82 år gamle Liv er klar for å dø. Men først skal hun planlegge sin egen begravelse

EMOSJONELT: Etter at Yvonne ble sykehjemsprest har hun utført mange flere begravelser for personer hun har kjent. – Det å være sykehjemsprest er for meg mer emosjonelt og noen ganger mer krevende enn å være menighetsprest, men det er også det som gjør jobben så utrolig spennende. Liv Berg (82) har gitt henne i oppdrag å planlegge hennes egen begravelse.

EMOSJONELT: Etter at Yvonne ble sykehjemsprest har hun utført mange flere begravelser for personer hun har kjent. – Det å være sykehjemsprest er for meg mer emosjonelt og noen ganger mer krevende enn å være menighetsprest, men det er også det som gjør jobben så utrolig spennende. Liv Berg (82) har gitt henne i oppdrag å planlegge hennes egen begravelse.

Brian Cliff Olguin

Sykehjemsprest Yvonne tar farvel med mange sykehjemsbeboere i løpet av året. Nå forbereder hun begravelsen sammen med en av dem.

2019082614270020190920104258

For mange pårørende er det viktig at jeg er der sammen med dem når deres nærmeste er inne i den siste fasen av livet

hanna.skotheim@fagbladet.no

– Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror på Jesus. Han var god og snill og var vel en av de første sosialistene som gikk på jorden.

Stemmen til 82 år gamle Liv Berg vitner om et levd liv. Selv beskriver hun det som et godt liv. Så fornøyd er hun at hun er klar for å legge seg inntil mannen på kirkegården ved Haslum kirke i Oslo. Men først må hun forberede sin egen begravelse. Til å hjelpe henne har hun sykehjemsprest Yvonne Andersen (50). Sammen skriver de minnetalen som Yvonne skal lese opp i kapellet dagen Liv gravlegges.

Egentlig ville ikke Liv ha besøk av presten. Hun er ikke troende og så ikke behovet. Det har endret seg etter at hun møtte Yvonne. Nå er lydene av hælene hennes i gangen et av ukas høydepunkt.

– Bang, så satt den der! Det var øyeblikkelig kontakt mellom oss to, sier Liv som har bodd de siste årene på Silurveien sykehjem i utkanten av Oslo.


MINNER: Mens Yvonne besøker Liv, ruller 82-åringen ut på balkongen for å ta seg en røyk. Yvonne har aldri blitt med henne ut dit, men hun gjør det denne dagen. Der ute får hun se to bilder av Livs avdøde mann. Mens Liv forteller hvem han var, lytter Yvonne.

MINNER: Mens Yvonne besøker Liv, ruller 82-åringen ut på balkongen for å ta seg en røyk. Yvonne har aldri blitt med henne ut dit, men hun gjør det denne dagen. Der ute får hun se to bilder av Livs avdøde mann. Mens Liv forteller hvem han var, lytter Yvonne.

Brian Cliff Olguin

Hviler seg i troen

Yvonne var menighetsprest i ti år før hun ble prest på sykehjem. For henne føltes det veldig riktig. Hun begynte å jobbe som kjøkkenassistent på sykehjem allerede som 12-åring og trives godt blant eldre mennesker.

– Å være sykehjemsprest handler for meg om å ivareta menneskeverdet og å hele tiden passe på at eldre og gamle har like rettigheter som alle oss andre.

Behovet for å snakke om eksistensielle spørsmål, om Gud og å få hjelp til å be, øker med alderen – særlig i møte med alvorlig sykdom. Det fant forsker Liv Skomakerstuen Ødbehr ut da hun intervjuet 31 sykepleiere og omsorgsarbeidere om hvilke erfaringer de har med å drive åndelig omsorg blant personer med demens på sykehjem. Yvonne er av samme oppfatning.

– Når vi flytter på sykehjem, rammes av sykdom eller andre kriser, kan vi oppleve at identiteten vår trues og at vi mister kontrollen over eget liv. Da kan troen oppleves som en trygghet, noe å gripe og holde fast i, sier Yvonne.

Hun har opplevd at barnetroen vekkes til live hos mange eldre. Selv håper hun at troen er med henne helt til den dagen hun selv skal dø.

– Flere bibeltekster forteller om en Gud som har omsorg for alle hen har skapt. Det er tydelig at de som har skrevet tekstene, tror på en Gud som er der og tar imot dem når de dør. Så fantastisk, tenker jeg.

– Så du tror noen tar deg imot den dagen du dør?

– Ja, jeg tror jeg at det venter oss noe etter døden. Hva det er, vet ingen av oss, men at vi mennesker på en eller annen måte finner fred og hvile, det både tror og håper jeg på.

