JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Økende raseri mot FN i Gaza

– Det er helt surrealistisk, sier 15-årige Ala’a al Masri til Fagbladet. – Som om vi kan dekke kroppens behov for vitaminer og frukt ved å se programmer om det på TV!

2013052110274220131216224959

Tenåringsjenta og familien hennes bor i flyktningleiren Al Shati, en av Gazas fattigste. De fleste familiene har bodd her i generasjoner.

Faren hennes, 42-årige Saad al Masri, er sliten. Holdningen taler sitt tydelige språk; dette er en mann som ikke lenger klarer å oppfylle sin foreldreplikt. Han klarer ikke å skaffe barna god og sunn mat.

– Ikke engang et eple eller en banan, sukker han.

Ingen jobb å få

I dag spurte datteren om hun kunne få nye sko og bukser samt noen skolesaker, men familien har ikke råd – de har nesten ikke har råd til mat engang.

Skolejenta spurte frustrert: – Pappa, hvis du ikke har råd til å skaffe meg mat og klær, hvorfor brakte du meg inn i denne verdenen i det hele tatt?

Tårene presser seg frem i øynene hans. En av dem triller ned på kinnet mens han nok engang prøver å forklare den desperate situasjonen: Det er ikke jobber å oppdrive. Han er en av 800.000 palestinere – to tredeler av Gazas befolkning – som er avhengig av hjelp fra FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA).

Var velstående

Saad al Masri bor med sin hustru Hedayah og de fem barna Ahmed, Ala’a, Mustafa, Inas og Momen på henholdsvis 22, 15, 14, 11 og 9 år. Familien befinner seg i laveste inntektsgruppe, et godt stykke under den internasjonale fattigdomsgrensa.

Slik har det ikke alltid vært. For bare noen få år siden eide han en fabrikk der det ble produsert klær for det israelske markedet. Han hadde ni skreddere i arbeid, og familien var å betrakte som velstående.

Al Masri forteller at alt dette forsvant med okkupasjonen. Israels nå sju år lange okkupasjon omfatter full blokade på land, til sjøs og i lufta.

– Slutt på all eksport. Slutt på alle forsyninger, sier han.

Al Masri ble tvunget til å stenge fabrikken. I dag har han over 17.000 dollar i gjeld som han ikke kan betale. Han var en driftig fabrikkeier; nå er han avhengig av hjelp. Nå er også støtten skåret til beinet.

UNRWA får skylda

Da al Masri ble berettiget til støtte etter Israels angrep på Gaza i 2008, fikk han 397 dollar pr. kvartal. I 2012 var beløpet kuttet til 198 dollar, i 2013 til 78.

UNRWA skylder på budsjettvansker og har satt mye av støtten på vent. Tidlig i april ble organisasjonens hovedkvarter stormet av sinte og frustrerte palestinere som er helt avhengig av denne hjelpen.

Protestene fortsetter, og Mo'een Abu Okal, leder for Refugee Public Committee i Gaza tror ikke de vil avta med det første.

– Vi vil fortsette å kjempe for flyktningenes rettigheter, og sivilbefolkningens protester vil bare øke, sier Okal til Fagbladet.

– FN burde gjøre mer

Et anonymt medlem av den frivillige organisasjonen Euro-mid Observer i Genève sier at FNs hjelpeorganisasjon burde gjort mer for å skaffe til veie midler.

– UNRWA er nødt til å være seg sitt ansvar bevisst og gjøre en bedre innsats i forhold til det internasjonale samfunnet og donorlandene for å opprettholde den humanitære hjelpen til palestinerne.

UNRWA ble etablert i 1949 av FNs generalforsamling gjennom FN-resolusjon 302. Organisasjonen skulle beskytte alle palestinske flyktninger som ble ofre for krigene mot Israel i 1947 og 1948. Hjelpeorganisasjonen skulle kun eksistere til flyktningspørsmålet var løst etter det britiske mandatet og staten Israel ble opprettet i 1948.

Opprinnelig ble det antatt at dette ville skje innen et år eller to. 65 år senere er saken fortsatt ikke løst – problemet har snarere vokst seg større med den palestinske befolkningens naturlige vekst.

Frustrerte innbyggere

Da gruppa med palestinere stormet UNRWAs kontorer, var frustrasjonen over organisasjonens budsjettprioriteringer åpenbar.

Demonstrantene bar bannere med ulike budskap: «Et verdig liv», «UNRWA lovet oss boliger, vi har ikke engang penger til husleia» og «Vi vil hjem igjen».

Al Masri setter ord på frustrasjonen. Han anklager UNRWA-direktøren for å ha mislyktes med det varslede kuttet i de høye administrasjonskostnadene.

– Hvis disse budsjettkuttene er reelle, hvorfor har UNRWA engasjert 36 nye arbeidstakere på feltkontoret i Gaza, spør han.

– De 78 dollarene jeg mottar hver tredje måned til familien min, kunne vært dekket av bensinbudsjettet til de svære SUV-ene som kjører langs strendene i Gaza.

FNs hjelpearbeidere i Midtøsten bruker ofte nye hvite Land Rovere som transportmiddel.

– Selv på korte turer bruker disse bensinslukerne mer penger enn det som kreves til å dekke grunnleggende behov for meg og min familie i fire hele dager, utbryter Al Masri.

Han forteller at UNRWA-medarbeidere også nyter godt av underholdningstilbudene langs strendene, noe de fleste andre i Gaza bare kan drømme om.

– Forståelige reaksjoner

Phyllis Bennis ved Institute for Policy Studies (IPS) og forfatter av Calling The Shots: How Washington Dominates Today’s UN, har forståelse for frustrasjonen.

– At de holder UNRWA ansvarlige for den uholdbare situasjonen, er forståelig. Men vi må også ta med at UNRWA-staben, som hovedsakelig er lokalt forankret, jobber ekstremt hardt ut fra de ressursene de har til rådighet.

Etter hennes mening er ikke problemet UNRWA, men flere tiår med israelsk okkupasjon og i siste instans USAs støtte til israelernes politikk.

– Selv om USA dekker en stor del av UNRWAs budsjett, spiller amerikanerne også en vesentlig rolle i å begrense hva UNRWA skal og ikke skal kunne gjøre. Ikke minst gjennom sin dominerende posisjon i FN, stanser de alle forsøk på å gjøre Israel ansvarlig for bruddene på internasjonal lov og rett. UNRWA er ikke problemet – det er det Israel og USA som er, sier hun.

Ingen klare svar

På et åpent folkemøte nylig trakk UNRWA-direktør Robert Turner fram alt det gode arbeidet UNRWA har gjort for å forbedre livene til tusener av fattige flyktninger i Gaza.

Han sa at 92 prosent av UNRWA-budsjettet går til lokale medarbeidere. Men da han ble bedt om å gjøre rede for hvor mye som brukes på internasjonale medarbeidere, eller hvor mye av budsjettet som brukes på logistikk og administrasjon av operasjonene i Palestina, virket verken Turner eller oversetteren særlig interessert i å svare.

Christopher Gunness, talsmann for UNRWA, sier at lønnskostnadene til den internasjonale staben hentes fra FNs internasjonale budsjett, mens lønnskostnadene til den lokale staben går på UNRWA-budsjettet. Det ble ikke anslått hvor mye som brukes på lønn til internasjonale medarbeidere.

Forventer mer av UNRWA

Robert Turners besøk til Saudi-Arabia for å undertegne en avtale verdt 42 millioner dollar til boligbygging for Gazas hjemløse, er ikke til særlig trøst for al Masri.

– UNRWA kan ikke bygge boliger for noen som ikke engang har råd til å kjøpe nok mat, svarer han opprørt.

Han syns ikke lenger det er så vanskelig å forstå at stadig flere setter fyr på seg selv i protest i Gaza.

– UNRWA burde la oss få reise hjem til Jaffa. Da hadde jeg ikke trengt å puste inn UNRWA-luft og tie stille om våre lidelser.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy