Anne Håskoll-Haugen

tips@fagforbundet.no

Det er tidlig morgen i Guatemala. Fagforeningslederen for helsearbeiderne, Carlos Hernández Mendoza, sitter i bilen på vei hjem fra et møte i Honduras. Kalenderen viser 8. mars 2013. Mens han kjører, ser han to menn stå i veikanten og vinke. Kanskje de vil sitte på videre? Mendoza stopper og går ut av bilen.

Noen måneder tidligere har han mottatt en drapstrussel på telefon. Den aktive fagforeningslederen har ikke latt seg true til taushet. Men denne morgenen blir trusselen virkelig: Idet han går ut av bilen, retter de to mennene våpenet sitt mot Mendoza, fyrer av og dreper ham på stedet. Mendoza er en av 64 fagforeningsfolk som er myrdet i Guatemala siden 2007. Det gjør Guatemala til et av de farligste landene i verden å være fagorganisert i.

Verst i Colombia

Tallene for 2013 viser en økning av vold mot arbeidere og tillitsvalgte verden over. Statistikken offentliggjøres hvert år i Anual survey of violations of trade union rights, gitt ut av International Trade Union Confederation (ITUC). Den viser at tusenvis blir utsatt for fengslinger, vold, trusler eller mister jobben fordi de organiserer seg.

Åtte land fikk laveste poengscore, blant dem er Libya, Syria, Ukraina, Somalia og Sør-Sudan. Men det er i Latin-Amerika langt over halvparten av alle drapene skjer. Aller verst er det i Colombia. De siste 20 årene er flere fagforeningsledere drept i Colombia enn i resten av verden til sammen. 98 prosent av sakene her ble aldri etterforsket, melder Justice for Colombia.

– Mange brudd på menneskerettighetene

Gerald Folkvord, rådgiver i Amnesty Norge, bekrefter at Colombia er et av de farligste landene i verden å være fagorganisert i.

– Colombia har i mange år vært preget av konflikt mellom staten og geriljaen. Det har ført til mange brudd på menneskerettighetene. Militæret har fått store fullmakter til å slå ned på alle de mistenker for å holde med geriljaen, eller som er i opposisjon til staten. Fagforeningene har stått i spissen for protestene mot statens overgrep, og det har ført til at de er blant de mest utsatte. Det er nesten som om de har en lapp rundt halsen hvor det står «ta meg!», forklarer han.

Når dette er sagt, mener Folkvord at det er svært vanskelig å tallfeste antall drepte og truede fagforeningsmedlemmer globalt.

– Det er få saker som blir rapportert, og tilgangen på riktig informasjon er knapp. Men overalt i verden er kampen for faglige rettigheter knyttet til kampen for menneskerettigheter. Og det er ikke ufarlig.

Drept i kampen for minstelønn

På den andre siden av kloden, i Bangladesh, omtrent ett år før drapet på Carlos Hernández Mendoza, låser tekstilarbeider og fagforeningsleder Aminul Islam døra til kontoret. Han legger merke til en politibil som står parkert utenfor, og frykter at foreningen blir overvåket.

Islam har kjempet hardt for å øke minstelønna, og har blitt utsatt for trusler før. Han går nedover veien, og dette er det siste noen ser av ham før slektninger gjenkjenner hans forslåtte og døde kropp i et avisbilde noen dager senere. Da har han allerede blitt begravd i en grøft, uten at familien har fått vite hva som har skjedd.

Da fabrikken kollapset

Bildene av arbeiderne på tekstilfabrikkene som kollapset i Bangladesh i 2013 har brent seg fast i manges hukommelse. Fabrikkeierne hadde beordret alle på jobb, til tross for at det var oppdaget sprekker i veggene. Over 1100 mennesker døde da bygningen Rana Plaza kollapset. Mange kjente klesmerker – noen henger antagelig i klesskapet ditt – ble produsert her.

Både Bangladesh, Colombia og Guatemala har satt sin signatur på ILO-konvensjon 87 som sikrer retten til å organisere seg. Konvensjonen kom på plass i 1950. 152 land anerkjenner organisasjonsfriheten, 33 land har ennå ikke ratifisert. Men virkeligheten befinner seg ofte langt vekk fra internasjonale avtaler, signert eller ikke. Historiene om Amul Islam fra Bangladesh og Carlos Hernández Mendoza fra Guatemala kunne også ha skjedd i mange andre land.

Nytter internasjonalt press?

Mange norske og internasjonale organisasjoner arbeider for å bedre sikkerheten for fagforeningsledere globalt. Kampanjer, støttebrev og oppfordringer sendes til statsledere og arbeidsgivere rundt om i verden. Men virker det?

– Internasjonalt press gjennom underskriftskampanjer og mediedekning av hendelser, har en klar påvirkningskraft, mener Carin Leffler i Framtiden i våre hender. De jobber tett med fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner i flere asiatiske land gjennom Clean Clothes Campaign. Kampanjen jobber for at klærne vi kjøper skal bli produsert på en human måte gjennom bedre arbeidsvilkår for ansatte i klesindustrien.

– Underskriftkampanjene etter at en fabrikk raste sammen i Bangladesh i 2013 og 1100 mennesker døde, ble signert av langt over en million. Dette bidro utvilsomt til at Hennes og Mauritz og andre store klesprodusenter til slutt valgte å skrive under på en avtale som sikrer bygninger mot brann og kollaps, forteller Leffler entusiastisk.

Observatører arrestert

Leffler har selv fått føle på kroppen hva det vil si å være i et land der arbeiderne ikke kan protestere mot uverdige forhold.

– Vi var til stede som observatører under en protest utenfor tekstilfabrikken E Garment nær Phnom Penh i Bangladesh. Arbeiderne streiket fordi 41 ansatte hadde blitt sagt opp på grunn av sitt engasjement i fagforeningen. Vi ble anholdt av politiet og avhørt i over seks timer, forteller Leffler.

Til tross for at hun mener at underskriftskampanjer og aksjoner er gode virkemidler, understreker Carin Leffler at dette bare kan være et supplement til arbeidet fagbevegelsen står for.

Summen av alt engasjement

Landsorganisasjonen i Norge er en viktig aktør med samarbeidspartnere i mange av de landene hvor fagforeningsmedlemmer blir utsatt for vold og trusler. Seniorrådgiver Diis Bøhn i LOs internasjonale avdeling mener internasjonalt press virker, men at det samtidig er viktig å være realistisk.

– Vi sender protestbrev og følger opp internasjonale kampanjer. Samtidig innser vi at slike protestbrev har begrenset virkning. Land som systematisk begår overgrep mot arbeiderne sine, endrer ikke politikk på grunn av et brev fra oss. Likevel må vi tro på at summen av alt engasjementet nytter, sier Bøhn.

Hun er opptatt av alt de 22 LO-forbundene gjør i tillegg til LO sentralt, og mener det lokale engasjementet er vel så viktig.

Internasjonal støtte

Gerald Folkvord i Amnesty International har stor tro på at internasjonal oppmerksomhet virker.

– Jeg kan si helt konkret at jobben LO gjør, for eksempel i Colombia, har veldig stor effekt. Det er lett å drepe en lokal aktivist hvis verden ikke får høre om det. Når norsk fagbevegelse er til stede på internasjonale møter og kaller fagforeningsmedlemmer for menneskerettighetsforkjempere – når deres egne myndigheter kaller dem terrorister – det vekker oppsikt. LO løfter fagforeningsfolk opp og gir dem et ansikt. Jeg har sett hvor viktig det er med moralsk støtte til enkeltpersoner. Det gir dem troen på at de har en sjanse mot overmakta, sier han.