I FARE: I dag har Yvonne en fast og hel stilling på tre ulike sykehjem, inkludert Silurveien sykehjem. Men for ikke mange år siden sto stillingen hennes i fare for å forsvinne. For da de rødgrønne overtok makten i Oslo i 2015, ønsket særlig SV å skrote sykehjemsprestetjenesten. De mente nemlig tjenesten var en «urimelig favorisering» av et trossamfunn og fordi den ikke inkluderer andre livsynsordninger.

I FARE: I dag har Yvonne en fast og hel stilling på tre ulike sykehjem, inkludert Silurveien sykehjem. Men for ikke mange år siden sto stillingen hennes i fare for å forsvinne. For da de rødgrønne overtok makten i Oslo i 2015, ønsket særlig SV å skrote sykehjemsprestetjenesten. De mente nemlig tjenesten var en «urimelig favorisering» av et trossamfunn og fordi den ikke inkluderer andre livsynsordninger.

Brian Cliff Olguin

Noen ganger vil pårørende at Yvonne skal lese noen ord fra bibelen når det nærmer seg slutten for deres nærmeste. Da finner hun ofte fram til salme 23. Dette er en salme mange av de eldre og pårørende lærte seg utentat på skolen.

– Det gir en trygghet å høre noe de har hørt før, sier Yvonne som mener salmen kan tolkes som at Gud tar oss imot og at vi vil få fred den dagen vi dør.

Kjente flere før

Med sykdom følger ofte død – i hvert fall på sykehjem. I løpet av et år er Yvonne vanligvis i rundt 40 begravelser. Noen ganger kan hun bli veldig redd for å dø selv. Tanken på å skulle dø fra barna sine eller at barna skal dø, skremmer henne. Likevel er døden blitt mindre skummel med årene. Kanskje er det på grunn av alderen hennes eller fordi hun møter på døden så ofte på jobben.

Det er mai når vi møter Yvonne. Hittil i år har hun vært prest i 20 begravelser. I halvparten av dem har hun kjent avdøde godt. Før kjente hun mange flere. Da bodde de eldre lenger på sykehjem. Men så kom samhandlingsreformen og de eldre skulle bo lenger hjemme.

– Det har ført til at jeg ikke lenger får et så nært forhold til like mange, sier Yvonne.

Likevel blir hun berørt hvis en beboer på sykehjemmet dør. Samtidig kan hun ikke bli opprørt hver gang noen faller fra.

– Jeg skal være en støtte og en trygghet for de pårørende. Blir jeg helt fra meg, kan de bli usikre på om jeg takler situasjonen og da gjør jeg ikke jobben min.

Yvonne har flere ganger blitt bedt om å sitte ved siden av en som er i ferd med å dø. Hun har også vært til stede når beboere har pustet for siste gang.

TUNGT: – Selv om de fleste dødsfall på sykehjem er naturlige dødsfall og selv om de fleste pårørende er forberedt på at sykehjemmet vil bli deres nærmestes siste bopel, kan mange ta det tungt den dagen en far eller mor ikke lenger lever, sier Yvonne.

TUNGT: – Selv om de fleste dødsfall på sykehjem er naturlige dødsfall og selv om de fleste pårørende er forberedt på at sykehjemmet vil bli deres nærmestes siste bopel, kan mange ta det tungt den dagen en far eller mor ikke lenger lever, sier Yvonne.

Brian Cliff Olguin

– For mange pårørende er det viktig at jeg er der sammen med dem når deres nærmeste er inne i den siste fasen av livet. Det gjelder særlig for de som ikke har annen familie rundt seg. Det kan være tungt å skulle sitte der helt alene.

Barnetroen vekkes til live

Den store bunken med brev på skrivebordet til Yvonne avslører hvor viktig prestetjenesten er for mange. I et brev står det hvor mye en eldre beboer setter pris på prestetjenesten. I et annet står det hvor takknemlig en datter er for at moren har en å snakke med på sykehjemmet.

HVILE I TROEN: En onsdag i mai møter Yvonne den eldre damen Aslaug som avtalt. De to snakker om gamledager, om hennes foreldre og den kristne tro. – Jeg tror det vil skje et møte mellom meg og mine foreldre. Jeg er veldig glad for at jeg kan hvile meg i troen, sier Aslaug, som døde i løpet av sommeren, 95 år gammel. Bilde og tekst er godkjent av hennes pårørende.

HVILE I TROEN: En onsdag i mai møter Yvonne den eldre damen Aslaug som avtalt. De to snakker om gamledager, om hennes foreldre og den kristne tro. – Jeg tror det vil skje et møte mellom meg og mine foreldre. Jeg er veldig glad for at jeg kan hvile meg i troen, sier Aslaug, som døde i løpet av sommeren, 95 år gammel. Bilde og tekst er godkjent av hennes pårørende.

Brian Cliff Olguin

I tillegg til mange fine ord får Yvonne også mange fine øyeblikk. Hun husker for eksempel godt et møte hun hadde med en ganske ung, men demenssyk dame. Det var vanskelig for henne å kommunisere, og det var ikke mange ordene som ble sagt. Yvonne spurte likevel om hun skulle avslutte samværet med «Fader vår» og velsignelsen. Hun fikk ikke noe svar, men foldet likevel hendene sine og begynte på fader vår. Da åpnet kvinnen munnen og begynte å be sammen med henne.

– Det var en veldig sterk opplevelse, særlig fordi hun ikke hadde sagt noe før det. Det ligger en enorm mestringsfølelse i det å klare å være med på fader vår, et vers man lærte som ung. Det gjør noe med menneskeverdet, tror jeg, sier Yvonne og fortsetter:

– Personer med demens har mistet mye av evnen til å kommunisere og fortelle om eget liv. Derfor vet vi ofte ikke hvilket forhold de har til tro og religion. Ikke engang nærmeste familie vet det.

ANDAKT: Flere av andaktene Yvonne har skjer inne på rommet til sykehjemsbeboerne. Aslaug var en av de som ofte hadde Yvonne på besøk hos seg. Hun døde i løpet av sommeren, 95 år gammel. Bilde er godkjent av hennes pårørende.

ANDAKT: Flere av andaktene Yvonne har skjer inne på rommet til sykehjemsbeboerne. Aslaug var en av de som ofte hadde Yvonne på besøk hos seg. Hun døde i løpet av sommeren, 95 år gammel. Bilde er godkjent av hennes pårørende.

Brian Cliff Olguin

Endret gudstjenestene sine

I dag har 80 prosent av de som har langtidsplass på sykehjem, en demenssykdom, ifølge Folkehelseinstituttet. Da Yvonne fikk jobben som sykehjemsprest, visste hun hvor utbredt sykdommen var. For å mestre jobben måtte hun lese seg opp på demens. Deretter endret hun gudstjenestene sine.

Prekenen er kortere, og tekstene plukkes nøye ut slik at de eldre kjenner dem igjen. Hun løfter opp bibelen når hun snakker om den, leser sakte og gjentar ofte. Hun bruker også mye musikk og lys. Og så smiler hun mye.

BAR BLIR ALTER: Når det er gudstjeneste, forvandles sykehjemmets bardisk til et alter. Yvonne trekker et grønt silkeslør over det og plasserer det slik at de eldre kan se ut vinduet og mot den lokale kirka. Alle som kommer på gudstjenesten blir ønsket av Yvonne som kan alles navn.

BAR BLIR ALTER: Når det er gudstjeneste, forvandles sykehjemmets bardisk til et alter. Yvonne trekker et grønt silkeslør over det og plasserer det slik at de eldre kan se ut vinduet og mot den lokale kirka. Alle som kommer på gudstjenesten blir ønsket av Yvonne som kan alles navn.

Brian Cliff Olguin

– Det er viktig at jeg skaper god stemning slik at alle føler seg velkommen selv om de kanskje ikke forstår et eneste ord av det jeg sier, sier Yvonne.

Døden gjør forholdet sterkere

Alene i fellesområdet i enden av en lang gang sitter Yvonne sammen med 82 år gamle Liv. Her på avdelingen hvor Liv er blant de eneste uten en demenssykdom, har de ledd mye sammen. Men de har også snakket alvor. For selv om ingenting tilsier at Liv skal dø med det første, har hun begynt å planlegge sin egen begravelse. Da hun fikk lungebetennelse for en stund tilbake, trodde hun derimot det var slutten. Og det synes hun egentlig hadde vært like greit.

– Hvordan ville du tatt det hvis jeg hadde dødd i den lungebetennelsen? spør Liv sykehjemspresten.

– Det hadde vært veldig leit. Forholdet vårt har jo akkurat startet. Jeg blir berørt og kan kjenne på en sorg når beboere jeg har blitt godt kjent med dør, men den sorgen er annerledes enn den er når jeg mister noen i egen familie, svarer Yvonne.

NÆRE: Yvonne har fått et nært forhold til Liv på kort stund.

NÆRE: Yvonne har fått et nært forhold til Liv på kort stund.

Brian Cliff Olguin

De fleste av oss unngår å tenke på at et forhold vi har til en annen person ikke var evig. For Yvonne kan det å tenke på den måte gjøre forholdet hun har til en annen desto sterkere.

– Gjennom jobben har jeg erkjent at tiden ikke er for alltid. Det gjør at jeg får en skjerpet oppmerksomhet mot livet på både godt og vondt.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy