TITTI BRUN

titti.brun@fagbladet.no

Tirsdag formiddag står hun klar på togperrongen for å vise vei til Hammeren barnehage der hun jobber som kjøkkenassistent. Med raske skritt leder hun an gjennom Moi sentrum, over veier og broer mens vi snakker. Stokken svinger hun fram og tilbake foran seg, noen centimeter over bakken.

– I dag har jeg laget fiskekaker og potetmos til barna. Her tar vi til høyre, sier Elsa, mens hun uanfektet fortsetter samtalen.

– Hvordan vet du hvor du er?

– Jeg har pugget, og teller skritt. Underveis hører jeg gjenlyd av bygninger vi passerer, som jeg også bruker til å navigere. En del av hjernen henter ut informasjonen parallelt med at jeg snakker, så jeg ikke tenker på det hele tida. Blinde utvikler ofte en varhet for lyder og stemninger. Her tar vi til venstre over broen og da ser du barnehagen, der borte til venstre.

– Verdens beste arbeidsplass med verdens beste kollegaer, sier hun og åpner porten.

Les også: • Geir Lippestad vil ansette flere funksjonshemmede i Oslo kommune

Å miste et barn

Elsa har hatt problemer med synet fra hun var ung. Hun tok kjole-draktlinja, radioteknikk og husmorskole. Hun giftet seg ung, fikk tre barn og hun klarte seg godt.

Inntil hennes to og et halvt år gamle datter dør av av hjerneblødning. Da raste verden sammen.

– Å miste synet er ingenting mot sorgen over å miste et barn.

Sorgprosessen var lang og vond.

Prosessen med å komme videre og ta fatt i livet, fikk hun nytte av da hun senere måtte håndtere å bli helt blind.

Les også: • Alle mot Høyre i IA-saken

Å leve uten syn

Da var hun skilt og flyttet til Lyngdal og jobbet i nærradioen som programleder og tekniker. Med hjelp av data med punktskrift og syntetisk talemaskin, trosset hun svaksyntheten. Hun intervjuet og lagde program, med danseband som spesialområde. Hun elsket å være livlig speaker på det årlige dyrskuet i september. Hun traff sin nåværende ektemann.

En kraftig revmatisk betennelse i begynnelsen av 30-årene førte til at Elsas syn og hørsel ble dårligere.

Hun kunne fortsatt se, men synet ble stadig dårligere, og etter et uhell med Plumbo ble den siste resten etset bort.

– Det var bare et spørsmål om tid. Jeg hadde uansett blitt blind, forklarer Elsa rolig.

Rikshospitalet ba henne kontakte Blindeforbundet for å få hjelp til å leve uten syn.

– Blindeforbundet fungerer fantastisk. Jeg fikk en sosial besøkskontakt. Det er viktig ikke å stenge seg inne. Jeg begynte med å gå til postkassa. Lærte å pugge og telle, og andre metoder for å klare dagliglivets gjøremål.

– I begynnelsen så jeg ut som et verdenskart: grønn, gul og blå på armer og bein. Men jeg ga meg ikke. Far sa alltid: Husk at du får til det du vil – hvis du vil – med kreativitet og tålmodighet.

Les også: • LO: Høyres program bryter med IA-avtalen

Smørbrødliste

Så fikk ektemannen ny jobb på Moi. Elsa satte i gang på nytt med å telle skritt inn i ny bolig, nytt lokalmiljø og lære seg hvor matvarene sto i nærbutikkene.

– Vi ble tatt veldig godt imot av naboer, damelag og syforeninger på Moi. Kanskje blinde sliter mer med å bli kjent i byer, undrer hun.

Alt var fint. Bortsett fra at Elsa ble gal av ikke å ha en jobb.

Gjennom Nav fikk hun dra til attføringsbedriften AKS (Arbeidskompetanse og service AS) i Egersund for å trene på å kunne jobbe effektivt på et kjøkken.

Da hun kom for å søke arbeidspraksis i barnehagen, hadde hun med en overbevisende lang smørbrødliste over alt hun kan lage og ordne.

• Følg Fagbladet på Facebook

Gammel PC og en ostehøvel

Lyden av barn treffer oss i det vi kommer inn i barnehagen. Elsa setter fra seg stokken, og går raskt fra garderoben og inn i det store allrommet der kjøkkenet ligger. Hun går rundt kjøkkenøya og beveger seg mellom de forskjellige renhetssonene, kjøleskapet og matskap, uten å skumpe borti noe sted.

Hit kom Elsa veldig nervøs til første møte med styrer i juni 2009. 100 prosent ufør, likevel ville hun jobbe. Hun fikk prøve seg et halvt år. Hun fungerte så utmerket at hun fikk ett års engasjement. Nå er hun fast ansatt i 40 prosent stilling.

– Alle sier at uføre må skaffe seg jobb, men det er ikke enkelt. Vi stiller bak alle arbeidsledige. Derfor er ledigheten blant mennesker med en funksjonshemning – og som ønsker å jobbe – mye høyere enn blant funksjonsfriske. Jeg har vært heldig.

– Jeg vil jobbe så lenge helsa holder.

Mange arbeidgivere tror det er dyrt å ansette en person som trenger ekstra tilrettelegging og hjelpemidler. Den myten vil Elsa gjerne ta livet av.

– Bedriften får støtte fra Nav. Dessuten trenger jeg bare den åtte år gamle datamaskinen med talefunksjon for å holde oversikt over forbruk og bestilling av mat. Pluss en ostehøvel med spesialhåndtak på grunn av leddgikta.

Effektiv kjøkkendrift

På usynlig vis stryker hun fingeren langs veggen, beregner helt korrekt og treffer døråpninger, skap og boder med presisjon. Når hun er i aksjon, er det umulig å forstå at hun er blind. Hun vet akkurat hvor alt står. Laktosefri melk, glutenfri mel, markell i tomat og leverposteier har sin plass. Hun er selv allergisk og vet hvor viktig det er med riktig mat.

– Kjøkkenet ble bygget nytt i fjor. Plassering av maskiner, kjøleskap, gryter, mat og kopper og kar er nøye planlagt ut fra hva som er praktisk. Alle her syns det er mye bedre enn før, sier Elsa.

Kanskje ikke så rart når hun har vært med på å bestemme det meste.

– Jeg er litt kontrollfreak, men både systemene og at det skal være rent, er en del av smittevernet, påpeker hun.

– Vi drømmer alle om at Elsa kommer og organiserer kjøkkenet vårt hjemme, påstår en kollega i forbifarten.

IA-bedrift

– Alle skulle hatt ei Elsa på kjøkkenet. Hun er imøtekommende, blid, en vitamininnsprøytning, bekrefter assisterende styrer Linda Gursli.

Men første gang de møtes var også Linda veldig spent.

– Det var første gang jeg som leder skulle møte og prøve ut en blind ansatt. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle si ting. Men jeg måtte tørre, å være en IA-bedrift forplikter. Vi har plikt til å gi folk en sjanse, både som ledere og kollegaer, sier hun før hun legger til at da det ble spørsmål om fast ansettelse, var avgjørelsen lett.

Duften av høst

Elsas arbeidsdag er langt på overtid når hun følger meg ut av barnehagen. Flere ganger i løpet av dagen har hun sagt at jeg ikke trenger å si så mye om de vonde opplevelsene hun har hatt. Hun vil vise at funksjonshemmede både kan og vil jobbe, og at det er viktig både sosialt og mentalt å få jobb, spesielt for de unge.

– Blir du ikke forbanna på egne vegne noen gang?

– Nei, aldri. Jeg har det godt. Jeg har lært å snu det negative til noe positivt.

– Kan du gi meg et eksempel på hvordan det er mulig?

Hun tenker seg litt om.

– Om høsten savner jeg å se fargene når mannen min og jeg går tur. Da snur jeg tankene og sier til meg selv; Elsa, nå kjenner du luktene som du aldri evnet å gjøre før. Før hun ser på meg og rekker fram hånda.

– Du må ha god reise, du finner vel veien, sier hun med et smil.