LINE SCHEISTRØEN

Hjemme i Nepal venter kona og fire barn, i alderen seks til 16 år. De bor på landsbygda. Hver måned sender Sahteli det meste av lønna hjem. I løpet av årene har familien skaffet seg en jordlapp der de dyrker ris og grønnsaker. De har også kjøpt en buffalo. Den gir familien nok melk til eget forbruk, samt at de selger noe melk.

• – Jeg er redd, hele døgnet

Vært hjemme en gang

Sahteli har bare vært hjemme en eneste gang i løpet av de ni årene han har jobbet i Malaysia. Det var for seks år siden.

– Det er selvfølgelig ikke noe jeg ønsker, men jeg har ikke noe valg. Her tjener jeg penger som jeg kan sende hjem. Familien har mat på bordet og barna mine kan gå på skole. Hvis jeg må reise hjem, har vi ikke de samme mulighetene. Kanskje må barna slutte på skolen, sier Sahteli.

• Hver dag dør én nepalsk migrantarbeider i Malaysia av utmattelse

Reiser tilbake

Neste år må trolig Sahteli hjem igjen. Ikke fordi han ønsker det, men fordi regelverket sier det. Når du har jobbet som migrantarbeider i ti år, så må du ut av landet. I hvert fall for en periode.

– Dette kan bli mitt siste år, men jeg håper å komme tilbake igjen etter en periode hjemme i Nepal. Jeg er ikke i tvil om hva jeg gjør, hvis jeg får sjansen: Jeg reiser tilbake til Malaysia for å jobbe. Jeg har egentlig ikke noe valg. Det handler om å tjene penger og forsørge familien, sier Sahteli.

• Migrantarbeiderne er nederst på rangstigen

Ulykken

Fabrikken ligger en times kjøring utenfor sentrum av Kuala Lumpur. Sahteli har knapt vært i sentrum. Han jobber, spiser og sover. Industriarbeideren jobber med å lage rørledninger. Stort sett trives han på jobben. Han blir behandlet bra. Noen sjefer er bedre enn andre, andre er verre, men slik er det vel på alle arbeidsplasser, mener Sahteli. Fabrikken han jobber på er eid av japanere.

Han våger imidlertid å være litt kritisk til arbeidsgiverens manglende hensyn til arbeidernes sikkerhet. Sahteli har et synlig bevis på at sikkerheten burde vært bedre ivaretatt. Han løfter opp den ene foten. Den mangler tær.

Arbeidsulykken skjedde for syv år siden. Baldehi Sahteli husker fortsatt i detalj hva som skjedde da det flere tonn tunge røret falt metervis og traff foten. Tærne ble knust. Sahteli fikk heldigvis hjelp i tide. På sykehuset kunne de ikke berge hele foten, men de fikset den sånn at den fungerer sånn passe.

– Det er en del tunge arbeidsoppgaver jeg ikke kan gjøre, men i etterkant av ulykken så har sjefen vist forståelse for det, sier Sahteli.

• Hun skal forsørge fem mennesker på 1000 kroner i måneden

Forsikret

Sahteli var forsikret mot arbeidsulykker gjennom selskapet han jobber for. Forsikringsselskapet utbetalte en forsikringssum, men den kom i all hovedsak arbeidsgiveren til gode.

– Jeg syntes det var urettferdig, men hva skulle jeg gjøre? Jeg ønsket å beholde jobben. Hvis jeg begynte å bråke, kunne de bare sendt meg hjem, sier Sahteli.

Ble medlem

Da ulykken skjedde var ikke Sahteli medlem i Gefont, den nepalske fagbevegelsen som er tilstede i Malaysia med egen supportgruppe. I ettertid har Sahteli blitt medlem.

– Jeg burde blitt medlem for lenge siden. Jeg kunne kanskje fått hjelp i forbindelse med arbeidsulykken. Kanskje jeg kunne fått en større del av forsikringspengene. Nå er jeg i hvert fall medlem. Det er en forsikring i seg selv. Skulle det skje meg noe på jobben nå, så vet jeg at Gefont vil hjelpe meg. Fagforeningen inviterer også til en del aktiviteter som det er fint å være med på. Det er lærerikt og sosialt, sier Sahteli.

Han satser på å beholde medlemskapet, selv om han må reise hjem neste år.

– Kanskje Gefont kan hjelpe meg med en del ting hjemme, som for eksempel kurs og jobb, håper Sahteli.

• – Mange frykter de kan bli sendt hjem hvis de fagorganiserer seg