigvis ganske raskt at jeg hadde opplevelser som jeg trengte å bearbeide. Vi ble enige om å gå tilbake og rekonstruere de siste to ukene. Da viste det seg raskt at jeg hadde mer som vi måtte jobbe med, og vi ga oss ikke før vi hadde gått tre måneder tilbake i tid, forteller han.

Når Sverre fikk rekonstruert branner og ulykker han hadde hatt på sine vakter, og snakket med kolleger som var utdannet i EFOK som kollegastøtte, begynte traumene som hadde bygget seg opp å slippe taket. Etter kort tid var han sitt gamle jeg.

Trygghet i jobben

– Vi har selv valgt dette yrket, selv om vi vet at vi eksponeres for sterke inntrykk. Jeg gleder meg hver dag til å få muligheten til å hjelpe andre mennesker.

– Samtidig er det viktig å ha respekt for at vanskelige opplevelser kan føre til traumer som gir deg problemer hvis du ikke får gjort noe med dem, sier Sverre Aae.

–Det er godt å vite at vi har et system for å håndtere sterke emosjonelle opplevelser. Det gir trygghet i jobben og i livet for øvrig.

– Det er mange fordeler med en kollega­basert krisehjelp, sier professor Lars Mehlum.

– I mange tilfeller har den eller de som er rammet av en sterkt belastende hendelse i jobbsammenheng bedre av hjelp innenfor arbeidsfellesskapet enn i

et behandlingsopplegg utenfor. I en bedriftsintern setting kan det være lettere å unngå å sykeliggjøre det som er normale reaksjoner på unormale hendelser, sier han.

– Kolleger, som skoleres for å drive emosjonell førstehjelp og krisehåndtering, er viktige støttespillere fordi de ofte kjenner godt til belastningene og påkjenningene som den som trenger hjelp har vært utsatt for. De kan gi presise og relevante tilbakemeldinger som gir dem stor troverdighet, sier professor dr. med. Lars Mehlum. Han er leder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo.

– En slik likemannsstøttet krisehjelp ansvarliggjør både den eller de som er rammet og resten av gruppa innenfor en ramme av fellesskap, fort­setter han.

– Jeg ser ikke bort fra at kollegastøttet krisehjelp kan brukes i enda større utstrekning enn i dag, sier han.

– Samtidig er det svært viktig å understreke at det i noen tilfeller er nødvendig å sette inn faglig tyngre hjelpetiltak. Ved tegn til sykdomsutvikling og kronifisering er det viktig å trekke inn behandlere så raskt som mulig. Det fins dessverre eksempler på at folk har gått for lenge med problemer før et tyngre behandlingstilbud er satt inn, og da blir veien tilbake lengre og vanskeligere, sier professor Lars Mehlum.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy