Optimist selv om veien er lang

Hun tror på fred og forsoning i Midtøsten, og at den jødiske og arabiske arbeiderklassen kan gå sammen om et nytt demokrati i Israel. – Men veien fram er fortsatt lang, sier den israelske fagforeningsaktivisten Roni Ben Efrat.

2012020915181720131216182106

per.flakstad@fagforbundet.no

I kveld er hun hovedtaler på et møte i LO Oslos internasjonale forum. Temaet hennes er den arabiske våren, og hvordan den åpner nye perspektiver for arbeidsfolk i Midtøsten.

Roni Ben Efrat er tidligere lærer og journalist, men nå er hun aktivist og talskvinne for «Workers Advice Center» som har utviklet seg fra å være en rådgivningstjeneste for både jødiske og arabiske arbeidere i Israel til å bli et fagforbund i mer tradisjonell forstand.

Inspirasjon

– Den arabiske verden har nærmest vært en «død sone» de siste 40-50 år, der mange land har vært styrt av diktatorer, og de har delt seg i to leire: De som har vært USA-vennlige, og de «ikke-vestlige». Den siste gruppen har også vært sterke motstandere av Israel og en Israel-vennlig politikk, sier Roni Ben Efrat.

– Der andre deler av verden har gått framover, har de arabiske landene heller tatt steg tilbake. Men den arabiske våren viser at det finnes et tredje alternativ, et sekulært demokrati der folk tar makten tilbake fra diktatorer og korrupte styresett. Det gir håp også for Midtøsten.

– Vår region er preget av mange års okkupasjon, krigsliknende tilstander og mennesker som er villig til å dø for saken, blant annet ved å sprenge seg selv i lufta.

– Jeg håper at den arabiske våren gir inspirasjon til dem som ønsker å leve, og som ønsker å være med å bygge et nytt demokrati, bygge en ny framtid der folk får utdanning og der det finnes trygge jobber, sier hun.

Privatiseringsbølge

Denne uka var det generalstreik i Israel. Folk begynner å bli trøtte av at arbeidsforholdene blir stadig mer utrygge, at prisene stiger, og at stadig flere synker ned i fattigdom uten at myndighetene ifølge Roni Ben Efrat ser ut til å bry seg.

– Fram til midt på 90-tallet var Israel en velferdsstat, der staten og den store fagorganisasjonen i landet, Histadrut, eide fabrikkene. Men så begynte en periode preget av nyliberalisme og en voldsom privatiseringsbølge.

– I løpet av noen år sank andelen fagorganiserte i Histadrut dramatisk fra rundt 80 til ca. 30 prosent.

– I løpet av noen få år mistet mange jobbene sine eller ble ansatt på mindre trygge kontrakter. Samtidig økte prisene og boligkostnadene.

Protest i Israel

Israel opplevde også sin lille avlegger av den arabiske våren. I juli i fjor satte 26 år gamle Daphni Leef opp teltet sitt på Habima Square i protest mot de høye boligprisene. På sin Facebook-profil inviterte hun andre til å bli med på protesten, og snart var stedet fullt av telt og mennesker.

– Det ble etablert et lederskap og organisert fire store demonstrasjoner. Den siste i september hadde rundt en halv million deltakere, og det i et land hvor det bor ca. sju millioner mennesker, forteller Roni Ben Efrat.

Veien er lang

– Dette viser at også vi har styrken til et folkeopprør mot den etablerte makten. Når det likevel ikke ble noe av dette opprøret i første omgang, skyldtes det – slik jeg ser det – at folk denne gangen ønsket seg økonomiske reformer, og lot det bli med det.

– I stedet for å be den samme regjeringen tenkte nytt, må vi heller erstatte hele regjeringen med nye mennesker som tenker annerledes – ikke bare om økonomi, men om hele det kapitalistiske systemet som den israelske økonomien bygger på, om okkupasjonen av de palestinske områdene som bidrar til krigsliknende tilstander, kort sagt mennesker som er villig til å tenke nytt, og som ønsker å samarbeide med alle grupper i befolkningen for å komme videre, sier hun.

– Vi kom til «nivå to» denne gangen. Grunnen til at vi ikke kom videre var at folk etter hvert begynte å bli uenige internt, og at ingen våget å ta de vanskelige politiske diskusjonene.

– Likevel gir ikke dette meg noen følelse av nederlag. Nå må hele prosessen modne, slik at folk kan trekke sine konklusjoner og komme sterkere tilbake.

– Selv har jeg vært aktivist siden begynnelsen av 80-tallet, så jeg vet at veien fram er lang, sier Roni Ben Efrat.

Må stå sammen

WAC-Ma’an, som hun er talskvinne for, ble etablert på slutten av 90-tallet som en konsekvens av den omfattende privatiseringen og alle som enten mistet jobben eller fikk dårligere arbeidsbetingelser som følge av den.

Organisasjonen jobber spesielt mot lavlønte og arbeidsledige, og organiserer både jøder og arabere som arbeider i Israel, og organisasjonen støtter den palestinske befolkningens krav om israelsk tilbaketrekking til grensene fra 1967, og egen palestinsk stat.

– Det blir ingen folkebevegelse uten av israelske og palestinske arbeidere står sammen. Men det er ikke nok å arbeide for et fritt Palestina. Også palestinerne må ta tak i sine egne politiske systemer og finne sin «tredje vei» mellom de ganske uforsonlige leirene med islamister og mer vestlig orienterte i befolkningen, sier Roni Ben Efrat.

Født i 1952, tidligere lærer, journalist og israelsk aktivist på den politiske venstresiden

I 1988 ble avisen hun redigerte stengt, og hun ble dømt til ni måneders fengsel for ulovlig konakt med den palestinske organisasjonen "Democratic Popular Front for the Liberation of Palestine.

Talskvinne for organisasjonen Workers Advice Center som organiserer både jøder og arabere som arbeider i Israel

Snakket i LO Oslos internasjonale forum om den arabiske våren som inspirasjon for arbeiderklassen til et gryende folkeopprør i Midtøsten.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy