Sandra Lillebø

Det er fredag ettermiddag, men sola står fortsatt høyt over Drammen, og på Bragernes torg er det langt mellom de ledige kaféstolene. Et tjuetalls kvinner med minoritetsbakgrunn velger likevel å benke seg sammen i Fagforbundets lokaler rett rundt hjørnet.

– Hvor mange har hørt om hersketeknikker? spør kursleder Gry Haugsbakken.

Bare tre–fire hender strekkes i været. Men når Haugsbakken kommer med eksemplene, som usynliggjøring, latterliggjøring eller påføring av skyld og skam, kan mange flere bekrefte at jo, dette har de opplevd.

Den tidligere SV-lederen Berit Ås gjorde oss først oppmerksom på hersketeknikkene. Og på 1980-tallet startet Arbeiderpartiets kvinnebevegelse de såkalte KvinnerKan-kursene, basert nettopp på Ås' kunnskaper. Kursene, som blant annet tar opp organisasjonskunnskap, tale- og debatteknikk og likestilling, var i utgangspunktet myntet på kvinner med politiske ambisjoner. De bidro til å bevisstgjøre en hel generasjon på de utfordringene man kan møte i organisasjonslivet når man ikke er mann.

Fraværende I 2007 er det langt mer vanlig med kvinner i politikken, og dagens unge norske kvinner gruer seg i mindre grad enn sine mødre for å delta i samfunnsdebatten på lik linje med sine mannlige kolleger.

– Men innvandrerkvinner er fortsatt i stor grad fraværende, beklager Inger Sylvia Johannessen i Norsk Folkehjelp. – De eneste gangene de er synlige, er når man snakker om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, eller i forbindelse med diskusjonen om hodeplagg, sier hun.

I salen nikkes det gjenkjennende. I presentasjonsrunden kommer det fram at motivasjonen for å delta på kurset er ulike, og spenner nokså vidt. Noen av kvinnene er allerede aktive i organisasjoner, noen har tatt steget inn i lokalpolitikken, mens andre har fått vite om kurset gjennom tillitsvalgte. Felles for alle er at de har ambisjoner om å bruke ressursene sine på en god måte i det norske samfunnet. Mange nevner at de ønsker å bli bedre skolert i norsk språk og i sosiale koder.

– Dette er damer som sitter inne med masse kunnskap, engasjement og pågangsmot. Da er det om å gjøre å vekke selvtilliten deres slik at de skal tørre å bruke ressursene, sier Haugsbakken.

Kroppsspråk og mimikk Og nettopp selvtillit er et av de første temaene som tas opp.

– Når noen virker selvsikre, tror vi gjerne at det er sånn, sier Haugsbakken. – Kroppsspråk og mimikk er viktig. Hvor mange av dere har vært på jobbintervju?

De fleste hendene rekkes i været. Haugsbakken henvender seg til en av kvinnene.

– Sist du var på intervju, var du bevisst på ditt eget kroppsspråk og mimikk?

– Nei.

– Fikk du jobben, da?

– Nei.

I pausen snakker vi med Angelina Scoreatin. Hun sier at for henne er dette kurset først og fremst et steg på vegen mot bedre integrering i Norge.

– Det krever mye kunnskap å tilpasse seg et nytt land, sier den unge moldovske sykepleieren.

Amper stemning Etter pausen er det tid for rollespill. Fem av kursdeltakerne sitter rundt et bord. To av dem er representanter for en organisasjon som skal be kommunen om penger til å bygge ny barnehage. De to andre representerer kommunen, mens den femte personen skal være ordstyrer.

Det tar ikke lang tid før stemningen blir ytterst amper. De som vil ha barnehage, kommer knapt nok til orde. Representantene fra kommune snakker seg imellom og i telefonen, hvisker og ler, og gjør så godt de kan for å overse de andre. Ordstyreren prøver fortvilt å holde orden på møtet, uten å lykkes.

– Hva tror dere jeg ga kommunerepresentantene beskjed om? spør Haugsbakken når rollespillet er slutt.

– Å være menn, er svaret som kommer kontant fra salen.

Latteren fyller rommet.

– Å bruke hersketeknikker, konstaterer en annen.

– Universelle utfordringer InnvandrerKvinnerKan-kurset i Drammen er organisert av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, men kurslederne, Gry Haugsbakken og Monica Mattsson, kommer fra Arbeiderpartiets kvinnenettverk.

– Mange tror vi må gjøre en hel rekke lokale tilpasninger til programmene, sier Gry Haugsbakken til Fagbladet. Hun har tidligere ledet KvinnerKan-kurs i land så forskjellige som Russland, Rwanda og Palestina.

– Men hver eneste gang slår det meg hvor like utfordringer kvinner i hele verden står overfor, sier Haugsbakken. Hun utdyper: – Problemene disse damene møter, er akkurat de samme som i for eksempel Russland, selv om det selvfølgelig er gradsforskjeller mellom enkelte land. Til og med mediene opererer mer eller mindre på samme måte.

– Hva opplever du som spesielt med kurset for innvandrerkvinner i Norge?

– Språket er en utfordring. I de kursene jeg har vært med på å holde i andre land, har vi i stor grad brukt tolk. Her gjør vi ikke det. Det er positivt fordi vi får en direkte kontakt, men derimot må kvinnene bruke en del krefter på å finne de rette norske ordene, noe som tar litt fokus bort fra selve saken.