På bostedet Munkehatten i Odense henger fortsatt flagget i vinduene etter innvielsen av den splitternye høyteknologiske institusjonen. På døgninstitusjonen bor det 25 voksne beboere med betydelig nedsatte funksjonsevner.

Bygget har bare to etasjer. Sensorer gjør at heisdøra åpner seg når vi nærmer oss, og kjører oss automatisk opp til andre etasje. De fleste av beboerne er enten fysisk eller psykisk ute av stand til å trykke på knapper. Teknologien gjør at de likevel kan ta heisen alene.

– Det gir en frihet å kunne bevege seg rundt uten å måtte vente til en pleier er ledig, sier avdelingsleder Mai-Britt Ustrup.

Mindre korridorløping

Institusjonen har et stort fellesrom i første etasje. Der holdes det fester, organiseres aktiviteter og vises film. Beboerne er fordelt på to avdelinger med hvert sitt oppholdsrom med kjøkken. Her kan alle se hvem som ringer på ytterdøra.

– For beboerne som venter besøk, er det godt å følge med på skjermen og se når mor kommer. Vi ansatte kan via mobilen åpne for kjente, uten å forlate oppgaven vi holder på med. Det sparer oss for mye korridorløping.

Toveis kommunikasjon

Alle beboerne har egne store rom med stue, soveavdeling og bad. I gangen møter vi Andreas, som velvillig viser oss sin lille leilighet med veranda. Han låser og åpner selv døra via skjermen på rullestolen.

Fra sitt datahjørne styrer han både musikkanlegget og bestiller maten han har lyst på fra ukemenyen. På nettbrettet kan han holde toveiskontakt med familien, bestille plass på aktivitetssenteret i nabobygget, sjekke hvilke av pleierne som er på jobb og be om assistanse. Meny og aktiviteter kan enten legges inn med bokstaver eller som piktogram/foto.

På Andreas’ ukeplan har han selv plottet inn husfesten, og mor minner via skjermen om fotballkampen på søndag.

Dokumentasjon eller kontroll?

Når beboerne trenger hjelp, kan de trykke på et foto av den ansatte de ønsker å kalle opp.

– Jeg kan svare at jeg er opptatt akkurat nå, men kommer om 15 minutter. Så slipper de å lure på når jeg kommer, eller de kan be en annen om å komme hvis det haster. På boksen ved døra registrer vi når vi går inn, og når vi går ut, forteller Ustrup.

– Det oppleves ikke som kontroll?

– Nei. Det gir en god dokumentasjon på oppfølgingen av beboerne. Det gjør det lettere å se om noen kanskje får for liten oppmerksomhet.

De ansatte kan også raskt finne ut hvor de andre ­ansatte er, når de trenger ekstra hjelp med en beboer. Hun peker på at teknologien kan fjerne mange små tidstyver.

– Tidligere løp vi mye rundt for å finne hverandre inne hos beboere; det slipper vi nå. Det gir en større ro rundt arbeidsoppgavene.

Ny faglighet

Den nye teknologien kan føre til at beboerne mestrer mer selv. Det krever en ny type faglighet av de ansatte.

– Da datamaskinen kom, trodde vi at alle skulle bli arbeidsledige. Slik gikk det ikke. Teknikken gir oss i stedet mer interessante oppgaver. Personalressursene flyttes fra praktiske gjøremål til relasjonsarbeid. Vi får litt mer tid til rehabilitering. En av våre beboere som elsker sin eske med tog, mestrer å ha den med i rullestolen. Det gir ham glede å kunne se på togene sine når han vil, i stedet for stadig å vente på hjelp fra en pleier. Det er små hverdagsting, men dette betyr mye for den enkeltes selvfølelse, påpeker Ustrup.

Robotmater og GPS

Beboeren Brita er ikke i stand til å gjøre seg forstått. Men Brita har en GPS i skoen, og den tillater at hun kan kjøre noe friere i sin rullestol, selv om det fortsatt er innenfor institusjonens område. For nå kan pleierne raskt finne ut hvor hun er og sjekke at alt er bra.

– Der jeg jobbet tidligere, var det flere som kunne benytte automatisk vask- og tørkdo. Det gir en fantastisk frihet å klare en så intim hverdagssituasjon selv, forteller Ustrup.

Hun har også arbeidet med en pasient som matet seg selv med robothjelp.

– I begynnelsen reagerte pårørende negativt. Men når de så at han selv kunne velge hva han ville spise og i sitt eget tempo, endret de innstilling. Det viktige er at pasienten eller beboeren er med på å bestemme, sammen med de ansatte. Bruken av teknologien må jo føre til en samlet forbedring i hverdagen.