50 år med okkupasjon i Palestina

Gjennom sosiale medier får palestinsk ungdom se at verden bryr seg. Håpet kan ingen ta fra dem.

MISTER IKKE HÅPET: Dana Alshaer håper på en bedre framtid. Hun har tro på en to-statsløsning, men med stadig nye bosettinger er hun redd det ikke vil skje med det første.

MISTER IKKE HÅPET: Dana Alshaer håper på en bedre framtid. Hun har tro på en to-statsløsning, men med stadig nye bosettinger er hun redd det ikke vil skje med det første.

Ingeborg Vigerust Rangul

– Boikotten viser solidaritet og moralsk støtte for palestinerne, mener Dana Alshaer, som arbeider for Students Forum Institute i Betlehem.

2017061312352720170613123443

– Jeg er helt imot en normalisering med Israel. Det betyr å late som om alt er greit. At det ikke finnes sikkerhetskontroller, okkupasjon og krig. Slik er det jo ikke.

Dana Alshaer

ingeborg.rangul@fagbladet.no

Dana Alshaer viser til boikotten av Soda Stream, som hadde sine fabrikker på okkupert palestinsk jord. De ble tvunget til å flytte.

– Det ble konkrete resultater av den boikotten, sier hun.

Hun forteller at ungdom i Gaza og på Vestbredden får med seg boikotten som LO vedtok på landskonferansen sin.

– Sosiale medier er et godt hjelpemiddel. Vi er aktive på twitter og Facebook, og slik får vi med oss all den støtten som skjer rundt omkring i verden. Samtidig som en twitter eller Facebook-melding skrevet av oss, kan få oss i fengsel, sier Alshaer.

• Debatt: Fagforbundet krever en rettferdig løsning både for palestinere og israelere

Stemme til de unge

Dana Alshaer er 23 år, og født og oppvokst i Betlehem. Organisasjonen hun jobber for har fokus på ungdom, og å styrke ungdommens stemme.

– De unge blir ikke lyttet til. Vi vil bidra til det palestinske samfunnet gjennom både rettigheter og plikter. Men vi blir avvist som altfor unge. Men ungdom kan skape endringer, mener Alshaer.

Derfor har Students Forum Institute etablert ulike ungdomsklubber og aktiviteter. Ungdommene lærer om retten til å organisere seg, og får trening i nettverksbygging og organisering. De arrangerer debattkurs, kurs i fotografering, filmskaping og lederskap, for å øke sjansene for å få jobb og inntekt.

– Vi mobiliserer også til protester og demonstrasjoner mot utvidelse av bosettingene, landkonfiskering og husriving, forteller Alshaer.

Men organisasjonen samarbeider ikke med israelske ungdomsorganisasjoner.

– Jeg er helt imot en normalisering med Israel. Det betyr å late som om alt er greit. At det ikke finnes sikkerhetskontroller, okkupasjon og krig. Slik er det jo ikke.

Splittelse og okkupasjon

Alshaer forventer seg at Israel må holdes ansvarlige for handlingene sine mot palestinere, og at Palestina anerkjennes som en stat i FN. I dag har 136 land gjort det, men ikke Israel, USA og Norge.

I tillegg ønsker hun at Fatah og Hamas kommer til enighet, og ikke splitter palestinerne slik de gjør i dag. Splittelsen og okkupasjonen skaper barrierer og frykt for å delta i politikk og hemmer engasjementet.

– Men vi kan ikke miste håpet. Det er ingen løsning. Jeg er født og oppvokst med okkupasjonen. Jeg vokste opp med tanks utenfor skole og soldater som kom på skolen. Og tåregass.

For seg selv drømmer hun om å jobbe for å styrke kvinners rettigheter gjennom økonomisk uavhengighet.

For Palestina drømmer hun om et fritt Palestina hvor palestinske flyktninger kan komme hjem med nøkkelen til huset de ble tvunget til å forlate, og låse seg inn.

– Jeg håper på en bedre framtid. Jeg har tro på en to-statsløsning, men med stadig nye bosettinger er jeg redd det ikke vil skje med det første.

Her lager den italienske kokken pizza i Gaza

HÅPET LEVER: Håpet er å få internasjonal hjelp for å få slutt på okkupasjonen. Rezeq Daraleis er imot en etablering av en jødisk stat. Like mye som han er imot etablering av en muslimsk stat. Han vil ha en demokratisk stat.

HÅPET LEVER: Håpet er å få internasjonal hjelp for å få slutt på okkupasjonen. Rezeq Daraleis er imot en etablering av en jødisk stat. Like mye som han er imot etablering av en muslimsk stat. Han vil ha en demokratisk stat.

Ingeborg Vigerust Rangul

Ikke optimist

Akkurat den samme pessimismen om et snarlig fritt Palestina deler hun med Rezeq Daraleis fra Union of Agricultural Work Comittees.

Han er i likhet med Dana Alshaer invitert av Norsk folkehjelp til Oslo for å markere 50 år siden den siste dagen av seksdagerskrigen i 1967, og starten på okkupasjonen av Palestina.

Organisasjonen som Daraleis jobber for, organiserer bønder og fiskere på Vestbredden og Gaza. På Gaza blir fiskerne beskutt og på Vestbredden annekteres jorden og livsgrunnlaget.

Ifølge Oslo-avtalen fra 1993 har palestinske fiskere rett til å fiske innenfor 20 nautiske mil fra kysten av Gaza-stripen. Siden september 2000 har Israel innskrenket den avtalefestede retten kraftig. Tidligere i år var grensen på 6 nautiske mil, men 6. juli 2014 innførte de ytterligere innskrenkning til bare 3 nautiske mil.

