Kommisjonen som Sør-Afrikas president Jacob Zuma har oppnevnt for å se nærmere på politiaksjonen, skal først rapportere i januar – etter ANCs landsmøte i desember.
For mange i landsorganisasjonen Congress of South African Trade Unions (Cosatu) minner de nye tidene sørgelig mye om gamle dager.
Koker under overflaten
Frigjøringsbevegelsen ANC (African National Congress) fyller 100 år i år. Cosatu har kongress i år. Sør-Afrika er også vertskap for kongressen til fagforeningsinternasjonalen for de offentlig ansatte.
Sør-Afrika tiltrekker seg dessuten betydelig internasjonal oppmerksomhet av andre og langt mindre hyggelige grunner. For det koker under overflaten. Og den fagbevegelsen som norsk fagbevegelse hadde tette bånd til under apartheidkampen, sliter i betydelig motvind.
Todelt strategi
Cosatu ble dannet i 1985, og vokste seg raskt sterk. Politisk mobilisering og kamp mot apartheidregimet gikk hånd i hånd med forhandlinger og lønnskamp. Den todelte strategien var ikke tilfeldig. Det var klart for de fleste at det var umulig å skille faglige spørsmål fra politiske spørsmål. Samtidig var Cosatu overbevist om at en todelt strategi ville gi forhandlings- og mobiliseringsstyrke på begge fronter.
At fagforeningsgiganten i tillegg ble bygd opp som en gjennomgående demokratisk organisasjon med sterk lokal forankring på arbeidsplassene, ga tyngde og ytterligere evne til kollektiv mobilisering og taktiske fordeler ved at bevegelsen stadig kunne utvikle nye ledere når apartheidregimet fengslet eller på andre måter lammet ledelsen.
Apartheidregimets fall
Utover på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet utviklet Cosatu seg til en slagkraftig fagbevegelse vis-à-vis arbeidsgiverne, men også politisk med krav om internasjonale sanksjoner. Det er liten tvil om at det var den interne motstandskampen som felte apartheidregimet, og her stod fagbevegelsen i spissen for det sivile samfunnet.
Politiske partier og bevegelser som kjempet for like rettigheter for svarte, hadde vært forbudt siden 60-tallet. Da forbudet mot ANC i Sør-Afrika ble opphevet i 1990, og bevegelsen skulle etablere seg i landet, måtte den smelte sammen eksilbevegelsen med dem som hadde drevet antiapartheidkamp innenfor landets grenser.
Gnisninger
Eksilmiljøet var preget av frigjøringsbevegelsens prinsipper og militær organisering, mens de interne hadde bakgrunn i sivilsamfunnets antiapartheidarbeid og var grunnfestet i demokratiske prinsipper. Gruppene var preget av ulike beslutningssystemer, kultur, taktikk og politikk.
Da demokratiet ble innført i 1994 og ANC overtok makta, var det eksilbevegelsens folk som dominerte maktposisjonene i ANC. Fagbevegelsen ga fra seg en rekke ledere til det nye statsapparatet med tillit til at de kunne overlate til ANC å reparere skadene etter apartheid. Så enkelt ble det ikke. Etter hvert vokste det fram sterke spenninger mellom ANC, representert ved «eksilgruppa», og dem som hadde stått i spissen for den interne motstandskampen med fagbevegelsen i spissen.
Selv om ANC, fagbevegelsen og kommunistpartiet er i allianse, oppstod det gnisninger både om leveranser, politikk, styring og roller. Kommunistpartiet og ANC syns Cosatu burde konsentrere seg om arbeidsmarkedsspørsmål, forhandlinger og tariffavtaler. Politikk burde de overlate til ANC. At Cosatu var kritisk til regjeringens leveranser både når det gjaldt jobbskaping, fattigdomsbekjempelse og manglende vilje til å lytte til fagbevegelsen, ble ikke godt mottatt.
40 prosent arbeidsløshet
Spenningene mellom alliansepartnerne økte voldsomt under Thabo Mbekis periode som president fram til slutten av 2007. Kritikken haglet, og dreide seg både om regjeringens leveranser og undergraving av demokratiske prinsipper. Da dette til slutt endte med Thabo Mbekis fall, og valg av Jacob Zuma som ny partileder og deretter president, håpet mange at Sør-Afrika gikk en bedre framtid i møte.
Men mye av Sør-Afrikas problemer hadde allerede fått altfor sikkert feste. Rundt 40 prosent er arbeidsløse. Rundt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensa. Sør-Afrika har gått fra et rasedelt samfunn under apartheid til et klassedelt samfunn under ANC. Sørafrikanerne forventet mer enn ANC har levert.
Frustrerte arbeidere
Cosatu har blitt den sterkeste kritiske røsten mot en regjering som ikke klarer å levere tilfredsstillende for det store flertallet. I mellomtida øker uroen og protestene over manglende leveranser. Millioner av svarte vil ha gjelda etter apartheid betalt nå; de kan ikke vente lenger.
Uroen i gruvesektoren må forstås på denne bakgrunnen. Gruvearbeiderne er frustrerte og bitre over lønns- og arbeidsvilkår som minner dem om apartheidtida. De er utålmodige over en regjering som ikke evner eller ønsker å prioritere jobbskaping og fattigdomsbekjempelse. Og de er frustrert over en fagbevegelse som ikke har større gjennomslagskraft og som gjennom alliansen med ANC kan oppfattes som om de forsvarer manglende leveranser.
Uroen i Lonmin-gruven, der massakren fant sted, har utgangspunkt i en utbrytergruppe fra Cosatus gruvearbeiderforbund, som mange arbeidere i gruvene ikke lenger oppfatter som representative for sine interesser.
Press fra to kanter
Cosatu er presset på to fronter: På den ene siden av et ANC og en president som ønsker at de skal være mer lojale overfor sin alliansepartner i regjering. På den andre siden av en medlemsorganisasjon som ønsker økt press om leveranser.
Cosatu er fortsatt det sterkeste organiserte uttrykket for demokratiske krefter i Sør-Afrika. Det er ingen andre som er så godt plassert eller har så sterke kollektive muskler for å vinne kampen for demokrati, omfordeling, sosiale rettigheter og arbeidstakerrettigheter. Det er mer enn Cosatus framtid som er avhengig av at de vinner denne kampen.
Fagforbundets internasjonale faglige organisasjon for offentlige tjenester, PSI, holder verdenskongress i Durban i Sør-Afrika, 27.–30. november 2012. Kongressen er PSIs øverste organ, og arrangeres hvert femte år.
Omkring 1000 forbundsledere fra hele verden samles denne gangen under parolen «I folkets interesse». Kongressen skal vedta handlingsprogrammet for perioden 2013–2017. Målet er å skape en bærekraftig og smidig organisasjon som kan takle de store utfordringene for offentlig sektor i en verden preget av økonomiske kriser. PSI mener at gode offentlige tjenester som vann, energi, helse og utdanning til alle er en forutsetning for rettferdige, likeverdige, demokratiske og bærekraftige samfunn.
Forrige kongress ble holdt i Wien i 2007. Da ble Peter Waldorff fra danske HK/Stat valgt til generalsekretær. Både han og PSIs president, britiske Dave Prentis fra Unison, er på valg i Durban i november.
Forbundsleder Jan Davidsen leder Fagforbundets delegasjon på elleve, som består av arbeidsutvalget samt leder av Fagforbundet Ungdom, Ola Harald Svenning.
Les mer på http://world-psi.org/
Uføre som er født mellom 1954 og 1962 vil få mer inn på konto hver måned.
Hanna Skotheim
TROFAST: Morten Andresen og Kari Tennebekk har 24 års historie sammen
Kathrine Geard
Fellesforbundets Jørn Eggum overleverer kravene fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne i Norsk Industri.
Erlend Tro Klette
Kathrine Geard
Pensjonsforliket har to grunnpilarer. Det ene er at folk må stå noe lenger i jobb, den andre er at både myndigheter og partene selv må bidra til at det faktisk blir mulig å ha helse til å jobbe lenger, sier Tuva Moflag.
Sissel M. Rasmussen
Forhandlingsleder Knut Sunde (t.v.) i Norsk Industri vil ha muligheten til å gi individuell lønn til enkelte arbeidere.
Håvard Sæbø