– Vi kjemper mot bosettingene, landområdene som blir stjålet fra oss, og byggingen av muren, forteller Daraleis.

• Forbundsleder Mette Nord i kriseområde: – Alvorlig i Gaza nå

Bygger brønner

– Palestinsk jordbruk består for det meste av oliven, sitron, grønnsaker, fjærkre, kjøtt og noe meieriprodukter.

Byggingen av muren har ført til at israelske myndigheter har stanset tilgangen til nesten all dyrkbar mark innenfor en sone på 300 meter fra muren, som de har satt opp på grensen mellom Gaza og Israel.

Ulovlige, israelske bosettere opptar dyrkbar mark og bruker det meste av Vestbreddens knappe vannressurser, noe som hindrer utvikling av det palestinske jordbruket.

– Vannet er under israelsk kontroll, og en del av jordbruksorganisasjonens arbeid er å bygge brønner, forteller Daraleis.

Fattigdom er det eneste alternativet i Gaza

Håpets port

Det er ikke bare lett å ha en organisasjon som jobber både på Gaza og på Vestbredden. På Gaza er Hamas ledende, mens Fatah styrer på Vestbredden, og Daraleis er oppgitt over splittelsen.

– Håpet vårt er å få internasjonal hjelp for å få slutt på okkupasjonen. Oslo-avtalen var et håpets port, selv om den ikke ble noe av.

Daraleis har ikke noe imot det jødiske folket, men han er imot en etablering av en jødisk stat. Like mye som han er imot etablering av en muslimsk stat. Han vil ha en demokratisk stat. Han har tro på en etablering av en palestinsk stat som en måte å skape fred. Men det internasjonale samfunnet må hjelpe.

Fiskere i Gaza mistet levebrødet

Et liv uten sjekkpunkter

Daraleis var sju år gammel da okkupasjonen av Palestina startet. Han husker et liv uten sjekkpunkter og bosettinger.

– Livet har blitt vanskeligere og vanskeligere. Jeg er redd det bare vil bli verre. Vi har mistet støtten fra den arabiske verden, som jobber mot seg selv. Den arabiske våren har bidratt til å skape kriminelle politiske grupperinger som ISIS. Dette gjør at folk får et negativt bilde av arabere og muslimer.

Palestina – Israel konflikten

I juni 2017 var det 50 år siden Israel startet den militære okkupasjonen av Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen. 50 år etter lever palestinerne fortsatt under militær okkupasjon.

Konflikten blir stadig mer innviklet og betent. Palestinere ikke lenger har tilgang til mye av Vestbredden, og ofte må passere sikkerhetskontrollposter “check-points” på vei til jobb eller besøk. Samtidig forsvarer Israel okkupasjonen med et behov for å ivareta deres sikkerhet og minske terrortrusselen.

Dagens konflikt har bakgrunn i at europeiske jøder siden 1880-tallet har flyttet til området som utgjør dagens Israel og Palestina. Området ble pekt ut som et passende sted å etablere en jødisk nasjonalstat. Grunnen var at jødenes historie har røtter derfra. Jøder ble drevet på flukt fra området rundt år 70 etter Kristus. De ble da spredd over hele Europa og Midtøsten.

I 1922 hadde den jødiske befolkningen i området vokst til 11 prosent og det var stadige sammenstøt mellom jøder og palestinere. Etter 2. Verdenskrig og holocaust økte den jødiske migrasjonen samtidig som jødenes ønske om en egen stat fikk større internasjonal støtte og sympati både fra USA og i FN.

Lanseringen av FNs delingsplan utløste den første, største og viktigste krigen i Palestina-konflikten, 1948-krigen. Krigen førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.

1948-krigen førte til at rundt 700 000 palestinere mistet sine hjem, hvor de fleste flyktet i den første fasen av krigen, og ble senere nektet retur. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen.

Da krigen endte i januar 1949, satt Israel igjen med et landområde som var 77 prosent av det historiske Palestina, altså 22 prosent større enn det FNs delingsplan hadde foreslått. Det er disse 77 prosentene som utgjør det folkerettslige anerkjente Israel i dag.

Den neste krigen i Midtøsten-konflikten var Seksdagerskrigen i 1967. Da mistet ca. 300 000 palestinere sine hjem. Israel tok Gaza og Sinai-ørkenen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan, og deler av Golanhøyden fra Syria. Etter Seksdagerskrigen kontrollerte Israel dermed mer enn hele det historiske Palestina, og én million palestinere var bosatt på okkupert område under israelsk styre. Bortsett fra Sinai, er disse områdene fortsatt okkupert av Israel i dag.

I 2002 startet byggingen av muren, som strekker seg langt inn på Vestbredden og gjør deler av landet utilgjengelig for palestinere. Muren har blitt fordømt av FN, og Den internasjonale domstolen i Haag har vedtatt at den er i strid med Folkeretten .

Samtidig fortsatte Israel utbyggingen av ulovlige bosettinger for israelere på okkupert område, Vestbredden, inkludert i Øst-Jerusalem. Bosettingene i disse områdene begynte etter Seksdagerskrigen i 1967, og tiltok for alvor på 1990-tallet.

I dag bor det over 760 000 bosettere på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem. Bosettingene er ulovlige i henhold til folkeretten fordi de er bygget på palestinsk land.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy